Jes 7, 14.

En jomfru ble med barn.

Jes. 7,14.

"Derfor skal Herren selv gi eder et tegn: Se, en jomfru blir fruktsommelig og føder en sønn, og hun gir ham navnet Immanuel."

Sammenhengen med dette verset er: Judariket er i en vanskelig situasjon. Syrerkongen vil sammen med kongen i Nord-Riket ta Juda og Jerusalem. Jesaja forteller kongen dette - men angrepet skal ikke lykkes! V.7. Kongen kan få et tegn fra Herren på det, men Kong Akas vil ikke. Da kommer profeten med et tegn: På samme måten som redningen vil komme nå hvis de vil tro (v.8), skal redningen komme i framtiden. Frelsen skal komme ved et barn, og ved dette barn skal Gud være med folket! Men det er noe underlig ved dette barn: født av en jomfru.

1. Moren er jomfru.

Det er uvanlig - ja, et under. Slik har en ikke hørt før. Både profeten og folket har nok hatt grunn til å undre seg over det ordet.

Men det ble oppfylt! Skulle noe være umulig for Gud? Nei, selv ikke det at en jomfru skal føde et barn. Ordet er oppfylt i Maria, Jesu mor. Lukas forteller om denne beretningen da engelen kom til Maria og sa: Du skal bli fruktsommelig, Luk.1,31. At hun var jomfru, sier hun selv i vers 34: "Jeg vet ikke av mann." Matteus sier det samme når han forteller om Jesu fødsel: "Da hans mor Maria var trolovet med Josef, viste det seg, før de var kommet sammen, at hun var fruktsommelig." Mat.1,18. Det er uttrykk for at de ikke hadde hatt seksuelt samliv. Maria var en ren jomfru. Matteus skriver også sitt evangelium med dette sikte: å vise at skriftene er oppfylt i Jesus.

Derfor sier han "at dette skjedde FORAT DET SKULLE OPPFYLLES som er talt av Herren ved profeten, som sier: Se en jomfru skal bli fruktsommelig og føde en sønn." Dermed er det klart: NT ser på dette skriftsted som en profeti om Messias som er oppfylt i Jesus fra Nasaret! Og vi bør være forsiktige med å si at NTs forfattere tok feil i sin tolking eller vurdering av Bibelens profetier slik noen har for skikk å gjøre.

Men mente virkelig profeten en jomfru når han talte disse ord? Det er om det striden står. Betyr det hebraiske ord Ha-almah en jomfru? Teologer sier Nei, og det kan virkelig se ut som et problem. Noen synspunkter kan hjelpe oss.

(1) Hvordan er ordet ellers brukt i GT? Det er aldri brukt om en gift kvinne; det er brukt om en jomfru 1.Mos.24,43; det kan muligens være brukt om en horkvinne, men behøver ikke bety det i Ordspr.30,19.

(2) Ingen andre hebraiske ord kunne brukes utelukkende om en jomfru. BETULAH kan brukes om gifte kvinner, E.J.Young.

(3) Andre kjente og gamle oversettelser oversetter Almah her med jomfru, slik Septuaginta - LXX, Vulgata, Peshitta. Også den hebraiske oversettelse av Mat.1,23 bruker Almah.

2. Guttens navn var Immanuel.

Navnet er sammensatt av to hebraiske ord: Gud og med oss. Ordet gjentas f.eks. i kap.8,8 og 10. Og i det er hele Messias' program angitt: Han skal være med sitt folk, selv i de vanskeligste tider som just da forestod. Derfor kan ordet Immanuel like meget oppfattes som en samlebetegnelse som et egennavn. Herren vil si: Slik er Messias. Dere er ikke alene, Himmelen skal sende sin representant som skal hjelpe Guds folk.

Men én ting var nødvendig hvis Gud skulle være med sitt folk, hvis det skulle få reell betydning. Menneskene var nemlig ikke engler, de var syndere og redningsløst fortapt. Den beste måten Gud kunne være med sitt folk (og alle mennesker) var at han reddet dem fra fortapelsen og evig dom.

Det var grunnen til at Messias fikk navnet JESUS og ikke Immanuel da han kom. Jesus er den greske oversettelse av det hebraiske Josva, eller Jehoshoa, som betyr Gud er frelser.

Matteus kan med stor frimodighet si at "alt dette skjedde forat det skulle oppfylles som er talt ved profeten", Mat.1,22. Like etter kan han si at Josef kalte sønnen Jesus. Det var nettopp Immanueltegnet som da ble oppfylt.

J.Calvin mener ordet skal bety: "Gud forent med oss" og at Messias ble Gud-mennesket, dvs. at det taler om inkarnasjonen (slik også Ireneus, Tertullian, Chrysostomus m.fl.). Vi må imidlertid gi A.Barnes rett når han sier at navnet ikke beviser en slik tolking. I lys av NT blir ordet klart. For alt om og ved Jesus viser oss: Gud er med oss, han er på vår side. Det siste han sa på jord var: "Se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende," Mat.28,20. Det er trøsten og frimodigheten under alle forhold. Også det så Jesaja.

I GT fins en mengde eksempler på tider da Guds folk var i nød - hvor Gud var med dem: Abraham og Isak, Jakob, Josef, David, Salomo. Men alle disse måtte se fram til noe som skulle skje, et løfte om en befrier. Evangeliet er budskapet om at dette løftet er oppfylt. I Jesus Kristus. Som tegn på dette fikk Jesaja budskapet om Immanuel. Ingen andre enn Jesus har gjort en slik gjerning. Han er Immanuel.