Jes. 53, 7-10 B.

Del A.

Jes. 53, 7-10. B.

Dette er et avsnitt som er mindre talt om f. eks. v. 5 i dette kapitlet. Det er så langt jeg selv kan bedømme det etter det jeg har hørt. Men hele kapitlet er om Jesus Kristus og det meste henger sammen med påskebudskapet.

Og her ser vi litt mer av Jesu lidelse og hvorledes han ble behandlet. Jesus ble ikke bare forkastet og forlatt. Det skjedde noe mer med Jesus i påsken. Og det meste er av åndelig art. Hva skjedde så med ham?

1. Først: han ble mishandlet. Og det skjedde både legemlig og psykisk og åndelig. Vi forstår ikke hans lidelse uten at vi tar med alle deler. Og de henger sammen, særlig når det gjelder Jesus. Han var ikke bare et menneske, han var både Gud og menneske. Derfor er det så vanskelig å sette seg helt inn i hvordan hans lidelse var.

Gjennom nesten hele hans voksne liv opplevde han forakt og motstand. Noe av det verste i slike tilfelle, tror jeg er å møte det fra sine egne og nærmeste. Det svir ganske sterkt. Og Jesus måtte også oppleve det.

Vi tenker likevel mest på den siste påsken han levde. Han ble tatt til fange i Getsemane og bundet som en fange. Og en av hans nærmeste var en ytre årsak til det, nemlig Judas.

Jesus ble tatt til fange i Getsemane og bundet. Det var et overgrep mot Guds Sønn og Messias. Han ble hudstrøket, som var en utsøkt og fryktelig pine. Han ble spent med ryggen over en krakk og ble så slått med 39 slag til ryggen var et åpent sår av bare kjøtt og blod. Før korsfestelsen ble en krone eller krans av torner presset ned på hodet hans. Også det medførte pine og smerte, og i en slik tilstand måtte han bære sitt eget kors gjennom gatene i Jerusalem til stedet Golgata der korset ble reist. Det v ar utenfor den daværende bymuren.

Under alt dette står det: Han opplot ikke sin munn. Han tidde som et lam, 1. Pet. 2, 23. Under anklagen svarte han ikke, Mat. 26, 63. Selve anklagen var også en lidelse da han ble beskyldt for noe han ikke hadde gjort.

2. Jesus ble dømt, v. 8. Det skjedde etter både jødisk og romersk rettergang. Men den var ikke korrekt etter gjeldende lov. Man har funnet at det var minst 7 ulovlige punkt i denne retten.

Rett og dom skjedde i løpet av en dag, etter jødisk lov skulle det gå to dager. Noe av retten foregikk om natta, mens jødisk lov sa det skulle skje om dagen, m.m.

Dermed var dommen juridisk ulovlig og ugyldig. I Mat. 26, 45 sa Jesus til disiplene: Timen er nær da Menneskesønnen skal overgis i synderes hender. Og syndere tar det ikke så nøye med lovligheten. De gjør ofte det som passer deres egen henskit best.

3. Jesus ble drept. Han gikk i døden. Fra Guds synspunkt gjorde han det frivillig og oppgav selv sin ånd. Men menneskelig talt var det mennesker som myrdet ham.

Han ble slaktet som et lam, v. 7. Han ble rykket bort ved dom, v. 8. Han ble utryddet av de levendes land, v. 8. I slutten av v. 8 kommer så grunnen til at dette skjedde – og måtte skje. Det var for syndens skyld. Han ble stedfortreder for alle mennesker i den stunden. Han var ikke en vanlig martyr.

I døden ble han båret fram som et skyldoffer, v. 10. Han var offerlammet som skulle gjøre soning for våre synder. Dermed tok han ansvaret for synden i vårt sted. Han gjorde det vi ikke kunne gjøre. Det har vi mange bibelsteder for i NT.

Døperen Johannes så det og ropte til folket: Se, der er Guds lam som bærer verdens synd. Joh. 1, 29. Peter forstod det og skrev: Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, 1. Pet. 2, 24. Og evangelisten Johannes skriver så fint: Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens. 1. Joh. 2, 2. Og han føyer til i samme brev at leserne også kjenner til dette: Dere vet at han er åpenbart for å ta bort våre synder … Guds Sønn ble åpenbart, for at han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger. 1. Joh. 3, 5 og 8.

Intet menneske kunne gjøre noe slik. Den eneste måten var å la Sønnen – som var Gud – gå inn i vårt sted og bære syndens dom.

Derfor heter det i v. 10: Det behaget Herren å knuse ham, eller: Det var Herrens vilje (NO78). Slik var den eneste mulige frelsesvei. Slik kunne både jøder og hedninger bli frelst. Uten dette offer var vi alle fortapt og uten noe håp for evigheten. Da hadde vi vært som passasjer i en sunket ubåt midt i Atlanterhavet.

”Er det underlig at jeg er glad?”

4. Jesus ble begravet, v. 9. Hos en rik var han i sin død. Han ble korsfestet blant røvere og regnet som en av dem. Men etter begravelsen gikk en rik mann til Pilatus og bad om å få hans legeme. Det var Josef av Arimatea, Mat. 27, 57f. Slik gikk det også i oppfyllelse.

5. Jesus skulle likevel leve, v. 10. Jesus ble knust og dømt og døde som en forbryter. Likevel står det: han skulle se etterkommere og leve lenge. Den døde skulle leve. Det må være en skjult hentydning til Jesu underfulle oppstandelse. Da seiret han ikke bare over synden, men over syndens lønn som er døden. Det kunne han gjøre fordi han var Gud. Peter forkynte det sterkt på pinsedag: Gud oppreiste ham, idet han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde ham fast. Apg. 2, 24.

Paulus skriver mye om det i 1. Kor. 15. troen på oppstandelsen kritiseres nå, for det passer ikke med den jordiske tankegang som preger mye folk i dag. Men Jesus lever. Og han kan frelse og hjelpe oss. Amen.

Del B.

Jes. 53, 7-10. B. Del B

Da Jesus ble mishandlet og døde, ble han sammenlignet med et lam, v. 7. Lammet er et kjent begrep i GT og NT. Og det gir egentlig hele dette kapitlet innhold. Det er ikke noe som skjer tilfeldig. Jødene som hørte dette, tenkte på offerlammet. Slik er et dyr ofte blitt brukt i GT. Vi kan bare tenke på utgangen av Egypt, 2. Mos. 12 og de mange offer som ble gitt både i tabernaklet og senere i templet.

Her skal vi ta fram noen eksempler på offer som står som forbilder på Jesu død og soning. Alle offer står egentlig slik i Bibelen. Alt som skjer i GT sikter fram mot Jesus og hans gjerning i NT.

1. Abels offer er det første, 1. Mos. 4, 4.

Det var åpenbart en stort forskjell på Kain og Abels offer. Gud så helt forskjellig på dem. Og det må ha sin grunn i at personene var ulike i sitt forhold til Gud. Men det må være rett som A. W. Pink sier at Kain var ingen vantroende eller ateist. Det var ikke der forskjellen var.

Det viktigste ved Abels offer er at det var det første blodige offer i historien og dermed i GT. Og slik var ikke Kains offer. Abel hadde forstått at et menneske ikke kunne møte Gud uten ved et blodig offer. Noen måtte altså dø før veien var åpnet til Gud.

Derfor fant han et lite dyr, slaktet det og ofret det til Gud. På en eller annen måte hadde han skjønt at han behøvde soning, og det måtte skje ved en stedfortreder. Rekken av offer senere viser at Guds folk Israel hele veien kom til Gud ved offer. Det var symbolsk for den nye pakt og Jesu død.

2. Noahs offer. 1. Mos. 8, 20. Nå er vi kommet til tiden etter syndfloden. Noah hadde på Guds bud tatt med seg dyr av alle slag inn i arken. Det første han gjorde da han gikk ut av arken på det tørre land, var å bygge et alter og ofre til Herren. Og Gud gav et løfte den dagen, v. 21. Han skulle aldri mer rydde ut alle mennesker ved en vannflom, slik han hadde gjort nå. Til tegn satte han regnbuen på himmelen og gjord en pakt med folket.

Noahs offer kan her være et uttrykk for bønn om nettopp det. Mennesker har aldri fortjent et slikt løfte. For det har hele tiden fortsatt med å synde og gjør det fremdeles. Derfor er Guds ord her et uttrykk for Guds ufattelige nåde mot syndere. Han gjør et løfte uavhengig av om folket kan eller vi følge hans ord og vilje.

3. Abrahams offer, 1. Mos. 22.

Isak var på reis sammen med faren til Moria berg. De skulle ofre. Gutten spør da: Hvor er lammet? V. 7. han visste at et lam var nødvendig til offeret. Men når Gud skal ofre, må han bruke sitt lam. Og det finnes bare ett lam som er skikket til det – Sønnen.

Isak skulle ofres. Men han ble berget ved en stedfortreder, v. 13. Abraham ofret væren i stedet for Isak, står det. Og just det skjedde på Golgata. Vi var alle syndere og dermed dømt til den evige fortapelse. Våre egne gjerninger er ubrukelige. De kan ikke frelse en eneste en. Og det visste Gud. Derfor sendte han sin Sønn i tidens fylde, Gal. 4, 4. Og korset ble han sofferalter, og dit bar han all synd og skyld. Så lød det et ”fullbrakt” ut over Golgata-høyden. Nå er offeret ferdig. Den skyldige blir skyldfri – ved troen på ham.

4. Utgangen av Egypt, 2. Mos. 12.

Da Israel skulle dra ut fra trelldommen i Egypt, fikk de klar beskjed: Hver husfar skal ta ut ett lam for hvert hus, v. 3. De skulle slakte det, ta vare på blodet og stryke det på dørstolpene. Når domsengelen kom ved midnatt, skulle den førstefødte i hvert hus dø. Men blodet på dørstolpene ble redningen til Israels barn. Dommen gikk forbi alle hus der blodet var. For der hadde døden allerede vært! Lammet var stedfortreder for alle førstefødte i Israel den natta.

Her ser du Jesus. Hans død og blod blir redningen for alle som tar sin tilflukt til ham. De skal ikke dømmes skyldig. Salme 34, 23. Ved troen på Jesus, er vi fri i den siste store dommen. Og allerede her på jord kan vi glede oss over frelsen. Salme 5, 12.

5. Innvielsen av prester, 2. Mos. 29.

Innvielsen av prestene skulle vare i sju dager. Hver dag skulle de ofre to årsgamle lam, ett om morgenen og det andre om kvelden ved solnedgang. Sammen med lammet skulle de ofre mel, olje og vin. Det skulle være et stadig brennoffer for etterslekten, v. 42. Og det skulle skje ved inngangen til tabernaklet. I tillegg skulle de ofre en okse hver dag som syndoffer. Jfr. 3. Mos. 6, 6.

Det fløt med andre ord mye blod. Prestene kunne ikke gjøre sin gjerning uten en slik begynnelse. Og det peker på vårt liv: Vi begynner ikke kristenlivet før vi har vært ved blodofferet.

6. Skyldoffer, 3. Mos. 7.

I tredje Mosebok er skrevet om flere offer i tabernaklet, og de ble ført videre i templet da det ble bygd. Noen offer er blodige, andre ikke. Skyldofferet er et blodig offer. En okse ble ofret, og blodet skulle stenkes på alteret. Det var som ved syndofferet, samme lov skulle gjelde.

Det blodige offer var en soning for synden. Et dyr måtte dø. For syndens lønn er døden. Det israelske folk hadde en stedfortreder i offeret. Og de trodde på løftet om en frelser som skulle komme, den salvede, Messias. Slik peker alle disse offer fram mot Jesus og hans død på korset.

7. Den store forsoningsdagen, 3. Mos. 16.

En gang om året ble denne dagen feiret. Den har de tydeligste trekk om offertanken, og flere ting er sagt om den. Se egen tale om forsoningsdagen, 3. Mos. 16 under talergt. Her trer Jesus tydelig fram som Guds lam. Denne hendingen er sikkert noe av bakgrunnen for flere vers i NT.

a) Se der Guds lam som bærer verdens synd, Joh. 1, 29. All synd ble lagt på Jesus. Luther sier om det: Synden kan bare være på to steder, enten er den på dine skuldre, og da er du fortapt; eller den er lagt på Jesus, og da er du fri.

b) Filip siterer Jes, 53 for hoffmannen fra Etiopia, Apg. 8, 32. Det viser at de brukte dette kapitlet som tekst om Jesus i den første tid. Ordet sier at det er kraft i ordet om lammet. Det kan gjøre deg fri.

c) Peter skriver at vi ble kjøpt fri ved et ulastelig og lyteløst lam, og viser til Jesus. 1. pet. 1, 19. Derfor kunne Jesus frelse.

d) Og i himmelen synger de frelste en ny sang: Verdig er du som ble slaktet og med ditt blod har du kjøpt oss til Gud av alle folkeslag. Åp. 5, 9. Det er frelsens grunn og innhold. Hva er da vår glede og fryd som kristne? Jo, ordet om Jesus som lammet, han som bar mine synder.

Kan du synge den nye sangen,

synder som ferdes på sorgens jord?