Jes. 53, 7-9.

Jes. 53, 7-9.

I Apg. 8, 32 er det fortalt om Filip som leste dette verset for den etiopiske hoffmannen – og det ble ham til frelse. Da Filip møtte en søkende, brukte han altså ordet om Jesu lidelse og død for å hjelpe ham til Gud. Bare det kan frelse en synder.

Her leser vi altså om Jesu lidelse, grunnen til det og folkets reaksjon.

1. Jesu lidelse.

Han ble mishandlet og han bli plaget, men han opplot ikke sin mun, lik et lam som føres bort fro å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn. Ved trengsel og ved dom ble han revet bort, v. 7-8a.

- Lidelsen var altså stor. Jesus ble slått, spyttet på, spottet, tornekronet, hudstrøket og naglet til korset. Mishandlet og plaget kaller profeten det. Ingen kan forstå hvor mye han led i sin sjel. Den ytre lidelse var en ting. Det har mange andre mennesker også vært gjennom. Martyrene gjennomgikk stor lidelser i gamle dager, og vi at folk måtte tåle uhyggelig mye i f. eks. nazistiske og kommunistiske fengsler i nyere tid.

Men Jesus var den rene i sjel og sinn, en som aldri hadde tenkt en uren tanke eller gjort det minste galt. Som menneske ble det en veldig lidelse og ta på seg slike pinsler.

- Han gjorde det frivillig. Han tidde og gjorde ingen motstand eller protest da han ble ført til rådet og til korset. Han visste at det måtte skje. Dette var frelsens vei og han måtte gjennom det.

- Jesus led stille og ydmykt. Han opplot ikke sin munn, han kom ikke med noe selvforsvar når onde mennesker fanget ham. Også det er guddommelig. 1. Pet. 2, 23. – I fortsettelse av vers 8 står det så at han ble utryddet eller rykket bort. Det var ikke rom for ham i denne verden, slik det ikke var rom i herberget da han ble født. Luk. 2.

Vi kan bare bøye oss i stillhet og se hans lidelse – og takke.

2. Hvorfor led han?

Da spør vi om grunnen til det. Gud må ha hatt en god grunn til å la Sønnen gjennomgå dette. Vi finner flere svar:

- Han led ikke for sin egen skyld. Han hadde ingen urett og det var ikke svik i hans munn, v. 9. Og det har vi vitnesbyrd om i Bibelen. I mat. 3, 17 og 17, 5 står det at Gud kaller ham sin Sønn som han har velbehag i. I Luk. 23, 41 leser vi at den ene røveren på korset sa til den andre: Han har ikke gjort noe galt. Folk kjente altså til det, også denne røveren.

I Hebr. 4, 15 står kjente ord: han er prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. Det var hans venner som sa det. Og Paulus skriver i 2. Kor. 5, 21: han som ikke visste av synd… Jesus var syndfri, derfor behøvde han ikke å lide for noe han selv hadde gjort. Det må ha en annen grunn.

- Han led for folkets synd. Men hvem tenkte i hans tid – at det var for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham. Slik står det. På Jesu tid var det ikke mange som skjønte det. For dette var guddommelige saker. Da handlet himmelen på selve jorden, og det kan ikke vi forstå.

Han var altså stedfortreder for oss. Han gjorde soning og tok straffen. Han var som et offerlam som ble slaktet på grunn av andres synd.

Det fortelles om kong Schamyl i Kaukasus i begynnelsen av 1800-tallet. Noen hadde stjålet kongelig papir fra ham, og kongen var rasende. Dommen var streng: 100 piskeslag på bar kropp. Så viste det seg at den skyldige var kongens mor. Da fikk han det vanskelig: Kunne han se på at hans gamle mor så å si ble slått til døde? Etter tre dager kastet han kongekappen av seg, stod fram for bøddelen og sa: Slå meg! Jeg er min mors kjød og blod. Jeg går inn i hennes sted.

Slik hendte det. Han ble såret for våre overtredelser, v. 5. Og resultatet var som i 1 Joh. 2, 2: Han ble en soning for våre synder…

3. Hva gjorde folket?

Hva tenkte så folket på hans tid? Og hvordan tenker vi om det nå? Vers 1 og 4 sier at de ikke skjønte sammenhengen eller betydningen av det. Men gjør folk det i dag?

Saken var jo at han gjorde det for andre. Og det var den eneste utvei for syndere til å bli berget fra den dype og fryktelige fortapelsen. De betraktet ham som en ugudelig, v. 9. Noen så likevel at han ikke var skyldig.

Det er ikke nok å se det og forstå at han er og var en annen enn vi vanlige mennesker. Skal hans død bli til nytte og hjelp for oss, må vi vende oss til han i bønn og be om nåde og frelse. Det er ikke vår bønn som frelser. Gud gjør alt. Men vi må likevel ta imot. Ellers går du fortapt på tross av hans lidelse for deg.