Jes 40, 1-5

Jes. 40, 1-5.

Denne delen av Jesaja-boka kalles Trøsteboka, særlig etter uttrykket i v. 1. Det viser folket at Gud ikke bare dømmer, slik det har vært forkynt i første del av boka. Jesja er evangelisten i GT, og her kommer det fint fram. Her finner vi noen av de fineste eksempler på evangelieforkynnelse.

Historisk sett profeterer Jesaja om at det forestående fangenskapet i Babel skal ta slutt, slik også Jeremia har forkynt. Jer. 29, 10. Likevel rekker bibelordet langt utover den historiske situasjonen.

Profeten skulle nå forkynne for folket, og han fikk et godt budskap. Det er gyldig til alle tider og har ingen grenser. Slik er også vi sendebud i Kristi sted, 2. Kor. 5, 20. Og vårt budskap er alltid: Det står skrevet. Vi bærer ikke fram tanker og drømmer og egne ideer.

Som Jesu vitner har vi ikke noe annet enn Guds ord – og den erfaring vi har med Ordet. Vi kan ikke forandre det. Vår nød er at folk må høre!

Tal vennlig til Jerusalem, står det. På grunnteksten står det egentlig: Tal til hjertet (al-lev). Og det er viktig. Gud må få nå vårt hjerte og dermed hele oss. Det er ikke nok å høre og lære det med forstanden. Gud må få tale til ditt indre, din sjel. Først da fanger du opp evangeliets hemmelighet.

Hva skulle Jesaja tale?

1. Striden er slutt.

a. Før jødene var det utvilsomt fangenskapet i Babel. Etter 70 år skulle de bli fri. De hadde et løfte om frihet. Det hadde profetene sagt. Fangenskapet var straff for synd og ulydighet mot Gud. Men Herren gjør ikke det for alltid. Han tukter i sin nåde, og det betyr at han kommer tilbake med et nytt bud om frihet. Salme 89, 33-34 sier: Min miskunnhet tar jeg ikke fra deg. Det er nådeforkynnelse.

b. Dette peker videre i den profetiske frelseshistorien. Et punktum for striden ble satt på Golgata. Jesus gjorde slutt på all strid om frelsen. Han kjempet i Getsemane-hagen, og svetten ble som blod. Et steinkast fra de andre lå han i bønn og kamp. Disiplene sov og skjønte lite av det som foregikk nettopp da. – Deretter gikk veien om dommerstedet til Golgata kors. Han segnet under byrden på veien, men til siste sekund var det en strid. På korset lød så seiersropet: Fullbragt. Joh. 19, 30. Det var bare ett ord på Jesu språk: kulláh.

c. Likevel strir mange fremdeles. De tror de må arbeide og streve for å bli frelst og bli slik Gud vil ha dem. De glemmer så lett at utenfor Kristus er striden håpløs. Ingen synder kan bryte syndelenkene og bli fri av egen kraft.

Eier du fred med Gud? Så lenge du strever i egen kraft, vil du merke at synden er sterkere enn dine krefter. Du er fange i dine synder og bundet til evig tid. Det er situasjonen.

Da sier evangeliet i Ordet: Striden er endt.

Tro på Jesus, legg deg ved korset. Det skjer det veldige: Jesus setter deg fri og løser deg. Du er FRI. – Da skal profeten forkynne noe mer, grunnen til at striden er slutt.

2. Skylden er betalt.

Det er en god trøst. For den skal ikke betales to ganger.

a. Vår skyld er vår synd. Vi har en ubetalelig gjeld hos Gud. Straffen er døden, den evige i fortapelsen. Mennesket er under Guds dom og vrede på grunn av synden.

b. Guds ord viser oss også til Jesu død. For våre synder er der. Han tok vårt skyldbrev og naglet det til korset, Kol. 2, 14. Senere skal Jesaja skrive at straffen ble lagt på Messias, kap. 53, 5. Det var din og min synderegning som ble betalt med Jesu eget blod.

”Hver dråpe blod forkynner meg: se, her hvor høyt jeg elsker deg!” Og i Åp. 5, 9 står det at Jesus med sitt blod kjøpte oss til Gud fra alle stammer og folk.

Dette er Guds trøst til synderen. Da ser vi at årsaken til vår endeløse strid er vår synd. Og den ble fjernet av Jesus langfredag. ”Det kostet Jesu dyre blod å frelse meg en dag!”

Er du fornøyd med det?

3. Vi har fått dobbelt igjen for alle våre synder.

Det er Guds gave til de frelste. Han tar imot oss og tilgir all vås synd. I tillegg har han gaver til oss. En synder får noe av Gud når han kommer til Jesus. Det skjer noe med oss når vi tar imot ham. Livet får et nytt innhold og et nytt mål. Vi kan synge frimodig: ”Min fremtids dag er lys og lang, den rekker bakom tidens tvang.”

Og denne gave er dobbel:

a. Først får vi tilgivelse for alle synder. De er forlatt og glemt av Gud. Om kort tid vil han skrive noe veldig om dette: ”Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.” Kap. 43, 25. Det er store ord til en gudsfornekter og forbryter. Gud er så mektig at han kan utslette alt i vårt liv. Og det gjør han, selv om vi ikke ser det just nå. Og han glemmer alt sammen – selv om du og jeg husker mye med sorg. Og han gjør det på grunn av seg selv. Der var ingen grunn i oss. Men Gud har ordnet det.

Og i kap. 44, 22 kommer noe mer: ”Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky.” De er borte. Det er Guds gave til deg.

b. Dernest: Han gir oss et nytt liv. Vi får full oppreisning. Han gjør oss og erklærer oss rettferdige for sitt åsyn. Forbryteren blir frikjent – og i tillegg blir han et Guds barn. Han blir en prins i Guds rike.

Paulus skriver: Så er du ikke lenger trell, men sønn. Gal. 4, 7. Og er du sønn, da er du også arving ved Guds, sier han. Dette er vel litt av det Johannes så inn i da han skrev: ”Av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde. Joh. 1, 16. Og Jesaja sier litt senere: ”Jeg vil gi deg skatter som er skjult i mørket,” kap. 45. 3. Rikdommen i Gud er nok for en del skjult for tanke og tro nå. For her er vi skrøpelige, og vi tåler slett ikke så mye.

Men en dag skal det skje som skriver i kap. 40, 5: ”Herrens herlighet skal åpenbares.” Det blir en stor dag. Da ser vi til fulle at vi fikk mer enn nok hele veien i livet. – Og i Guds ord kan du lese og se litt mer allerede nå. Amen.