8) Jes 5, 1-7.

Jes. 5, 1-7.

Guds vingard.

Israel er Herrens vingard, v. 1 og 7. Han har gjort alt for dem, men treet bar ingen frukt. De gikk sine egne veier. Derfor kommer dom og straff, og hedningene skal være redskapet Herren benytter seg av. Historisk betyr det her Assyria og Babel. Det er landet i nord.

Det er ofte typisk. Slik har det gått mange ganger i de troendes historie. Det har skjedd frafall og nedgangstider gjennom hele historien. La oss stanse litt ved dette nå.

1. GT.

For en bibelleser er det ikke ukjent at Israels folk mange ganger falt bort fra sin Gud og levde i synder og avgudsdyrkelse. Allerede Abraham falt i synd da han løy om sin kone og sa hun var hans søster, rett og slett for å berge seg selv.

Moses syndet også da han brøt en livslov før loven var gitt og drepte en egypter. Det var ikke slik han skulle hjelpe sitt folk Israel. Og da Moses var på fjellet Sinai og skulle få Guds lov skriftlig, ble hele folket forledet av selveste Aron til å dyrke en etterligning av et dyr, lagt av metall. Dette forteller noe om hvordan menneskenaturen er og hvilke farer vi derfor står i.

Både i Israels ørkenvandring og etter at folket var kommet til Kana’an, syndet folket ved frafall og tilbedelse av andre guder som naboene hadde. En stor del av noen profeters budskap er nettopp om dette frafallet i Israel. I etterkant kommer så botsforkynnelse og tilsagn om Guds barmhjertighet om de vender om.

2. Ved Jesu komme.

Johannes skriver i sitt evangelium kap. 1, 11: han kom til sitt eget og hans egne tok ikke imot ham. Her gjelder det i første omgang en del av jødefolket på Jesu tid, særlig skriftlærde og fariseere og lederne i folket. Det er forresten nokså typisk at ledere ikke alltid er i takt med fotfolket.

Vi ser det ganske snart da Jesus begynte sin virksomhet. I den første tiden – kanskje det første året – av hans offentlige virke, var folket begeistret og hyllet ham hvor han kom. Han helbredet syke og gav folket mat. Det forstod alle var nødvendig og godt gjort.

Men etter hvert kom motstanden, og den kulminerte ved oppvekkelsen av Lasarus. Det var et så tydelig tegn på at han var Gud, at de kunne ikke bortforklare det. Og dermed endte det med død, selv om det ikke var jødene som korsfestet ham. Den oppgaven måtte romerne få.

Og Jesus hadde noen alvorlige til sitt folk en av de siste sagene han levde: Hvor ofte jeg ville samle dine barn … Men dere ville ikke. Mat. 23, 37. Vingarden bar ikke gode frukter.

3. De første kristne.

Etter pinsedag begynte apostlene sin virksomhet, og verdensmisjonen var begynt. Noen få ganger var det storvekkelse der mange tusen ble frelst. Apg. 1ff. Men det var ikke en varig tilstand. Motstanden kom også nå – det ser vi f. eks. da Saul begynte sin forfølgelse. Vi kommer ikke bort fra at det var jødiske ledere som stod bak, og ikke romerske soldater eller keiseren.

Det var motstanden som førte til at mange kristne måtte flykte og ble spredt ut over området ved Middelhavet. De ble misjonærer på sin måte. Og da Paulus begynte sin virksomhet, skjedde det samme som før: noen ble omvendt og frelst, andre ble arge motstandere. De store forfølgelsene i Romerriket var av mer politisk art.

4. Reformasjonen.

Reformasjonen ble slutten på Middelalderen, og da skjedde også flere andre ting som utgjorde skille mellom gammel og ny tid, slik som nye oppfinnelser og nye oppdaginger flere steder.

Reformasjonen gikk i flere trinn, også før Luthers tid. Han var ikke den første og den eneste. Før selve reformasjonen var det flere tilløp til nye tider og reaksjon mot katolsk lære og praksis. Men de fleste (alle?) ble slått ned – av religiøse ledere. Noen munkeordener er eksempel og valdenserne i Frankrike. Både Wycliffe og Tyndales bibeloversettelser i England hører med her, samt Johan Hus i Praha var forløper for Luther o.a.

Ved siden av Martin Luther finner vi også Ulrich Zwingli og Johan Calvin som begge stod bak den reformerte reformasjonen. Så legger vi merke til at nesten alle slike frontfigurer ble motarbeidet av kirkens ledere. Vingården bar sure frukter.

5. Vår tid – den siste?

Det har vært mye kristenliv og mye misjon og arbeid for Guds de siste 200 år. Det kommer ingen bort fra. Guds vingård har båret frukt. Men også i denne tiden har det vært motgang og forfølgelser mot de kristne, kanskje mest fra politiske myndigheter. Og noen har nok falt bort fra Herren og søkt en lettere vei.

Men hva med den aller siste tid? Mon vi ikke ser at frafallet sniker seg inn, særlig i den vestlige verden. Det gamle kristne Europa er ikke slik lenger. Nå er det humanismen uten Gud som rår, og religioner med helt andre guder som inntar flere land. Det er på tide å våkne og ta et oppgjør med synden og verdens ånd.

6. Redningen.

Bibelen har bare en redningsplanke for mennesker som synder mot Gud. Det er omvendelse. Men bare en rest eller liten del av folket vil omvende seg, sier Jesaja, kap. 10, 21f. De fleste var forherdet og ville ikke søke frelse.

Da døperen Johannes begynte sin virksomhet, talte han omvendelse. Mat. 3, 2. Det samme gjorde Jesus da han begynte sin virksomhet, Mat. 4, 17. Og på pinsedag talte Peter på samme måte: Omvend dere, sa han. Apg. 2, 38.

Dette gjelder både for oss enkeltvis og for landet og folket. Vi må vende oss til Gud og be om nåde. Ellers venter dommen.