Jes. 52, 1-3.

Jes. 52, 1-3.

Dette er ord til Israel, om utfriinga frå Babel. Profeten talar profetisk inn i framtida. Difor seier han: Dei må vakna! Gjer deg laus frå det som bind deg.

Men det talar og til oss. Framhaldet i dette kapitlet og neste er om Messias – og han er for heile verda. Også vår utfriing er nær. Difor blir alle truande formana: Vakna opp, slik at du blir med!

Dette kjem att i Rom. 13, 11: Timen er komen då me skal vakna opp or søvne. Og i Ef. 5, 14 står det: Vakna du som søv, stå opp frå dei døde. Me lever i ei farleg tid. Det er mange krefter som vil gjera oss sløve og røva livet frå oss.

Me kan tenkja på fleire sider ved livet vårt der dette er naudsynleg. Lat meg nemna nokre her:

1) Du må vera vaken for ditt eige gudsliv. Det er aldri spørsmål etter kva me ein gong var. Heile tida gjeld det: Eig du livet i dag? Er du verkeleg frelst? Eller er du ein fråfallen, eller på veg bort frå Gud? Eg bed deg inderleg: Ransak deg sjølv og sjå---!

Til kyrkjelyden i Sardes står det: Du har namn av at du lever, og du er død. Vakna difor. Op. 3, 1-2. Og til dei kristne i Laodikea står det: Då du er lunka og korkje kald eller varm, vil eg spy deg ut or munnen min. Det skulle ikkje vera slik med det norske folk nå?

Dette skjer ved synd, verdslegdom og eit likegyldig liv med det åndelege. Kristendommen blir ein vane og dermed kvardagsleg.

Bodskapen til oss er slik: Kle dykk i høgtidsskrud! Det er Jesus for oss. Du må tilbake til krossen og det Jesu blod er for deg. I v. 3 skriv jo profeten: Utan pengar vart det atterløyste. Ein song uttrykker det slik:

”Ein kledning eg fekk av min Frelsarmann kjær, i blodet hans reinsa den er.

Den høver for himlen der gullgater er, den høver for vandringa her.”

Var du kledd slik, om Jesus kom i denne stund? Det er spørsmålet nett nå.

2. Me må vakna også for korleis kristenlivet vårt ert, for vandringa vår.

Er det rett etter Guds ord? Lever me i Guds vilje, eller står me sjølve ved roret? Paulus skriv eit underleg ord i Tit. 2, 10: Tenarane, slavane skulle elva slik at dei var til ein prydnad for lære til frelsaren vår. Livet vårt er med og forkynner Jesus for folk. Men kva slags bilete får dei av han gjennom oss?

Jesus ville at livet vårt skulle vera ein prydnad for evangeliet. Ordet på gresk for pryd er det same som kosmetikk. Og det pleier folk å bruka for å stasa seg opp, bli fin og tiltrekkande. Slik er livet vårt!

I omsetjinga (parafrasen) som heiter NYTT LIV, står det: ”På denne måten vil de skape et ønske hos folk om å tro på vår frelser og Gud.”

Kva slags ynskje skaper me hjå dei ufrelste? Det er sanneleg eit alvorsfullt emne.

Er det kanskje slik at me er fylte av sladder, kritikk og lureri eller ugreie med naboar og slekt?

Du er ingen stor syndar, seier du. Nei, det skulle vel berre mangla. Men i v. 2 her står det slik: Ryst støvet av føtene dine. Der er vel litt støv hjå deg og, slik eg finn i mitt liv og alle andre har det. Kan eg be deg så fint: Ransak ditt eige kristenliv, om du finn upassande støv!

Jesus gav læresveinane eit fint eksempel, i Joh. 13, 10: Han vaska føtene deira – og slik skulle me gjera og. Etter reisa hadde dei nok fått ein del støv på seg. Og det måtte bort.

Gjer deg laus nå – frå verda, synda av alle slag og det jordiske som vil knusa deg og gjera deg til ein verdsleg igjen.

I 1986 skulle dei fornya Fridomsstøtta i New York. Den var laga av kopar frå Noreg, frå Visnes på Karmøy. Den såg framleis fin ut på utsida. Då dei kom innafor, la dei merke til at rust hadde tæra bort mykje. Og det indre var viktigare enn det ytre. Ei heil fornying måtte til.

3. Dinest: Me må vakna opp for ansvaret for andre.

Me er Jesu vitne, og me skal vera med å vinna verda for Gud. Det er misjonsbefalinga. Jesus stoler på deg, og han vi kanskje syna deg ein liten flekk eller krok i hans åker der det ikkje er nokon ennå. Kanskje ein gammal har blitt trøytt i søndagsskulen eller i barnelaget og foreininga. Nå kviskrar han kanskje: Der er din plass.

Gud har bruk for deg. Du kan be – og mange kan vera på lista di. Nokre ventar at du skal koma på møta, det er og ein del av Guds rikes sak. Du kan tala vel om Guds ord og Guds folk når praten går. Det er lett å kritisera, men det byggjer ikkje opp.

Mange vil realisera seg sjølv, som det heiter. Det er eigentleg mykje egoisme i det. Der me sjølve kjem i midten, vil Jesus koma bort. Kan han rekna med deg nå?

4. Du ufrelste, fråfalne ven!

Du vil vel til himlen? Då er vegen til Jesus først. Nå vil eg bed deg: Ver vaken for det Guds ord seier: Søk Herren medan han er å finna, kap. 55,6. Og Paulus skriv: Sjå, nå er ei høveleg tid, nå er frelsesdagen. 2. Kor. 6, 2. Og i Hebr. 3, 7-8 står det slik: I dag om de høyrer røysta hans, då forherda ikkje hjarta dykkar.

Jesus spør etter deg. Vil du koma når kallet lyder. Det kan ta slutt og du sit att utan billett til himmelen. Amen.

Jes. 52, 13-15

Dette avsnittet talar om Frelsaren. Det høyrer med til den såkalla fjerde songen om Herrens tenar som gjeld heile kapittel 53. Der er tale om den lidande tenaren for Herren.

Og teksten byrjar med orda: Sjå, min tenar. Og tenarar har me når eit arbeid skal gjerast. Gud hadde ei oppgåve som nokon måtte utføra. Han ville skapa ei frelse slik at syndarar kunne bli berga frå den evige fortapinga. Og kven kunne gjera det?

Berre Guds eigen tenar kunne det. Han hadde valt han ut og sende han til jord. Oppgåva var så stor og unik at ikkje noko menneske kunne ta på seg å sona all verda si synd. Difor måtte Guds eigen Son vera Guds tenar. Og julenatta kom han.

Korleis var han og korleis vart han motteken?

Ordet seier litt om det:

Her byrjar den fjerde songen om Herrens tenar, og desse versa er som ei innleiing til det mektige kapittel 53 om den lidande tenar. Luther delte inn kapitla slik at kap. 53 byrja ved kap. 52, 13. Overskrifta han ser er ”Om Kristi liding og herlegdom”.

Jesus er Guds tenar.

Han hadde ei oppgåve for sin Far – å frelsa dei fortapte menneska. Difor vart tenar ein tittel ofr hans som tala om oppgåva hans. Calvin skriv at folk ikkje skulle tru han var ein privatperson. Tenesta hans skal stå i fokus.

1. Han er vis, v. 13. han skal gå fram med visdom. Det er ofte slik at me gjer noko av god vilje, men øydelegg det sjølv ved måten me gjer det på. Me er uviselege og tek ikkje omsyn til noko.

Men Jesus gjekk viseleg fram. Han kunne det, for han var Gud. Difor gjorde han alltid alt rett. Og likevel fekk han motstand og vart mistydd. Det viser kor djupt folket er falle frå Gud og kor øydelagd vår natur er. me er ikkje i stand til å sjå Guds veg, og skjønar heller at han gjer det så viseleg som det kan gjerast.

2. Han er stor og skal bli større. Han kom frå himmelriket ned til jord. Men her skulle han bli for alltid. Han skulle lyftast opp frå jorda og bli overlag høg.

3. Han må lida mykje på lekamen, v. 14. Lidinga skal bli så uhyggeleg at folket vil undra seg over det. Han såg ikkje ut som eit menneske, står det. Slik var han ikkje i himmelen. Det er jordelivet og synda som har gjort det.

4. Likevel: Han blir til hjelp for mange, v. 15. Det viser kap. 53 og elles dei mange stader i Bibelen der fruktene av Messias skal visa seg. Mange folkeslag skal merka velsigninga frå han. Frelsa skal nå til dei ytste krokane av verda. Misjonssoga viser at det skjer. Mange vil bøya seg for han og ta imot frelsa. Til og med store leiarar skal gjera det (kongar).

Alle frelste må vedgå det som står her: Det me ikkje hadde høyrt eller sett før, opplever me i samfunn med Jesus. Så stor er frelsa.

Jes. 53.

Jes. 53: En lidende tjener.

Dette kapitlet er påskeevangeliet i GT. Her er mange fine sannheter fra evangeliet. Vers 5 er kanskje det mest sentrale vers i hele GT, slik Joh 3,16 er det i NT. For her møter vi i en sum det Jesus har gjort for oss, selv om han ingen herlighet hadde (v. 2), og menneskene foraktet ham.

La oss stanse litt for v. 5 som viser oss Jesu frelsesverk: "Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom." Her er særlig tre ord - verb - som viser Jesu gjerning. De skal vi stanse for nå - og resultatet for oss.

1. Jesus ble såret: "Men han ble såret for våre overtredelser." Det er første trinn nedover på lidelsens vei i dette verset. Jesus ble såret.

Nå vet vi at hele Jesu liv var en lidelse. han ble såret helt fra han kom til verden: Julenatt var det ikke rom for ham i hærberget. Helt fra begynnelsen forkastet de åndelige lederne i Israel ham, og motstanden økte, særlig det siste året av hans liv. I Getsemanehagen flyktet til og med alle disiplene. Ja, en av dem bannet på at han ikke kjente Jesus. Slik behandlet Peter sin Mester. Både som menneske og frelser må dette ha såret ham.

Hans legemlige sår var også smertefulle. han ble hudstrøket - en smertefull prosess med 39 slag ryggen slik at blodet fløt og bare kjøttet kom fram. Han fikk en tornekrone på hodet, og deretter naglet de ham til korset som en forbryter.

Ordet såret kan også bety gjennombore, slik er det oversatt i kap. 51,9. Det minner oss på en særlig måte om Jesu lidelse i påsken. Da ble han gjennomboret på hender og føtter og fikk et spydstikk i sin side.

Likevel: disse legemlige sår var ikke alt. De var ikke engang hovedsaken eller det verste. Andre fanger hadde lidd samme skjebne før og flere kom etter. Jesus hadde noe mer - han hadde sjelesår og åndelige lidelser. Guds rene og hellige Sønn var i en syndig verden. han tok på seg all verdens synd. Og hver eneste synd vi gjør, har gjennomboret Jesus og såret ham på det verste.

Og det leder oss til det neste:

2. Jesus ble knust for oss. "Han ble knust for våre overtredelser." Dette ser Jesaja i et profetisk syn. Lidelsen og døden var for syndens skyld. Han bar synden står det i v. 12. Og under denne veldige byrde ble han knust. For byrden var tung. Det å bli knust er å bli til intet, til støv, eller som å knuse vindruer i pressa.

Men det var ikke på grunn av hans egen misgjerning. Han hadde ingen synd, det var et ukjent begrep for ham erfaringsmessig. Bibelen framstiller Jesus som den rene og hellige i alt.

Nei, det var vår synd han bar - dine og mine, de som har levd før oss og de som kommer etter. Alt var samlet på Golgata.

Det var den tyngste byrde.

Derfor henger han på korset langfredag.

Derfor må han bli såret og knust - og dø.

Og bak alt stod Gud. han ville det slik, og ønsket det slik: "Det behaget Herren å knuse ham," sier v. 10. Kan vi forstå det? Den himmelske Gud og Herre så med velbehag på korset og det Sønnen led. Hvorfor? Jo, korset og lidelsen var den eneste vei til frelse. I hele Guds visdom fantes ingen annen utvei for mennesket. Guds Sønn måtte lide og dø i menneskehetens sted.

Så høyt elsket Gud verden. Og "Gud var i Kristus og forsonte verden med seg selv," 2. Kor. 5,19. "Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss," v. 21.

Så dypt måtte han gå - og bli knust for oss.

Så sank du i vår jammer ned, så dypt som ingen vet.

3. Jesus ble også straffet for oss.

"Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred," står det. Det er i en sum hans lidelse og smerte. For da led han straffen for synden og tok den dom som vi burde tatt og som vi fortjente. Straffen for synden er død. Det sier hele Bibelen, helt fra syndefallets dag. Da advarte Gud mennesket og sa: ""Treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av. For på den dag du eter av det, skal du visselig dø" (1. Mos. 2,17. Og profeten Esekiel forkynte: "Den som synder han skal dø," Esek. 18,4. Paulus gjentar det slik: "Syndens lønn er døden," Rom. 6,23.

Når Bibelen taler så strengt og alvorlig om synden og dens konsekvens, mener den selvsagt noe mer enn den legemlige død som alle må gjennom. Den taler om den "annen" død der alle ufrelste en gang må komme. Det er ildsjøen, den evige fortapelse. Åp. 20,14-15. Det er den evige straff borte fra Gud. Den er så alvorlig at ingen av oss kan forestille oss den her i tiden. Men Bibelen sier det er en pine i all evighet. Ingen unngår det, og ingen her i verden kan ta den for oss.

Derfor måtte Jesus komme. Derfor måtte han bli dømt: "Ved trengsel og ved dom ble han rykket bort," v. 8. Og dommen lød på den dypeste fordømmelse. han led og smakte døden og fordømmelsen for oss alle - for at vi skulle være fri. Så langt gikk Guds kjærlighet. Derfor kan Paulus bryte ut i triumf: "Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus," Rom.8,1.

Straffen lå på ham.

Det er påskebudskapet - og det er kristendommen.

Den er ikke regler og bud, moral eller politikk. Kristendom er troen på Han som døde i vårt sted. La det slik være påske for oss hele året og hele livet.

Du gikk for meg en blodig sti,

og jeg som skyldig var, slapp fri.

Guds vredes skål du tømte ut,

så dyrekjøpt er jeg din brud.

Og hva er resultatet av hans lidelse og død? Det må vi stanse for nå.

4. Jesu gjerning ble til fred og legedom.

Jesaja får se det og skriver: "For at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom." Mennesket søker etter fred. Vi vil ha politisk fred, og fred i hjemmet og i nabolaget. Fred er blitt en slags religion for mennesket. Man vil ha fred for enhver pris.

Men Gud sikter lenger inn. Han er ikke fornøyd med en ytre og menneskelig fred. Han vil inn i vårt hjerte med sitt budskap. Og hjertefred kan bare synderen få hos Jesus. Vi var og er skyldige for den levende Gud og fortjente dom og straff og evig fortapelse.

Men vi kan eie fred i hjertet! Vi kan komme i en slik stilling til Gud at han blir vår venn og far.

Hva er det som har skjedd? Hva er årsak til det?

Jesus ble straffet. Jesus ble dømt. Jesus har gjort alt det som skulle og måtte gjøres. For oss. I vårt sted.

Så kan synderen hvile og eie fred i sjelen og samvittigheten.

For synderen er løst fra sin synd. Han er kjøpt fri! En annen har tatt dommen. "Det er fred mellom meg og min Gud." Slik synger han.

Han får til og med kjenne fred i sjelen, for den allmektige Gud ikke lenger er vred. Gud er på hans side.

Nå innbyr han alle - "syndere og fromme" - til å ta imot den ferdige Golgata-frelse. Ingen gjerninger duger her. De er alle unyttige. Hvis våre egne gjerninger skulle telle med, måtte vi alltid spørre: Har jeg gjort nok? Er mitt liv slik at det holder for Gud? Og da ville du aldri finne fred.

Men ordet sier altså: Han ble straffet - og i det finnes fred og trygghet.

Denne frelse kalles også legedom. Synden har jo skapt så dype sår i oss mennesker. Syndesykdommen er så alvorlig at den er dødelig.

Det har også Jesus ordnet for oss. Der har han hjelp å gi. Han kan hjelpe både i legemlig og åndelig nød og skrøpelighet. Hans ord har så stor makt. Alle har vi plager og skrøpeligheter i livet. la oss gå til ham med det, og der finner vi hjelp.

Ved han sår, står det. Når synderen legger sine syndesår inn mot Jesu frelsessår, blir det frelse og fred. Ordet om Jesu lidelse og død har en utrolig kraft i seg når vi hører og leser og tar imot det. Derfor sier Paulus: "Ordet om korset er en Guds kraft til frelse for oss som tro," 1. Kor. 1,18.

Har du tatt imot det?

Jesus er frelsen og veien til frelse. "Det kan ei forklares, det kan blott erfares." Det gjelder også for deg.

Jes. 53, 1-5.

Jes. kap. 53, 1-5.

Dette er ein veldig tekst. Det er Langfredag i det gamle Testamentet. Det er som ein reportasje frå Golgata, med ei mektig forkynning om Messias. Han skal vera frelsar for heile verda.

V. 1 tek til med spørsmålet: Kven trudde den bodskapen me høyrde? Tragisk nok var det få som trudde. Og dei fekk det openberra av Guds Ande, ingen andre vil tru slike ord. Dei er imot all fornuft, og me treng den himmelske visdomen for å fatta det. Den får me og i møte med Jesus, som er visdomen. Kap. 52, 13f.; 1. Kor. 1, 29-31.

Det er mange som stenger seg sjølv ute frå frelsa av di dei ikkje vil ta imot Jesus og høyra om han.

I første omgang var det jødefolket det handla om. Det var til dei han først var send. Men mange ville ikkje ta imot, Joh. 1, 11. Og i endetida vil truleg mange jødar som heidningar spørja seg sjølv og kvarandre: Kven var det som trudde? Svaret er enkelt: Det var syndarar som såg dei trong nåde.

Her stansar me ved 4 sider ved Jesus Messias:

1. Han var liten og ringe, v. 2.

Han var som ein kvist av turr jord: Jesus vart fødd som eit lite menneskebarn i eit okkupert land. Det gav lite von. Han var som eit rotskot. Det var lite, men det hadde liv i seg og difor var det von her.

Han hadde ingen herlegdom og ingen skapnad som folk ville sjå. Han kom som menneske og var forakta av dei store. Til slutt akta dei han som ei røvar og vart drepen som røvar. Det var lite å ha som leiar og redningsmann. Det å vera liten vil folke ofte støyta seg på.

Verda er motsett. Dei ser opp til dei store og ventar av ein leiar at han skal vera større enn folk flest. Den verdslege ånda har ikkje tru på det som er lite. Jo større jo betre.

Bibelen seier noko anna. Paulus skriv til korintarane: For dykkar skuld var han fattig for å gjera dykk rike. 2. Kor. 8, 9. Og til ein annan kristenflokk skriv han: Jesus tok ein tenars skapnad på seg og nedra seg sjølv. Fil. 2, 8-9. Det er grunnen til det enste:

2. Jesus var forakta.

Det var reaksjonen på Jesu menneskelege liv. Ein slik mann kunne ikkje vera frelsar for folket. Han var difor vanvørd og rekna for inkje. Folk foraktar ofte det svake og ser opp til det sterke og store. Ein boktittel var talande ein gong: ”Vår forakt for svakhet.” Likevel har songaren rett: ”Vidunderligst av alt på jord er Jesu Kristi rike.

Men Jesus kom ikkje som konge den gongen. Då ville nok mange bøygd seg i undring og tilbeding. Men først måtte Jesus gjera ei heilt annan gjerning.

Då han kom, såg dei ikkje at han skulle skapa eit åndeleg rike av frelste syndarar. Det er i grunnen underleg at jødefolket ikkje såg det. Ingen kjende Skriftene slik som dei. Og her står tydeleg om ein lidande tenar. Dei undra seg og vart forferda, kap. 52,14. Så ufatteleg og fråstøytande var dette.

I ein moderne jødisk studiebibel (for GT!) er det sagt om dette avsnittet (kap. 53) at det ikkje viser til Messias, av di han ikkje er omtala andre stader i denne delen av Jesaja. Men dei viser til den gamle Targum der tenaren fleire stader (i ulike Midrasjim) er identifisert med Messias. Det viser at det har vore ulike meiningar om desse versa.

3. Kvifor kom Jesus?

Kva var gjerninga hans? Det er hovudsaka.

Svaret er: Han kom som ”stedfortredar” for oss. Han skulle lida i vår stad. Det ser me klårt frå v. 4-5.

Grunna er synda. Det kjem att gong etter gong i Bibelen. Synd er fleire ting. Det er å bøya av frå Guds veg og bryta Guds bod og ikkje nå det målet Gud har sett for oss. Våre sjukdomar er bilete på alle lidingar og det som gjer vondt. Ikkje minst har me åndelege lidingar.

Pinslene våre bar han, og han vart såra på grunn av våre synder. Det er kanskje eit svakt uttrykk. Men det aukar i intensitet: Han vart knust og dermed gjort til ingen ting. Det er som med druer eller glas. Dei vert øydelagde.

Jesus vart og straffa – etter rettargong og dom. Han måtte bera det andre skulle ha vore. Det var me som var skuldige. Men han tok alt på seg. Det er sterke ord. Vår synd og skuld og misgjerning vart hans. Han tok det alt.

Forsoninga er at Gud let Sonen sin lida for vår synd og tok vår dom. Heile Bibelen vitnar om det. Dette er ein profeti som gjekk i oppfylling på krossen på Golgata. Gjeldsbrevet vart innløyst og alt er fullbrakt.

Fleire ord i Bibelen seier noko om dette: Kol. 1, 20 og 22; Kol 2, 14-15. Joh, 1, 29. Mat. 27, 29-44. Og Luther skriv i den vesle katekisma: Han har atterløyst meg fortapte og fordømde menneske, kjøpt meg fri frå alle syndene mine.

4. Resultatet:

Etter Golgata kan alle syndarar blir frelste personleg. Dei kan koma til Jesus utan gåver og gode gjerningar. Han står og ventar på syndarar som vil erkjenna synda.

Me kan bli fri synda, det vonde samvitet og uvissa for døden og æva som mange gruar seg for.

Då får du fred. Sjela får kvila hjå Gud. Og du får lækjedom for syndesåra. Synda blir tilgjeven og stroken ut. Og alt dette er nåde. Me får det gratis ved trua på han. For alt er ferdig. Me kan kvila i at det er fullbrakt.

- Kven trudde dette? Kven får sjå frelsa med sitt åndelege auga?

Den fattige, angrande syndaren. Ikkje dei kloke eller dei store og mektige. Men dei som ingen ting åtte. 1. Kor. 1, 26.

Du er vel ein av dei?

Jes. 53, 6.

Jes. 53, 6.

Det er om dette verset Luther sier: ”Skriv det med gullbokstaver på ditt eget hjerte.” - For her vi de to største og viktigste dager i hele verdenshistorien. Det har aldri hendt noe som har slik virkning for alle mennesker enn dette.

Hver får vi først høre hvem det er som gjør dette – Jesus i v. 2-3. Vi ser ham her som Guds Sønn.

Dernest: Hvorfor gjør han det? Vi hadde falt i synd, selve grunnmuren vår var ødelagt.

Så: Hva gjorde Gud for oss? Han kastet all vår synde på Jesus.

Uten å tenke dette, vil ingen forstå hva kristendom er. Vi må ha et klart syn på synden før vi får et klar syn på frelsen. Adam var vår stedfortreder og representant før Jesus ble det.

I. Først kom Syndefallets dag.

I 1. Mos. 3 leser vi om den. Og verset vårt er en fortolking til det: Vi for alle vill.

1. Det er sant om alle mennesker og alle land. Alle mennesker var med i fallet. Det var så dypt at vår natur blesyndig. Rom. 5, 12-19 sier at fallets følger nådde hver sjel på denne jord. En mann syndet – og alle syndet med ham. Derfor er alle fortapt i Adam. Jesus kunne si med all rett i Luk. 19, 10: Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt. Her er ingen unntagelse.

Bibelen forkynner: Vi er på feil vei like fra starten.

2. Vi har alle personlige syndefall. Vi vendte oss hver til sin vei, står det.Og Paulus skriver: Alle har syndet, Rom. 3, 23. Vi synder nok forksjellig og i ulik grovhet, men alt er mot Gud. Det er hovudsaken. Ingen er gode nok til å nå fram. Vi står personlig ansvarlig for livet vårt. Og alt er oppskrevet i himmelen. Store bøker rommer alt. Åp. 20.

Men all synd kan samles i det ene: du vil ikkje tro på Jesus. Du har forkastet ham. Derfor går du fortapt. Joh. 3, 36. Joh. 16, 9-10. Alle har brutt Guds hellige lov og er like skyldig som Adam. Rom. 3, 19-20. Hver munn skal lukkes.

Bibelen forkynner: Vi er skyldige til straff.

3. Vi sammenlignes med sauer. De kan noen ganger oppføre seg tankeløst, de går der det passer dem best. Sml. 1. Pet. 2, 25. Se også Salme 119, 176. Det betyr:

- Vi gikk vår egen vei, og egoismen er ei hovedsynd. Vi vil ikke bøye oss for Guds vilje. Mennesket følger sin egen lyst og vilje og gjør helst det vi liker å gjøre. Det er et merke på vår tid. Vår egen vei går alltid bort fra Gud. Slik var det også på Jeremias tid: To onde ting har mitt folk gjort. De har vendt seg bort fra meg, - og gravet seg egne brønner. Jer. 2, 13.

- Som sauene var de uten beskyttelse. De var overgitt til fare og undergang blant de ville dyr og tyver, i ørken og på øde steder. En enkelt sau er håpløst fortapt i en slik situasjon. Og det er vi. I Ef. 2, 12 skriver Paulus: Dere var uten Gud og uten håp i verden. Mange en sau har dødd ute i heia. De fant ikke hjem igjen.

Bibelen sier at vi er uten mulighet til å finne Gud.

Menneskene behøvde altså hjelp på alle måter og områder. Hvis det ikke hadde kommet en ny dag, ville vi alle vært hjelpeløst fortapt.

II. Da kom Langfredag.

Det var en frelsens dag. Da ordnet Gud opp for oss på Golgata – han la all vår skyld på Sønnen. Jesus gjorde alt. I en eldre bibel stod det slik her: Herren lot våres alles misgjerninger ramme ham. Hva skjedde så i Jesu dødsøyeblikk?

1. Han førte oss tilbake til Gud, 1. Pet. 3, 18. Luk. 15, 5-6. Han åpnet en ny dør, det er den åpnede dør i Åp. 3, 8.

2. Da betalte han all skyld og tok all straff, v. 5.8 .10. Det er Jesu soning. Den verste dom et menneske kan få er døden. Alt annet kan vi skaffe igjen, men døden er endelig. Denne evige straff tok han. Rom. 5, 8. Og det har alt skjedd. Du skal ikke vente på at det endelig må skje. Det er fortid.

Jeg hadde lån på huset i lang tid. Og det måtte betales. Sett nå at en venn kom og sa: Jeg skal overta lånet og betale deg ut? Hva da? Var det mer å betale da?

Jesu ble min stedfortreder. Gud la ansvaret på ham.

3. Nå oppsøker han oss i syndelivet. Han stiger ned i søla der vi er. Han leter til han finner oss – og gir oss sin rettferdighet, v. 11. Derfor er vi med i misjonsarbeid. For hedningene søker heller ikke Gud. Og vi kan peke på Jesus for noen og rope: Kom, du også!

Det må bli en personlig langfredag for oss. Da ser vi med troens øye: Tenk at det var for meg! Forut går alltid erkjennelse og bekjennelse av synd. Og så tillit til Jesu verk på korset. Der skjedde noe som gjelder meg. Det skal vi få ta imot.

Kong Karl V lånte mange penger av en kjøpmann i Antwerpen. Regningen forfalt, men kongen var stadig i gjeld. Det forstod kjøpmannen, og han kalte sammen til et stort selskap der også kongen var. Foran seg hadde kjøpmannen et fyrfat der det brann ild. Så tar han opp gjeldsbrevet til kongen og sier: Kjenner du dette? Ja, sier kongen, og jeg skal betale, men jeg har ikke penger nå.

Da la kjøpmannen gjeldsbrevet inn på fyrfatet og det tok til å brenne. Da bare asken var igjen, spurte han kongen: Hvor er gjelden nå?

Og kongen forstod: Den var borte. – For 2000 år siden tok Jesus mitt og ditt gjeldsbrev med til Golgata. Der ble det borte for alltid.

Kom du også!

Jes. 53, 7-9.

Jes. 53, 7-9.

I Apg. 8, 32 er det fortalt om Filip som leste dette verset for den etiopiske hoffmannen – og det ble ham til frelse. Da Filip møtte en søkende, brukte han altså ordet om Jesu lidelse og død for å hjelpe ham til Gud. Bare det kan frelse en synder.

Her leser vi altså om Jesu lidelse, grunnen til det og folkets reaksjon.

1. Jesu lidelse.

Han ble mishandlet og han bli plaget, men han opplot ikke sin mun, lik et lam som føres bort fro å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn. Ved trengsel og ved dom ble han revet bort, v. 7-8a.

- Lidelsen var altså stor. Jesus ble slått, spyttet på, spottet, tornekronet, hudstrøket og naglet til korset. Mishandlet og plaget kaller profeten det. Ingen kan forstå hvor mye han led i sin sjel. Den ytre lidelse var en ting. Det har mange andre mennesker også vært gjennom. Martyrene gjennomgikk stor lidelser i gamle dager, og vi at folk måtte tåle uhyggelig mye i f. eks. nazistiske og kommunistiske fengsler i nyere tid.

Men Jesus var den rene i sjel og sinn, en som aldri hadde tenkt en uren tanke eller gjort det minste galt. Som menneske ble det en veldig lidelse og ta på seg slike pinsler.

- Han gjorde det frivillig. Han tidde og gjorde ingen motstand eller protest da han ble ført til rådet og til korset. Han visste at det måtte skje. Dette var frelsens vei og han måtte gjennom det.

- Jesus led stille og ydmykt. Han opplot ikke sin munn, han kom ikke med noe selvforsvar når onde mennesker fanget ham. Også det er guddommelig. 1. Pet. 2, 23. – I fortsettelse av vers 8 står det så at han ble utryddet eller rykket bort. Det var ikke rom for ham i denne verden, slik det ikke var rom i herberget da han ble født. Luk. 2.

Vi kan bare bøye oss i stillhet og se hans lidelse – og takke.

2. Hvorfor led han?

Da spør vi om grunnen til det. Gud må ha hatt en god grunn til å la Sønnen gjennomgå dette. Vi finner flere svar:

- Han led ikke for sin egen skyld. Han hadde ingen urett og det var ikke svik i hans munn, v. 9. Og det har vi vitnesbyrd om i Bibelen. I mat. 3, 17 og 17, 5 står det at Gud kaller ham sin Sønn som han har velbehag i. I Luk. 23, 41 leser vi at den ene røveren på korset sa til den andre: Han har ikke gjort noe galt. Folk kjente altså til det, også denne røveren.

I Hebr. 4, 15 står kjente ord: han er prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. Det var hans venner som sa det. Og Paulus skriver i 2. Kor. 5, 21: han som ikke visste av synd… Jesus var syndfri, derfor behøvde han ikke å lide for noe han selv hadde gjort. Det må ha en annen grunn.

- Han led for folkets synd. Men hvem tenkte i hans tid – at det var for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham. Slik står det. På Jesu tid var det ikke mange som skjønte det. For dette var guddommelige saker. Da handlet himmelen på selve jorden, og det kan ikke vi forstå.

Han var altså stedfortreder for oss. Han gjorde soning og tok straffen. Han var som et offerlam som ble slaktet på grunn av andres synd.

Det fortelles om kong Schamyl i Kaukasus i begynnelsen av 1800-tallet. Noen hadde stjålet kongelig papir fra ham, og kongen var rasende. Dommen var streng: 100 piskeslag på bar kropp. Så viste det seg at den skyldige var kongens mor. Da fikk han det vanskelig: Kunne han se på at hans gamle mor så å si ble slått til døde? Etter tre dager kastet han kongekappen av seg, stod fram for bøddelen og sa: Slå meg! Jeg er min mors kjød og blod. Jeg går inn i hennes sted.

Slik hendte det. Han ble såret for våre overtredelser, v. 5. Og resultatet var som i 1 Joh. 2, 2: Han ble en soning for våre synder…

3. Hva gjorde folket?

Hva tenkte så folket på hans tid? Og hvordan tenker vi om det nå? Vers 1 og 4 sier at de ikke skjønte sammenhengen eller betydningen av det. Men gjør folk det i dag?

Saken var jo at han gjorde det for andre. Og det var den eneste utvei for syndere til å bli berget fra den dype og fryktelige fortapelsen. De betraktet ham som en ugudelig, v. 9. Noen så likevel at han ikke var skyldig.

Det er ikke nok å se det og forstå at han er og var en annen enn vi vanlige mennesker. Skal hans død bli til nytte og hjelp for oss, må vi vende oss til han i bønn og be om nåde og frelse. Det er ikke vår bønn som frelser. Gud gjør alt. Men vi må likevel ta imot. Ellers går du fortapt på tross av hans lidelse for deg.

Jes. 53, 7-10 B.

Del A.

Jes. 53, 7-10. B.

Dette er et avsnitt som er mindre talt om f. eks. v. 5 i dette kapitlet. Det er så langt jeg selv kan bedømme det etter det jeg har hørt. Men hele kapitlet er om Jesus Kristus og det meste henger sammen med påskebudskapet.

Og her ser vi litt mer av Jesu lidelse og hvorledes han ble behandlet. Jesus ble ikke bare forkastet og forlatt. Det skjedde noe mer med Jesus i påsken. Og det meste er av åndelig art. Hva skjedde så med ham?

1. Først: han ble mishandlet. Og det skjedde både legemlig og psykisk og åndelig. Vi forstår ikke hans lidelse uten at vi tar med alle deler. Og de henger sammen, særlig når det gjelder Jesus. Han var ikke bare et menneske, han var både Gud og menneske. Derfor er det så vanskelig å sette seg helt inn i hvordan hans lidelse var.

Gjennom nesten hele hans voksne liv opplevde han forakt og motstand. Noe av det verste i slike tilfelle, tror jeg er å møte det fra sine egne og nærmeste. Det svir ganske sterkt. Og Jesus måtte også oppleve det.

Vi tenker likevel mest på den siste påsken han levde. Han ble tatt til fange i Getsemane og bundet som en fange. Og en av hans nærmeste var en ytre årsak til det, nemlig Judas.

Jesus ble tatt til fange i Getsemane og bundet. Det var et overgrep mot Guds Sønn og Messias. Han ble hudstrøket, som var en utsøkt og fryktelig pine. Han ble spent med ryggen over en krakk og ble så slått med 39 slag til ryggen var et åpent sår av bare kjøtt og blod. Før korsfestelsen ble en krone eller krans av torner presset ned på hodet hans. Også det medførte pine og smerte, og i en slik tilstand måtte han bære sitt eget kors gjennom gatene i Jerusalem til stedet Golgata der korset ble reist. Det v ar utenfor den daværende bymuren.

Under alt dette står det: Han opplot ikke sin munn. Han tidde som et lam, 1. Pet. 2, 23. Under anklagen svarte han ikke, Mat. 26, 63. Selve anklagen var også en lidelse da han ble beskyldt for noe han ikke hadde gjort.

2. Jesus ble dømt, v. 8. Det skjedde etter både jødisk og romersk rettergang. Men den var ikke korrekt etter gjeldende lov. Man har funnet at det var minst 7 ulovlige punkt i denne retten.

Rett og dom skjedde i løpet av en dag, etter jødisk lov skulle det gå to dager. Noe av retten foregikk om natta, mens jødisk lov sa det skulle skje om dagen, m.m.

Dermed var dommen juridisk ulovlig og ugyldig. I Mat. 26, 45 sa Jesus til disiplene: Timen er nær da Menneskesønnen skal overgis i synderes hender. Og syndere tar det ikke så nøye med lovligheten. De gjør ofte det som passer deres egen henskit best.

3. Jesus ble drept. Han gikk i døden. Fra Guds synspunkt gjorde han det frivillig og oppgav selv sin ånd. Men menneskelig talt var det mennesker som myrdet ham.

Han ble slaktet som et lam, v. 7. Han ble rykket bort ved dom, v. 8. Han ble utryddet av de levendes land, v. 8. I slutten av v. 8 kommer så grunnen til at dette skjedde – og måtte skje. Det var for syndens skyld. Han ble stedfortreder for alle mennesker i den stunden. Han var ikke en vanlig martyr.

I døden ble han båret fram som et skyldoffer, v. 10. Han var offerlammet som skulle gjøre soning for våre synder. Dermed tok han ansvaret for synden i vårt sted. Han gjorde det vi ikke kunne gjøre. Det har vi mange bibelsteder for i NT.

Døperen Johannes så det og ropte til folket: Se, der er Guds lam som bærer verdens synd. Joh. 1, 29. Peter forstod det og skrev: Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, 1. Pet. 2, 24. Og evangelisten Johannes skriver så fint: Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens. 1. Joh. 2, 2. Og han føyer til i samme brev at leserne også kjenner til dette: Dere vet at han er åpenbart for å ta bort våre synder … Guds Sønn ble åpenbart, for at han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger. 1. Joh. 3, 5 og 8.

Intet menneske kunne gjøre noe slik. Den eneste måten var å la Sønnen – som var Gud – gå inn i vårt sted og bære syndens dom.

Derfor heter det i v. 10: Det behaget Herren å knuse ham, eller: Det var Herrens vilje (NO78). Slik var den eneste mulige frelsesvei. Slik kunne både jøder og hedninger bli frelst. Uten dette offer var vi alle fortapt og uten noe håp for evigheten. Da hadde vi vært som passasjer i en sunket ubåt midt i Atlanterhavet.

”Er det underlig at jeg er glad?”

4. Jesus ble begravet, v. 9. Hos en rik var han i sin død. Han ble korsfestet blant røvere og regnet som en av dem. Men etter begravelsen gikk en rik mann til Pilatus og bad om å få hans legeme. Det var Josef av Arimatea, Mat. 27, 57f. Slik gikk det også i oppfyllelse.

5. Jesus skulle likevel leve, v. 10. Jesus ble knust og dømt og døde som en forbryter. Likevel står det: han skulle se etterkommere og leve lenge. Den døde skulle leve. Det må være en skjult hentydning til Jesu underfulle oppstandelse. Da seiret han ikke bare over synden, men over syndens lønn som er døden. Det kunne han gjøre fordi han var Gud. Peter forkynte det sterkt på pinsedag: Gud oppreiste ham, idet han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde ham fast. Apg. 2, 24.

Paulus skriver mye om det i 1. Kor. 15. troen på oppstandelsen kritiseres nå, for det passer ikke med den jordiske tankegang som preger mye folk i dag. Men Jesus lever. Og han kan frelse og hjelpe oss. Amen.

Del B.

Jes. 53, 7-10. B. Del B

Da Jesus ble mishandlet og døde, ble han sammenlignet med et lam, v. 7. Lammet er et kjent begrep i GT og NT. Og det gir egentlig hele dette kapitlet innhold. Det er ikke noe som skjer tilfeldig. Jødene som hørte dette, tenkte på offerlammet. Slik er et dyr ofte blitt brukt i GT. Vi kan bare tenke på utgangen av Egypt, 2. Mos. 12 og de mange offer som ble gitt både i tabernaklet og senere i templet.

Her skal vi ta fram noen eksempler på offer som står som forbilder på Jesu død og soning. Alle offer står egentlig slik i Bibelen. Alt som skjer i GT sikter fram mot Jesus og hans gjerning i NT.

1. Abels offer er det første, 1. Mos. 4, 4.

Det var åpenbart en stort forskjell på Kain og Abels offer. Gud så helt forskjellig på dem. Og det må ha sin grunn i at personene var ulike i sitt forhold til Gud. Men det må være rett som A. W. Pink sier at Kain var ingen vantroende eller ateist. Det var ikke der forskjellen var.

Det viktigste ved Abels offer er at det var det første blodige offer i historien og dermed i GT. Og slik var ikke Kains offer. Abel hadde forstått at et menneske ikke kunne møte Gud uten ved et blodig offer. Noen måtte altså dø før veien var åpnet til Gud.

Derfor fant han et lite dyr, slaktet det og ofret det til Gud. På en eller annen måte hadde han skjønt at han behøvde soning, og det måtte skje ved en stedfortreder. Rekken av offer senere viser at Guds folk Israel hele veien kom til Gud ved offer. Det var symbolsk for den nye pakt og Jesu død.

2. Noahs offer. 1. Mos. 8, 20. Nå er vi kommet til tiden etter syndfloden. Noah hadde på Guds bud tatt med seg dyr av alle slag inn i arken. Det første han gjorde da han gikk ut av arken på det tørre land, var å bygge et alter og ofre til Herren. Og Gud gav et løfte den dagen, v. 21. Han skulle aldri mer rydde ut alle mennesker ved en vannflom, slik han hadde gjort nå. Til tegn satte han regnbuen på himmelen og gjord en pakt med folket.

Noahs offer kan her være et uttrykk for bønn om nettopp det. Mennesker har aldri fortjent et slikt løfte. For det har hele tiden fortsatt med å synde og gjør det fremdeles. Derfor er Guds ord her et uttrykk for Guds ufattelige nåde mot syndere. Han gjør et løfte uavhengig av om folket kan eller vi følge hans ord og vilje.

3. Abrahams offer, 1. Mos. 22.

Isak var på reis sammen med faren til Moria berg. De skulle ofre. Gutten spør da: Hvor er lammet? V. 7. han visste at et lam var nødvendig til offeret. Men når Gud skal ofre, må han bruke sitt lam. Og det finnes bare ett lam som er skikket til det – Sønnen.

Isak skulle ofres. Men han ble berget ved en stedfortreder, v. 13. Abraham ofret væren i stedet for Isak, står det. Og just det skjedde på Golgata. Vi var alle syndere og dermed dømt til den evige fortapelse. Våre egne gjerninger er ubrukelige. De kan ikke frelse en eneste en. Og det visste Gud. Derfor sendte han sin Sønn i tidens fylde, Gal. 4, 4. Og korset ble han sofferalter, og dit bar han all synd og skyld. Så lød det et ”fullbrakt” ut over Golgata-høyden. Nå er offeret ferdig. Den skyldige blir skyldfri – ved troen på ham.

4. Utgangen av Egypt, 2. Mos. 12.

Da Israel skulle dra ut fra trelldommen i Egypt, fikk de klar beskjed: Hver husfar skal ta ut ett lam for hvert hus, v. 3. De skulle slakte det, ta vare på blodet og stryke det på dørstolpene. Når domsengelen kom ved midnatt, skulle den førstefødte i hvert hus dø. Men blodet på dørstolpene ble redningen til Israels barn. Dommen gikk forbi alle hus der blodet var. For der hadde døden allerede vært! Lammet var stedfortreder for alle førstefødte i Israel den natta.

Her ser du Jesus. Hans død og blod blir redningen for alle som tar sin tilflukt til ham. De skal ikke dømmes skyldig. Salme 34, 23. Ved troen på Jesus, er vi fri i den siste store dommen. Og allerede her på jord kan vi glede oss over frelsen. Salme 5, 12.

5. Innvielsen av prester, 2. Mos. 29.

Innvielsen av prestene skulle vare i sju dager. Hver dag skulle de ofre to årsgamle lam, ett om morgenen og det andre om kvelden ved solnedgang. Sammen med lammet skulle de ofre mel, olje og vin. Det skulle være et stadig brennoffer for etterslekten, v. 42. Og det skulle skje ved inngangen til tabernaklet. I tillegg skulle de ofre en okse hver dag som syndoffer. Jfr. 3. Mos. 6, 6.

Det fløt med andre ord mye blod. Prestene kunne ikke gjøre sin gjerning uten en slik begynnelse. Og det peker på vårt liv: Vi begynner ikke kristenlivet før vi har vært ved blodofferet.

6. Skyldoffer, 3. Mos. 7.

I tredje Mosebok er skrevet om flere offer i tabernaklet, og de ble ført videre i templet da det ble bygd. Noen offer er blodige, andre ikke. Skyldofferet er et blodig offer. En okse ble ofret, og blodet skulle stenkes på alteret. Det var som ved syndofferet, samme lov skulle gjelde.

Det blodige offer var en soning for synden. Et dyr måtte dø. For syndens lønn er døden. Det israelske folk hadde en stedfortreder i offeret. Og de trodde på løftet om en frelser som skulle komme, den salvede, Messias. Slik peker alle disse offer fram mot Jesus og hans død på korset.

7. Den store forsoningsdagen, 3. Mos. 16.

En gang om året ble denne dagen feiret. Den har de tydeligste trekk om offertanken, og flere ting er sagt om den. Se egen tale om forsoningsdagen, 3. Mos. 16 under talergt. Her trer Jesus tydelig fram som Guds lam. Denne hendingen er sikkert noe av bakgrunnen for flere vers i NT.

a) Se der Guds lam som bærer verdens synd, Joh. 1, 29. All synd ble lagt på Jesus. Luther sier om det: Synden kan bare være på to steder, enten er den på dine skuldre, og da er du fortapt; eller den er lagt på Jesus, og da er du fri.

b) Filip siterer Jes, 53 for hoffmannen fra Etiopia, Apg. 8, 32. Det viser at de brukte dette kapitlet som tekst om Jesus i den første tid. Ordet sier at det er kraft i ordet om lammet. Det kan gjøre deg fri.

c) Peter skriver at vi ble kjøpt fri ved et ulastelig og lyteløst lam, og viser til Jesus. 1. pet. 1, 19. Derfor kunne Jesus frelse.

d) Og i himmelen synger de frelste en ny sang: Verdig er du som ble slaktet og med ditt blod har du kjøpt oss til Gud av alle folkeslag. Åp. 5, 9. Det er frelsens grunn og innhold. Hva er da vår glede og fryd som kristne? Jo, ordet om Jesus som lammet, han som bar mine synder.

Kan du synge den nye sangen,

synder som ferdes på sorgens jord?

Jes. 53, 10-12.

Jes. 53, 10-12. A.

I denne teksten finn me nokre mektige ord om Jesu liding. Dei viser alvoret i synda og djupna i evangeliet. Det må stå noko både om synda og om nåden i Guds ord. Ellers blir forkynninga ingen ting.

Kva står det så om Jesu liding og kamp for vår frelse? Noko kan me samla her:

1. Gud hadde hugnad i å knusa Jesus, v. 10. På bokmål er ordet ”behaget” nytta. Luther omset at Gud ville knusa han. Det stemmer med orda: Herrens vilje skulle ha framgang.

Det var altså Guds plan å ordna alt slik. Jesus måtte døy syndaren sin død, v. 5. Og det er å bli knust under dommen.

For dette var den einaste veg til frelse. Jesus måtte tola det verste, han vart til og med ei forbanning for oss, Gal. 3, 13. Utan dette, ville alle menneske gå fortapt. Så alvorleg er synda. Jesus tok vår liding og dom på seg, og slik vart han vår stefortredar. For Gud elska verda så høgt at han måtte gjera det. Joh. 3, 16. Synda var stor, difor trong me ei sterk frelse.

2. Gud gjorde sjela hans til eit skuldoffer. V. 10 b. Dette var det Herren ville. Eit offer måtte til, for å gjera soning og gje betaling for syndeskulda. Sjel tyder her liv, og det er den største gåva ein kan gje. For det er alt me har. Det står om fleire offer i GT, til ulike synder og tider. I dette tilfelle skulle offeret godtgjera og erstatta synda med full verdi. Etter jødisk lov skulle dei i tillegg gje 1/5 del aller 20 % meir enn det dei t.d. hadde teke. 3. Mos. 5, 23. I v. 19 står det slik: han har vorte skuldig for Herren.

Slik blir det når me syndar. Synda må erstattast med meir enn verdet. Først då fekk dei tilgjeving.

Jesus er vårt offer. Han ble lagt på altaret og son skulda vår. Og han erstatta alt – og meir til. Det tyder lammet for oss.

3. Han skal bera misgjerningane deira, v. 11. Det står i fleirtal og tyder då: Alle synder i verda er samla. Kvar einskildt skal erstattast. Og det skulle skje ved eit einaste offer, Hebr. 10.

Jesus bar denne dommen på krossen. Peter var ein av dei som svikta Jesus stort. Lenge etterpå skreiv han slik: Han som var våre synder opp på treet. 1. Pet. 2, 24. Han visste at han hadde synda – og han visste at hans personlege synder var med på krossen. Det gjev frimot!

Og døyparen seier noko stort: Guds lam ber verda si synd. Joh. 1, 29. Heile verda var med. Då er det von for alle.

I kap. 53, 12 seier profeten: Han som bar mange sine synder. Her ser profeten den store mengda av synd. Han blir overvelda: Her er mykje synd – og Herrens tenar skal bera alt saman!

4. Han tømde si sjel til døden, v. 12. Det talar om det totale offer. Han hav heile livet sitt, og tømde seg liksom ut til siste blodsdråpe. Han kunne ikkje gjera meir! Nå var alt ferdig – og det sa han så tydeleg på krossen då han ropte: Fullbrakt.

Luther skriv at det ”i heile Skrifta i GT er det ingen klårare tekst om Jesu liding”. Her har du alt. Du treng ikkje meir. Sei det til sjela di i tunge stunder. Rosenius skriv at Jesu død er ”den store hovudlærdomen i alt Guds ord”.

Der er meir enn nok for deg. Når du har synda, når du kjem i anfekting og når tvilen set inn med stormangrep på sjelslivet ditt – gå til Jesu død. Du er frelst på det, og fullstendig rettferdig for Gud.

Og det får du – ved at me kjenner Jesus, v. 11. Difor vil me tala og vitna om det. Det er her frelsa er.

I Joh. 17, 3 ber Jesus: Dette er det evige livet at dei kjenner deg den einaste sanne Gud og Son hans…

Og Paulus skriv: Så eg kan kjenna han. Fil. 3, 10.

Jesus gjer oss rettferdige, han frikjenner oss frå alt – ot tilreknar oss alt han har.

Gud for alle rike, dømmer selv og sier: Denne, han er fri!

Jes. 53, 10-12. B.

Nå vil me stansa for resultatet og fylgjene av Jesu liding og soning.

1. Først: Jesus blir metta, v. 11. Han skulle sjå at det lukkast og at det vert frukt av lidinga hans. Trass i døden skulle han sjå. Det må vera eit uttrykk for Jesu oppstode frå dei døde. Me finn den same tanke att i t.d Salme 16, 10f.

Og i Fil. 2, 9-11 kommenterer Paulus dette og skriv: Difor har Gud storleg opphøgd han. Jfr. Hebr. 12, 2.

Det blir altså glede i himmelen – ikkje berre over ein syndar som blir omvendt. Luk. 15, 7 og 10. Dei fryda seg då Guds Son kom att frå jorda og dødsriket. Kvar syndar som blir frelst er ei gåve til Jesus frå Faderen, Joh. 17, 6. Alle desse er til saman Jesu brud som er i himmelen, Åp. 21, 9.

Berre slik blir Jesus tilfreds. Då får han løn for sine smerter og sår.

2. Dinest: Jesus får mange. Eg vil gje han dei mange til del, v. 12. Den frelste skaren som ingen kan telgja kjem frå alle land til alle tider i soga. Åp. 7, 9 og 5,9. Himmelen blir altså full av frelste sjeler. Jesus seier det klårt i Mat, 22, 10: Huset vart fullt av gjester. Ingen ledige stolar finn du er. For mange skal koma frå aust og frå vest og sitja til bords i Guds rike, Mat. 8, 11. Du er vel mellom dei?

I v. 12 står eit anna uttrykk: sterke skal han få til bytte. Dei fleste i Guds rike er visst dei små og ringeakta, som Paulus skriv i 1. Kor. 1. Men det vil vera nokre sterke, står det her. Ein av dei var Paulus. Han var ein av dei lærdaste i si tid, men Jesus fekk bøya han. Det skal ofte mykje til for å frelsa dei store og mektige. Men me kjenner til at kongar og fyrstar har vore truande. Og den lovnaden stod her i v. 12.

3. Jesus skal gjera syndarane rettferdige. Av natur er me ikkje det. Synda tyder det motsette av rettferd. Me lever av natur i opposisjon til Gud. Og synda har teke frå oss alle krefter til å bli rettferdige sjølv. Det maktar me ikkje.

Men Gud har skapt ein utveg: Ved å kjenna Jesus som vår frelsar, skjer det. Joh. 17, 3: Dette er det evige livet at dei kjenner deg … Rettferdiggjeringa er hovudpunktet i kristentrua og hjå Luther.

a) Luther kalla frelsa og rettferdiggjeringa for ”det salige bytte”. Me fekk byta den skitne syndedrakta ut med Jesu fullkomne rettferd. Han hadde betalt alt og ordna frelsa heilt og fullt. Då han døydde på krossen, sona han alle synder. Han tok konsekvensen av synda vår og bar dommen, v. 10.

b) Når me kjem til han og erkjenner det at me er fortapte i synda, tilgjev han alt. Og då kler han oss i si eiga rettferd. Me kan ikkje skjøna dette fullt ut, men me får tru det.

Han gjer oss ikkje rettferdige slik at me vert fullkomne i oss sjølve og aldri tenkjer eller gjer ei syndig gjerning. Rettferdiggjeringa skjer ved at Gud held dom over syndaren. Då ser han ikkje på vårt liv og våre feil og synder. Han ser berre på den rettferdsdrakta me fekk av Jesus. Så seier han: Eg erklærer denne syndaren for å vera rettferdig. Han er frikjend frå alle synder og er nå fullkommen i Jesus.

Nå handlar han med oss som om me var fullkomne i alt. Det seier Pontoppidan også noko om: sp. 503: Han anser oss i Kristus som om vi aldri hadde syndet. Me er ikkje betre i oss sjølve, men i Kristus. Det er den store løyndomen.

Å kjenna Kristus er ikkje berre historisk kunnskap. Det er ei erfaring, i fylgje med Jesus. Og det kan berre skje i tru, utan våre gjerningar. Mange bibelvers viser det: Fil. 3, 8-10, Rom 3, 21-25. 28; 4, 11; 4, 25; 5, 1 og 19.

Vers 12 talar og om misjon og om at den vil lukkast. Han vil få mange som løn. Og i kap. 54 er tale om heidningane som får del i frelsa. Fleire stader står det om dette. Difor heiter det i Misjonsbefalinga: Gå ut i all verda. Mat. 28, 19.

Jes. 54, 10. Pakta med Gud.

Jes. 54, 10.

Her er det tale om ei pakt, og v. 9 viser til pakta med Noah: Gud skulle aldri meir øydeleggja alt i verda ved ein flaum. Det var Guds eid. I v. 3 er dette utvida til å gjelda heidningfolka. Slik viser Gud i den gamle pakta fleire gonger at frelsa skal gjelda for alle folk i heile verda. Det er den fredspakta han talar om. Her gjeld det ikkje politisk fred mellom alle land. Her talar han om fred med Gud.

1. Oppretta på Golgata.

Den nye pakta vart oppretta på krossen, særleg då Jesus ropte Fullbrakt. Joh. 19, 30. Jesu død og blod betalte for alle synder. Og i oppstoda sa Gud: Eg er nøgd. Då var alle syndarar rekna med. Difor er det mogleg for alle å få fred med Gud.

I Kol. 1, 20 skriv Paulus: Han gjorde fred ved blodet på krossen. Og til Efesarane kap. 2, 14 skreiv han: Han er vår fred. Det får me når me tek imot han.

2. Fastare enn fjell.

Denne pakta er sikker og trygg, ho er fastare enn fjell. Og dei kan ikkje skakast eller rikkast bort. Alt i denne verda er eigentleg usikkert, våre eigne planar og gjerningar og alt meg gjer. Det ser me nærast kvar dag.

Men Guds miskunn og nåde er fast. For det kviler på Gud. Han gjer alt til vår frelse og tar alle omkostningar. Hans miskunn skal ikkje vika frå oss, står det. Det er ein trygg og sikker grunn.

3. Noah fekk teikn.

Då Gud gjorde pakta med Noah, viste han eit teikn: bogen i skya. Alle fargar er med der. Me veit at denne bogen har naturlege årsakar når lyset bryt gjennom regndropane. Men Gud brukte dette og sa: Så lenge det skjer, skal det ikkje koma ein slik flaum meir.

På Golgata har me eit like sikkert teikn. Det er krossen. Og det som hende der, er skildra i kap. 53. Då Jesus hang der, hende alt som skal henda om vår frelse. Det er ein evig kross på den måten.

Difor må me alltid løfta fram krossen, for alle treng han.

Jes. 55, 1-3

Jes. 55,1-3. Innbydelsen.

Dette er en veldig tekst, som konklusjon på kap.53-54. Nåden i Kristi gjerning er nok for alle syndere, sier kap. 53. Og i kap. 54 ser vi at all fornedring er blitt til herlighet. Kapittel 55 har så dette velige budskapet: Nåden må mottas, derfor kommer innbydelsen. Derfor må vi stansa ved det. Det sier noe om vår frelse.

1. Først: det må bli tørst.

Barn som eter slikkeri, blir ikke hungrige og de vil ikke ha vanlig mat. Verden døyver himmellengten hos mange. Mange ser ikke sin egen nød. De er som sovende barn i et brennende hus.)

--000

2.Kor. 4,4: Djevelen har forblindet folk.

Menn. er skapt til Gud, er utilfreds utan. Men mange søkjer andre stader. Finn dei fred?

Jes. 41,17: Dei arme og fattige leitar etter vatn, men det finst ikkje!

Må bli tørst: sjå si naud, vita kva som står på spel: di sjel i all æve. Kor skal du vera i æva?

- Til desse kjem kallet!

2. Gud gir ein veldig innbydelse. Kom 4 ganger. Gud opnar himmeldøra: her er plass.

Ofte i B.: Mat. 11,28: Kom, alle som strevar og har tungt å bera. Er det deg?

Luk.14,17:Kom, for nå er det ferdig, til bryllup og gjestebud.

Åp. 22,17: Anden og brura seier:Kom! Den siste invitasjon frå Jesus.

Innbyr fienden, dei som ikkje vil eller søker han. Gud oppsøker oss, leitar, ber oss venda om. Det er einaste utveg for syndaren.

For ingen spør etter Jesus. Rom. 3,11. Difor er alt nåde. Og dei som kjem: blir ikkje støytt ut, Joh.6, 37.

3. Kva Gud gir: mat, drikke, vin og melk.

Det treng me mest! Det viktigaste.

Me synest mykje er nødvendig. Kjøper alt me ser. Er me lukkelegare av det?

Gud seier: ein ting viktig: ei frelst sjel, plass i himlen, vera rede når Jesus kjem att.

Mat.16,26: Kva gagnar det eit menn. om det…

V. 2: alt anna verdilaust. Kvifor er de opptekne med det som ikkje tilfredsstiller, som ikkje hjelper deg til himlen? Folk strevar med det jordiske - og alt er nyttelaust.

"Ville alt som i dag er så viktig og stort, også da så betydningsfullt bli." når Jesus kjem.

Guds gave: Guds nåde,v.3. Ei evig pakt, Davids rike nåde, den visse.

= frelsa i Kristus. Den nye pakt på korset.

Den seier: Alt er betalt, ferdig, berre ta imot.

Det er nåde. Kvifor? Ein annan har betalt, det er ordna på førehand.

2.Kor.5,21: Jesus den syndfrie tok synda. Kjøpte ei evig rettferd - tilbys syndaren.

Kol.2,14: Han strauk ut skuldbrevet mot oss, som var skrive med bod, det som gjekk oss imot. Det tok han bort då han nagla det til krossen!

Golgata er grunne til vår frelse. Sikker, trygg, for alle som kjem.

(Vaska tavla - kan du finna bokstavane?)

Tit.2,11: Guds nåde er openberra til frelse for alle menn.

Ef.2,8: Av nåde er det frelste ved tru, og det ikkje av dykk sjølve, det er ei Guds gåve.

Guds ord er klårt, sikrare enn norske fjell.

Den Gud som var på Mose tid er likedan i dag. (Martin Sandve).

4. Korleis får eg det? Kan det bli mitt?

V. 3: (N.30: Bøy eders høre hit!) Høyr, så skal sjela dykkar leva. Noko med å høyra. Ikkje gjera, arbeida, bli betre, gi mykje. = farleg. Du kan bli farisear av å arbeida.

Men høyr: Om di synd, ditt fall, lovbrot - at du går fortapt om du døyr slik du er.

Og så høyr: om Jesu død, kors, blod, seier.

At alt gjorde han for deg.

Høyr evangeliet, ta imot i tru - og du er frelst.

Rom.10,17: Trua kjem av forkynninga. Du må høyra mykje, om du vil ha ei sterk tru.

Då får du alt gratis, av nåde. Og den er rik, nok for alle i heile verda. Davids rike nåde.

Ef. 1,8: Denne nåden har han gjeve oss i rikt mål-- v. 7: etter rikdommen av hans nåde.

Det tar aldri slutt, når aldri botten. Du kan rekna med eit hav av nåde og frelse og tilgivelse.

Guds rike er eit nåderike - heilt fram til himmelporten.

Difor står det: Søk Herren, v. 6.

Er det nokon her som vil søkja Gud og frelsa nå? Då er Jesus mellom oss. Du kan koma, gi det til kjenne, be om forbøn. Og Gud vil svara.

Jes. 56.

Jes. 57, 15: Guds bolig.

Jes. 57, 15.

Dette ordet viser hvem Gud er og hva han gjør.

Profeten har refset folk for deres vantro. Har de sluttet å tro og regner de ikke lenger med Gud?

Slik kan vi også spørre om vårt eget folk. Danser vi ikke rundt gullkalven, eller kanskje må vi si ”Oljekalven”? Mammon og velstand er folks gud, og vårt velferdssamfunn det alter vi kneler ned for?

Herren roper til slike folk og kaller det tilbake. Han vil gjøre det klart at han er Gud og lever i himmelen og hos ydmyke mennesker. Det er kanskje hovedbudskapet til oss i dag.

1. Gud er den høye og opphøyede.

Det er himmelens Gud som taler, skaperguden og han som eier alt. 1. Mos. 1, 1. Han er en evig Gud og dermed enestående i forhold til alt menneskelig.

2. Gud er hellig.

Han bærer navnet Hellig, står det. Han er fullkommen i sitt vesen og krevet fullkommenhet av alt omkring seg. Helligheten er slik at han kan ikke andre enn hellige rundt seg. Ordet sier at han bor i det høye og hellige – det er slik hans natur og vesen er.

3. Gud bor hos noen mennesker.

Alle skjønner at Gud bor i himmelen. Det er naturlig når vi tenker på hvem Gud er. Men Guds ord forkynner ofte noe helt usannsynlig og uvanlig. Det viser en annen side ved vår Gud, han har også et annet vesen eller ”natur”.

Gud bor også hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Det er det uvanlige. Hvem vil ha samfunn med slike svake og elendige skapninger? Slik tenker vi mennesker lett. For her tales om ydmyke mennesker. De har erkjent sin synd og vet at de ikke har noen rett hos Gud.

Men de kommer med bønn om nåde. De har ingen rett å kreve. For de er knust under sin syndeskyld, og nedbøyd ved tanken på at de ikke kan berge seg selv. Hvem kan gjøre noe for dem? - Her er Gud velkommen. Her stiger han inn med nåde. Frelsesverket er nettopp for slike mennesker.

4. Gud gir dem liv.

Han bor hos de svake – for å gjøre dem levende. Det er hensikten med at han vil bo hos dem og være dem nær. Han kommer ikke for å skremme og dømme og bare anklage. Guds ord anklager alle mennesker for synd og svik mot Gud. Det er vår skyld.

Men til de som er knust og erkjenner sin uverdighet, kommer han med liv. Han gjør de nedbøyde og knuste hjerter levende.

Guds egen Sønn døde for å gi sitt liv for at vi skulle få liv. Jesus er mellommannen vår. Det er han som må gi oss livet og gjøre oss levende igjen. Han gir en ny ånd i oss, som en bibel sier (The Message) og får oss til å gå igjen, vi som var så nedtrykt.

Det nye testamentet kaller dette gjenfødelsen og at vi blir en ny skapning. Det er den store forandringen som skjer med en kristen. Vi er ingen ting i oss selv, men vi får alt av Gud når vi våger å tro det.

Eier du dette nådelivet fra Gud? Det er gratis!

Jes. 58,

Jes. 59, 1-3. Omvending og frelse.

Jes. 59, 1-3.

Her er det tale om Isarel med tanke på fangenskapet i Babel. Korleis var det med folket der då? Her ser me åndeleg på det. Korleis stod det til?

V. 1 talar om Guds hand og Guds øyra.

Med tanke på frelse står det ikkje på Gud. Det er aldri hans feil. Han vil høyra syndaren sitt rop, og handa hans rekk ut til alle, kor djupt dei er falne og kor langt borte dei er. Israels si soge viser det.

Han ga mange lovnader, om Messias og berging og frelse. Abraham fekk ein slik lovnad og mange seinare. Gud var tålmodig med folket sitt – slik han er det for oss. Han rekker stadig ut handa og høyrer på oss. Gud har gjort alt. Det er kjærleiken hans som driv han til det.

Guds kjærlighet er langt, langt større enn penn og tunge tolke kan.

Den når høyt over himlens stjerner og ned til dødens mørke land.

Så dypt vi falt, den sonet alt,da Jesus dødens led.

Sitt fangne barn i syndens garn Gud frelste og gav fred.

Difor kan han frelsa heidningar og dei djupast falne. Det har han alltid gjort.

V. 2: Men misgjerningane dykkar.

Der ligg stengselet. Synda er alvorleg – for den er mot Gud. Den set skilje mellom oss og Gud, utan omsyn til om den er stor eller liten i menneskeaugo.

Det er fleire slag synd. I v. 3 les me om hender, fingrar, lepper og tunga som syndar. Det er tale om konkret synd. Og skal eit menneske bli frelst, må me erkjenna og vedkjenna oss synda for Gud – og nokre gonger og for menneske når me har synda mot dei.

Guds bod eller lova er ein kortversjon av Guds vilje. Når me bryt dei, syndar me mot Gud. Og det tek mange i dag ikkje på alvor. Difor må me minna folket om det.

1. Avgudar er ei slik synd. Ein avgud treng ikkje vera av tre eller stein som me tilber. Avgudar er alt me set høgare enn Gud, det du er mest oppteken av og som fyller sjela di og som difor styrer livet ditt. I Luk 14, 18-20 les me om dei som orsaka seg og ikkje tok imot innbydinga til gjestebodet. Det var lovlege ting alt saman. Det var arbeidet, heimen og eigedomen.

Kva var då galt? Det kom i vegen for Guds rike. Og alt det som hindrar Guds rike hjå oss, er avgudar. Då får ikkje tid for Gud, mange andre ting fyller dag og tid.

2. Guds namn er viktig, for namnet er personen. Har du synda der? Du bryt ikkje dette bodet berre ved å banna. Namnet brukar me og når me be. Ein søndag i året kallarm e bededag. Men eigentleg er det bededag kvar dag i året for ein kristen. Har du forsømt noko der?

3. Kviledagen. Kom i hug at du held kviledsagen heilag, står det i dette bodet. Det er lett å gløyma. Red. Arthur Berg i Dagen skreiv for mange år sidan: Tilhøvet til kviledagen viser om me er eit frafalle folk. – Her trur eg er mykje synd mellom oss. Søndagen blir nytta av mange til hagearbeid, plenklypping, reparasjon på hytta, båt og hus. Då har folk gløymt at søndag er Herrens dag og dermed ein heilag dag framfor alle andre dagar.

Norge må ned på kne her. Me har synda mot Gud og krenka han med fritida vår. Den høyrer Gud til.

Desse tre første boda gjeld vårt tilhøve til Gud. Det kjem først og er mest alvorleg. Dei neste boda gjeld tilhøvet til andre menneske. Korleis er me i høve til andre folk med møter?

Her trur eg er mykje hat, uvilje, uoppgjorde saker, pengar og lån. Det ligg og gneg i samvitet og mange prøver å gløyma og bortforklara alt saman. Men så lenge det ikkje er gjort opp med Gud og menneska det gjeld, står synda som ein vegg mellom deg og Gud. Du kjem aldri inn i himmelriket med uoppgjorde synder.

Lat oss ransaka oss og prøva oss sjølve. Og så gjera opp. Gå i bot og bøn til Gud den Allmektige. Gå så til nabo og slekt og gjer ditt for å ordna opp. Betal di gjeld lever attende det du lånte og erkjenn at du har sagt usant og løge på dei.

V. 20: Ein utløysar for dei som vender om.

Ja, slik står det. Det er Guds lovnad til Sion og alle heidningar – for dei som vender om til Gud. Utløysaren er Jesus fra Nasaret som gjekk til Golgata. Der på krossen betalte han all syndegjeld. Sonen sine hender fekk naglemerke og sår. Då vart kvar synd sona, og difor kan du frimdoig koma til han. Det er først då du sjølv får del i den frelsa som var ferdig Langfredag. Kom, for nå er det ferdig! Amen.

Jes. 60, 1-3. Til alle.

Jes. 60, 1-3+

Herrens lys skal skina – i Jerusalem og Israel. Det skal skina over deg. Det skal koma ein atterløysar for Sion, kap. 59, 20.

Jesus kom som verda sitt lys. Joh. 8,12. Han viste veg til himmelen. Alle som vil, kan koma.

Over deg skal Herren renna opp, v. 2. – Men jødar flest tok ikkje imot han. Joh. 1, 11. – Men ein dag vil deis eia ja til Jesus. Rom. 11, 26: Slik skal heile Israel bli frelst.

Ein grunn til at det var så naudsynleg, var det v. 2 sier:

Mørket dekker jorda.

Det er bilete på synda og all gudløyse mellom menneske. Det gjer at folket ikkje kjenner vegen til himmelen.

Heidningane er utafor Guds rike. Berre Jesus er frelse for dei og. I dette er jødar og heidningar like innfor Guds ansikt. I v. 3 finn me eit nytt uttrykk:

Folkeslag skal ferdast i ditt lys.

Det tyder at heidningane skal venda om til Gud og tru på Jesus, som er det sanne lyset. Til og med fjerne kystar ventar på Herren, v. 9.

I kap. 51,5 står det slik: Til meg skal fjerne kystar setja si von, og dei skal venta på min arm. Dette må tyda m.a.:

Evangeliet om Jesus skal nå ut til alle.

Slik seier han det i kap. 49, 12: Dei kjem langt bortanfrå, frå Sinnims land. Det er det gamle ordet for Kina. Ordet sinologi tyder læra om kinesisk. Kina er eit av dei land som er lengts borte frå oss og Midtausten. Guds ord skal altså nå til dei ytterste grenser, og det tyder alle folk og land.

Jes. 61, 1-4.

Jes. 61. Forkynnelsen.

I dette avsnittet får vi høre litt om Messias' forkynnelse, og det er også en rett kristen forkynnelse. Ikke allslags kristen religiøs tale er sann evangelisk forkynnelse. Mange ganger hører vi en vag og uklar veiledning i de alvorligste kristne spørsmål. Og enhver kristen forkynner skal en dag stå til rette for sin tale. Det blir en alvorlig stund for lek og lærd.

Om dette avsnittet har vi klare ord i NT om at det handler om Jesus. Jesus står fram i synagogen i Nasaret og sier: I dag er dette skriftens ord oppfylt. Dermed har vi litt av Jesu programtale her.

Det første vi må merke oss er at Herrens Ånd var over ham. I første rekke var profeten salvet av Herren, men i enda større grad var Messias det. Han kom ikke i verdslig prakt og makt, men med et åndelig rike som han vil opprette i menneskenes hjerte. I den tjenesten var han ilket en ufattelig åndskraft fordi han selv var Gud. "Vidunderligst av alt på jord er Jesu Kristi rike…"

Noe av dette må enhver forkynner ha - om han skal være en sann og rett prest og predikant for Gud. Uten åndskraften blir han en talemaskin som ikke har noe budskap til menneskehjertet, selv om han fornyer seg aldri så mye i taleteknikk og bibelsk bakgrunn for tekstene. Vi trenger åndskraft fordi vi står i en åndskamp. Det er ikke nok å vinne gunst hos mennesker eller skaffe oss tilhengere..

I vår tid har vi nok et særlig behov for talere som er sendt av Gud med et "tidsriktig" budskap. Derfor må Guds barn gjøre som Jesus bad oss om: Å be at Han vil drive ut noen som han selv har utrustet og kalt…

Hva er så budskapet som må forkynnes?

Profeten regner opp 5 deler av budskapet, og alt er like aktuelt i vår tid. Og vi skal merke oss at alt dette må lyde i Guds forsamling om det skal være rett. Det er ikke nok å velge seg ut noen "yndlingstekster" og bruke dem flittig. Vi skal forkynne hele Guds råd.

1. Vi skal forkynne evangeliet.

Dette er det første kjennetegn på en sann forkynnelse og at Jesus er nærværende. For dette er forkynnelsen av Guds rike, det glade budskap fra Gud selv til en syndig verden.

Men Guds rike skal forkynnes fram! Det skal ikke presses fram med makt eller verdslige virkemidler. Det er Guds rod som skal vinne. Det skal nå hjertet. Og bare så langt kommer Guds rike.

Evangeliet er ordet om Jesus, hans død og oppstandelse, om nåde og frelse og syndenes forlatelse. Det har makt i seg og det skal omskape hjerte og liv i denne nådens tid. Slutter vi å tro på dette virkemidlet, har vi gitt opp og tapt kampen.

For de saktmodige, sier profeten. Lukas sier: for de fattige. Bibelen Guds ord (1997) oversetter også: for fattige. Men her menes ikke fattige på jordisk gods, men slike som er små i seg selv, ydmyke og saktmodige i egne øyne. De ser og erkjenner sin synd i all dens gru og vet så inderlig vel at de er skyldige for Gud. Ingen ser nok all sin synd på denne jord, men de ser nok til å vite at de er fortapt.

Og så går de til Jesus med synden, bekjenner den for Gud og føler seg ydmyke og små i egne øyne. De er "knust og nedbøyd i ånden" (Jes 57,15) og er "forferdet over Guds ord" (Jes 66,2).

På kne for Frelseren får Guds Ånd åpenbare evangeliet for et slikt hjerte. De får lov å tro syndenes forlatelse, blir kjent fordi Jesus gjorde alt for dem. "Når Jesus kommer, kjært at sige, det blir et ganske annet liv…"

2. Frihet for fanger.

Det er en del av budskapet. men han mener ikke politisk frihet eller at alle fanger skal slippes ut av fengslet. Her gjelder det mennesker som er bundet i synd. der lyder frihetsbudskapet. Den som gjør synd, er syndens trell, sa Jesus (Joh.8,34). Og noen er fanget i djevelens snare, skriver Paulus (2. Tim, 2,26). Og verst av alt er det at folk er fanget i synd uten at de vet det eller forstår alvåret i det.

For slike kom Jesus. Han vil løse den bundne og sette fanger i frihet. Det er gode uttrykk for frelsen. Vi finner det også i Salme 124,7: "Vår sjel er sluppet fri som en fugl av fuglefangerens snare, snaren er revet i stykker og vi er unnsloppet." Det som ingen andre kunne gjøre, det kunne Jesus. Den verste synder kan bli fri, den dypest falne bli oppreist. Jesus har all makt til å frelse. "Får da Sønnen frigjort dere, blir dere virkelig fri," sa han (Joh. 8, 36). Og Paulus roper det ut: "Til frihet har Kristus frigjort dere!" (Gal. 5,1). Og det skjer enkelt ved troen på Kristus.

3. Han skal forbinde såret.

Mange går med et såret hjerte, knust og sønderbrutt. Det kan ha menneskelige årsaker, de er sveket og misbrukt på forskjellig måte. De har mistet troen på mennesket og ofte på Guds makt. Her er ufattelige lidelser i mange hjerter. Porten er ofte stengt slik at våre ord aldri når innenfor muren.

Også der lyder Åndens stille sus, med legedom og salve. Salomo har erfart noe av dette. Han skriver det slik: "Ditt navn er en utgytt salve," (Høys. 1,3). Jesu navn er slik. Det kan lege de største sår. Legedommen er en tilgivelse for all synd og så får vi del i Jesu sinn . Vi lærer å tilgi og legge bort alt det vonde. det er en god salve.

4. Han skal rope ut et nådens år.

Nåde er et kjennetegn på kristendommen. Alt i Guds rike er nåde. Vi får alt, og alt er ufortjent. Som kristne lever vi i et nåderike der Gud gir oss alt. "Han giver og giver og giver igjen." Og et Guds barn synger frimodig: "Han søkte meg i nåde som gikk på syndens vei." Og han vet så godt: "Av nåde alt jeg får av Gud fra først til sist." Uten denne nåde var vi alle fortapt.

I den gamle Bibelen stod: et velbehagelig år fra Herren. Det er velbehagelig for Herren å ta imot en synder på Kristi regning, og han har gitt oss en tid å søke ham - det er nettopp i nådens år.

Ordet her viser sikkert til sabbatsåret eller jubelåret i Israel. 5. Mos. 15. Hvert 7. år var det et "ettergivelsesår" i Israel da alle slaver ble frigitt og all gjeld slettet. Og hvert 7. sabbatsår kom et jubelår (3.Mos. 25) da alle fikk frihet, all eiendom og jord ble ført tilbake til slekta osv.

Dette er et godt bilde på evangeliets tidsalder. Åndelige fanger blir satt fri, det er fred i hjerte og jubel i sjelen. Og i evigheten skal alle ting gjenopprettes på en fullstendig og fullkommen måte. Da blir Sef. 3,9 oppfylt til punkt og prikke: "Da vil jeg gi folkene nye, rene lepper, så de påkaller Herrens navn og tjener ham med et nytt sinn." Og det begynner allerede her i nådens tid.

Dette skal Messias og alle forkynnere rope ut til folkene. Så lenge det er dag.

5. En hevnens dag.

Da Jesus leste fra Skriften i synagogen, stanset han ved nådens dag. For han var kommet for å forkynne det og opprette Guds rike i våre hjerter. Jesus kom ikke som dommer og hevner da han lå i krybben i Betlehem. Da var han frelser.

Men Gud har mer å si til menneskene. Det ser vi av hele Bibelen. Jesaja ser helt fram til siste dag: Da vil Gud dømme og straffe de som ikke tok imot. han har ikke glemt dommedag, selv om mange mennesker prøver å glemme den eller å bortforklare den. Det er nok upopulært å tale om dette, men det må forkynnes. dagen nærmer med raske skritt. Da skal alt fram i lyset - det som ikke allerede er skjult av forsoningsblodet. Derfor blir dommen en fryktelig dag for mange. Det blir en regnskapens dag der alle bortforklaringer kommer for sent. da er det bare Guds egen mening som teller.

Vi må regne med dette.

Men ennå er det nådetid på jord.

Du kan komme og ta imot en fullkommen frelse - der du også blir fri dommens dag. Amen. - NDH