Jes. 10, 20-23.

Jes. 10, 20-23. En rest.

Det kan være interessant å se hvordan ulike fortolkere skriver om en tekst eller et bibelvers. Her har vi f. eks. Luthers innledning til v. 20: ”Dette er et trøstens ord.” Edward J. Young skriver om dette verset i sin store kommentar til Jesaja: ”Her bryter nåden gjennom. Guds løfter har ikke slått feil.” Og puritaneren Matthew Henry viser tilbake til v. 12 om Herrens gjerning og sier den er tofoldig: Noen blir omvendt og andre blir tilintetgjort, v. 23. Vi kan også ta med J. Calvin som sier: ”Han vender seg nå til de utvalgte og beskriver resultatet av straffen som var nær.”

Noen hovedsaker i disse versene skal vi peke på.

1. En rest.

En rest er en liten del som er igjen og kan sammenliknes med en rotstubb etter et tre som er hogget ned. I forhold til hele folket, er en rest lite uten at vi kan vite noe om prosenter. Jfr. kap. 11, 1.

Mange i Israel på den tid har nok regnet med at de var Guds venner og hadde det rett. Men profeten fikk et annet budskap. De fleste er ikke Guds rette folk, og derfor må de dømmes. Noen måtte dø for sin synd, slik Esekiel taler sterkt om i kap. 18 i sin bok.

Det er slik fordi Gud ser til hjertet og ikke til det ytre. Han gjør alltid det. Vårt hjerteliv er avgjørende også i den nye pakt. Og de slipper unna dommen og Gud selv tar seg av dem.

2. Israels støtte.

I samme vers får vi også grunnen til at de ble berget. De skal støtte seg på Herren, Israels hellige, v. 20b. Flere ganger gjorde Israels ledere og dermed hans folk den alvorlige feilen at de støttet seg på andre nasjoner.

Kong Akas hadde støttet seg til Assyria, og de hadde hjulpet ham i første omgang. Men Assyria ble til slutt slått ned. Israel hadde også støttet seg til andre nasjoner, som Egypt. Men heller ikke det varte ved. Til slutt skulle folket og lederen lære at herren var den eneste støtte de kunne stole på.

Når et folk og enkeltpersoner lærer det, går det godt. Men det tar ofte lang tid for mennesker å se det og handle etter det. Det er i grunnen underlig at vi lærer dette så sent. Herren er den største og sterkeste makt i verden, og det han har vist mange ganger gjennom f. eks. Israels historie. Og likevel er det ofte det siste vi lærer. Det er lettere å støtte seg til synlige mennesker og makter enn den usynlige Gud. For da må vi tro.

3. Omvendelse.

En rest skal omvende seg, sier profeten, v. 21. Det er de som erkjenner hvem de er og hva de har gjort. De ser sin synd og forstår at de behøver nåde og tilgivelse. Og det er ikke først og fremst av mennesker som de kan ha såret. De behøver det fra Guds selv.

Da David hadde syndet med Batseba, hadde han gjort flere store synder mot flere mennesker. Han syndet mot Batseba selv, mot hennes mann og mot Israels folk som han skulle være et forbilde for. Nå hadde han sviktet alle.

Men da han så seg selv i Guds lys, nevnte han ikke dette. Han sa til Gud i bønnen: Mot deg alene har jeg syndet. Salme 51, 6. Det er den rette erkjennelse og syndenød. Egentlig er det mot Gud vi har syndet, og derfor behøver vi frelse fra ham og hans dom. Det er naturlig at vi også ber mennesker om tilgivelse så langt det går. Men det er ikke det avgjørende. Det er forholdet til Gud. Og når det blir i orden, vil Guds Ånd påvirke oss til å gjøre opp med mennesker og at vi ikke skal gå med hevntanker og uvilje mot andre. Da er kjærlighetens Ånd lagt ned i våre hjerter, og livet blir nytt. Denne ånd må vi verne om hele livet så ikke det gror opp nytt ugress i hjertet.

4. Dom.

De omvendte er blitt fri dommen ved frelsen i Jesus Kristus. For alle andre som ikke vil bøye seg, gjelder ordet fremdeles: ”Tilintetgjørelse er fast besluttet,” v. 22f. Den ugudelige kan aldri slippe unna. For en ”fast besluttet dom fullbyrder Herren Herren,” v. 23.

Han gjør det noen ganger her i livet. Det opplevde Israels folk flere ganger, både under ørkenvandringen, inne i landet, i Assyria og Babel. Her er det så tydelig for Guds ord sier det.

Men har nok skjedd i ettertid også med alt Guds folk. Men vi kan ikke alltid peke på konkrete hendelser som er en dom fra Gud, som ulykker og katastrofer. Men vi tror at alt blir tillatt av Gud, og at han har en tanke med det som skjer.

Og i alle tilfelle vet vi at når folket har syndet, må de omvende seg til Gud om alt skal bli vel. Og her tenker vi mest på evigheten. Tilintetgjørelsen er til sist den evige fortapelse borte fra Gud. For den rest som vender om i tide, blir det sant som kap. 12 sier: ”På den dagen skal du si: Jeg takker deg, Herre! --- Han ble meg til frelse.” v. 1 og 2.

Salige er de som tar sin tilflukt til ham. Salme 2, 12. 

Jes. 8, 8-10.

Jes. 8, 8-10.

Messias.

Kap. 7-12 i Jesajaboken kalles Immanuelsboken, for der omtales Messias som Immanuel som betyr: Gud (er) med oss (jfr. kap. 7, 14). Her er flere viktige ord om den kommende frelser. Jesaja er evangelisten i GT framfor noen annen. Han levde på 700-tallet før Kristus og skriver om Jesu fødsel og navn og mye annet. Navnet kan fortelle om mange ting, og i Bibelen er det i alle fall slik at en person ofte fikk et navn som både svarte til hans egenskaper og hans tjeneste. Det var selvsagt Gud som styrte det hele slik. Her skal vi samle noen hovedsaker om den kommende Messias slik Jesaja skrev det ned.

1. Messias er av Davids hus, kap. 7, 13 og 9, 7.

Det betyr at Messias skulle være jøde. Han kunne ikke bli født i noen annen nasjon. Det var Guds suverene bestemmelse. Og som jøde skulle han fødes av Juda stamme. Det var ikke prestestammen som var Levi stamme. Men Juda var kongeslektens stamme. Derfor var også kong David av Juda stamme, og en av Messias’ oppgaver var nettopp å være konge.

I NT ser vi oppfyllelsen av det. Da Matteus skrev Jesus stamtavle, førte han den tilbake til David og Juda. Det gjør også Lukas. Mat. 1 og Luk 3.

2. Messias var født av en jomfru. Kap. 7, 14.

Maria var i tvil da hun hørte at hun skulle føde. Hvorledes skulle det skje? Hun hadde ikke vært nær en mann. Hun var ren på den måten. Luk. 1, 34. Men hun ble overbevist av engelens ord.

Hovedpoenget med jomfrufødselen må være at Jesu komme var et under. Gud grep inn i verden på en ny og guddommelig måte. Det måtte være slik ettersom Messias var Gud. Nå skulle underet skje: Gud og mennesket ble forent på forunderlig måte i en person. Jesus var samtidig Gud og menneske. Alt var annerledes med dette barnet – for han var Gud. Og det var den eneste måte sp, verden kunne bli frelst på.

3. Et stort lys, kap. 9, 2.

I dette verset (avsnittet) tales om mørke og lys. Det er bilde på verden og synden og Guds redning. Et stort lys skulle komme. Mat. 4, 16 siterer verset og sier det tales om Jesus.

Lyset er hjelp i mørke, det viser veien og avveiene. Det gir håp om berging og at vi kan nå målet. Det er symbol på Guds frelse og hans rike.

Mørket er bilde på synd og alt vondt og taler om undergang og elendighet. Hele verden ligger i det vonde. Mørke er frukt av syndefallet og taler egentlig om den evige fortapelse til slutt.

4. Navn, kap. 7, 14 og 8, 8 og 10.

Navnet viser hans vesen og oppdrag. Navnet Jesus betyr Herren (er) frelse, en frelser. Derfor kom han til jord, og slik er han fremdeles. Jesus er den samme til alle tider, sier Orde. Hebr. 13, 8. Slik han frelste før, vil han gjøre det nå og fremover så lenge nådens tid varer.

Tre ganger står ordet Immanuel nevnt her, selv om det i vår norske Bibel er oversatt i v. 10 til: For med oss er Gud. Det er betydningen. I sammenhengen tales det om fiender som larmer og gjør folket forferdet. Da skal Israel vite at Gud er med dem. Og da kan ingen gjøre noe annet enn det han tillater. Og til slutt vil han seire.

Messias skulle ha navnet Immanuel, men han blir aldri kalt det i NT. Har Guds ord tatt feil? Slik kan noen spørre. Da må vi se på hele sammenhengen i Guds ord og oppfyllelsen i NT. Et navn viser det personen er. Og det er bare ved Jesus at Gud kan være med oss.

Jesus var sendt av Gud som lys til verden. Han var det sanne lys og dermed den sanne frelser. Han skulle rive oss ut av satans makt, og han var selv himmelveien. Joh. 14, 6. Han sa det selv slik da hans endte sine disipler ut som misjonærer: Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Mat. 28, 20.

Når mennesker blir omvendt og frelst, får de dette løftet. Gud selv tar seg av hver enkelt og sørger for oss til vi er framme – alt ved Jesus Kristus. Og Paulus sier noe om dette slik: Er Gud for oss, hvem er da imot oss? Rom. 8, 31.

I kap. 9, 6 finner vi flere navn på Frelseren, men de er egentlig en forklaring og presisering av Immanuel. Det er Han som er under, rådgiver, veldig Gud, far og fredsfyrste. (Se mer der.) 

2) Jes. 1, 1-6+13-14.

ISRAEL.

Jesaja levde ikring 740 f. kr. Til om lag 690. Det var ei stor fråfallstid i sør-riket Juda. Folket var Guds folk, men levde midt i verda mellom heidningar. Jesus viser til hans tid i Joh. 12, 38f. Dei kunne ikkje tru, seier han. Israel er eit spesielt folk og står framleis i ei særstode. Men på same tid er dei bilete på oss kristne på mange måtar. Det er klare parallellar mellom vår tid og Jesaja si tid.

1. Israel var eit fråfalle folk.

Tenk det! Guds folk går bort frå sin Gud. Men slik har det vore ofte – i Israel og hjå oss. Det same ser me då Jeremia var profet, Jer. 8, 5: Dei er falle frå med eit evig fråfall. Dei hadde opplevd Guds godleik, v. 2. Han hadde fostra dei, men dei skjøna ingen ting av det, v. 3. Dyra var betre, dei skjøna!

I v. 3 seier han dei er eit syndig folk og hadde gått bort frå sin Gud. Der ligg den djupaste årsaka. Dei vanvørde Herren og forakta han. På dansk står det dei hånte Herren. Det er sterke saker. Ein skulle tru det var sagt om heidningar.

Korleis er det i Noreg nå? Verda er alltid verdsleg – men kanskje ho er grovare nå enn på lenge. Og me kristne? Er me ikkje sløve og lunkne og prega av svevn, strid, verdslegdom og lite brennande bøn? Guds rike er ikkje det viktigaste for mange.

Eit par døme viser det. Søndag er lite heilag for folk flest. Me ser til og med kristne som arbeider i hage og hytte på søndag. Var ikkje det meint som ein heilag dag? Og tilhøve til foreldra – korleis er det mange stader? Mon ikkje respekten og vørdnaden er borte hjå mange. I mange heimar er det borna som styrer og kommanderer mor og far, og skjeller dei ut med stygge ord. Eg har vore im mange heimar i mitt liv og sett slikt.

Guds ord seier me skal æra foreldra. Det er meir enn ord. I v. 4 seier profeten: Det er eit folk som er tyngd av misgjerning. Synda er då blitt stor. Og dommen over israel i v. 6 er hard: Alt er vondt, seier Herren.

Og det stemmer med NT. Paulus skriv i Rom. 7, 18 om seg sjølv: Eg veit at i meg, det er i kjøtet mitt, bur inkje godt. Og det seier han som ein kristen. Det har nok vore ei smertefull erfaring for apostelen. Slikt er vanskeleg å innrømma for oss. Men det er sant.

Dette sinn er frukt av syndefallet. På Noah si tid var det og slik. Alle tankar var vonde heile dagen, 1. Mos. 6, 3. Og nå er me styggare enn nokon gong før. Og det vil auka fram mot den aller siste tida. Det ser me i t.d. 2. Tes. 2, 3-5 og 1. Tim. 4, 1.

2. Kva gjorde Israel då?

Dei prøvde å retta på det sjølv. Dei ofra til Herren og heldt slik rituala oppe. Den ytre religion var i orden. V. 13. Men det var ikkje den rette vegen. Gudsteneste og ytre religion er nyttelaust om ikkje hjarta er med.

I Jes. 29, 13 står det: Fordi dette folket held seg nær til meg med munnen og ærar meg med leppene, men hjarta er langt bort frå meg, og deira age for meg er eit menneskebod som dei har lært, sjå, difor vil eg framleis gå underleg fram mot dette folket… Det blir sitert i Mat. 15, 8 om folket på Jesu tid. Og det gjeld like mykje oss.

Folk vil nokre gonger dekka over ein dårleg og falsk kristendom med offer og gode gjerningar og ytre gudsteneste. Men i Jes. 1, 13 seier Herren: Eg toler ikkje høgtid og urett saman.

I ein song lyder det slik: ”Ja, så er det ikke frelse i å pynte på seg selv, eller om man går på møte hver en kveld. Nikodemus fikk det svar, og det gjelder og i dag: Du fødes må på ny.”

Då treng ein Guds ord og bodskap.

3. Kva gjorde Gud?

a) Han innbaud den fråfalne – til oppgjer og omvending, v. 18 og 25. Men her er det ikkje to likeverdige partar der begge skal gi og få noko.

Her er det meir som då krigen slutta i 1945: Den tapande parten måtte kapitulera – utan vilkår. Dei skulle leggja alle våpen ned. Sigerherre skulle diktera vilkåra.

Her får folket høyra: Du må reinsast, v. 16. Du kan ikkje vera eit Guds barn slik du er. Og i v. 18 forkynner då profeten evangeliet: Lat oss gå i rette med kvarandre – Om syndene er som purpur, skal dei bli kvite som snø.

Det er den totale forandring som skjer. Slik går det føre seg i den nye fødsel når ein syndar blir frelst: Frå blodige synder til rein og rettferdiggjort kristen. Og det skjer ved Jesu blod, 1. Joh. 1, 7. Me ”blir himmelen verdig” i Jesus.

b) Dei som ikkje vil? Kva skjer med dei?

Underleg nok er det menneske som ikkje vil ha noko med Gud å gjera. Dei smyg seg unna eller vender seg frå Han i trass. Då lyder v. 28: Dei som går bort frå Herren skal gå til grunne. Det er fortapinga. Då er det ikkje lenger noka von.

Må Gud sjå i nåde til vårt folk også, og senda ei ny vekkjing.

Då vil folket synga slik: (Sangboken 279)

Da eg fikk se at eg en synder var,

en fattig sjel som intet i seg har,

Da fikk jeg se det blod på korset rant,

og legedom for sjelesmerten fant.

Amen.

3) Jes. 1, 18-19: Renselsen.

Renselsen

115) Jes. 1, 18-19.

.

I dette avsnittet finner vi en mektig innbydelse fra Gud selv. Han innbyr menneskene til oppgjør - og til en enestående renselse. Det er noe av det mest dramatiske vi kan lese om i hele Bibelen!

.

For her leser vi om noe umulig. Vitenskapen sier at det kan ikke skje. Dessuten er det urimelig for vår menneske-tanke. Jesaja taler her om syndenes forlatelse. Ettersom alle mennesker behøver tilgivelse, er det et aktuelt tema. La oss nå se hva Gud sier:

.

1. Han innbyr til oppgjør.

Kom! Sier Gud til menneskene. Etter syndefallet er de så langt borte fra hverandre som øst er fra vest. Det betyr at menneskene ikke har samfunn med Gud av natur. De er fiender av Gud, og vår medfødte natur verken kan eller vi elske Gud. Vi avskyr ham.

.

Nå kommer han oss i møte og sier: La oss gå i rette med hverandre. La oss gjøre opp saken, slik at folket igjen kan bo i min nærhet der alt er godt, sier Herren. For det må et oppgjør til, en slags rettssak, om du vil. Gud lar det ikke skure og tenker: Det er ikke så farlig. Det er en mennesketanke som ikke stemmer med Guds. Derfor er den farlig.

.

Oppgjøret betyr alltid i Guds ord at menneskene må erkjenne sin synd og bekjenne den uforbeholdent for Gud. Noen ganger må vi også bekjenne for mennesker når vi har syndet mot dem. Bekjennelsen blir en bønn om tilgivelse. Det er oppgjøret fra vår side.

.

Johannes skriver om dette slik: Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig så han forlater oss syndene og renser oss fra alle urettferdighet. Han skriver også slik: Dersom vi vandre i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu blod renser oss fra all synd. 1. Joh. 1, 9 og 7.

.

Da er vi inne på det andre ledd i tankerekken her:

.

2. Han innbyr til forandring.

De skal få bytte ut alt det gamle med noe helt nytt. Synden er alltid grov og stygg og skammelige i Guds øyne. Det urene passer ikke i himmelen, slik det står skrevet. Åp. 21, 27. Det må renser bort fra alle på forhånd.

.

Nå innbyr Gud oss til en komplett og fullstendig forandring. Det er ikke snakk om at vi skal forbedre oss på noen områder og vinne inngang i Guds rike slik. Gud vil derimot forandre alt for oss. Hør hva profeten får beskjed om som han skal forkynne for folket:

.

Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø.

Om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.

.

Det gjelder altså våre synder. Vårt liv er preget av dem, og de er årsaken til at vi ikke har det rett med Gud. Her tales ikke først og fremst om enkeltsynder, men om synden som synd for Gud. Da ser den stygg og alvorlig ut, uansett hvilke synder det er. Og vi har lest at ingen kan gjøre purpur og skarlagen hvitt. Det er umulig.

.

Men Gud kan. Når han får behandle oss, gjør han under. Synderen blir hvit som snø og ren ull. Syndenes forlatelse betyr at alle synder blir tatt bort og fjernet som grunnlag for anklage og dom. Vi blir frikjent og rettferdiggjort av Gud. Da er vi skikket for Guds rike og passer i hans himmel.

3. Han innbyr til nåde.

Det er alt sammen Hans gjerning. Vi skal få fornyelsen og forandringen gratis. Vi skal ikke betale noe for å bli frelst, ikke penger og ikke gode gjerninger og slett ikke løfter om å forbedre oss. Vi klarer ingen ting av dette. Alt vårt eget ramler sammen som et korthus.

.

Hele Bibelen taler om nåde og miskunnhet. Jesaja bruker det også. Gud vil gi oss ”Davids rike nåde” sier han i kap. 55, 3. NT utdyper nådebegrepet og viser oss hvor uendelig den er. Paulus sier f. eks. til efeserne: Av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave. Ef. 2, 8. Han taler om nådens rikdom, Ef. 1, 7, og den gir han oss i rikt mål, Ef. 1, 8.

.

Det er derfor vi kan komme og derfor tør vi komme. Vi vet at han står der med åpne armer og tar imot syndere av alle slag. Han er som faren i Luk. 15 da den fortapte sønn kom hjem igjen.

.

4. Han innbyr til et nytt liv, v. 16-17.

Det er ikke meningen at de skal frelse seg selv ved egne gjerninger. Og de kan ikke slutte å synde i alt. Men det ytre liv skal bli annerledes. Det Gud mener her er det samme som Jesus sa til kvinnen som var grepet i hor: Gå bort og synd ikke mer. Joh. 8, 11. Det samme sa han til en syk mann som ble helbredet. Han hadde vært vanfør i trettiåtte år. Da han ble frisk, sa Jesus: Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg. Joh. 5, 14.

.

Det gjelder oss alle.

4) Jes. 1, 25.

Jeg vil igjen ta meg av deg!

Jes 1, 25.

Dette uttrykket kan vi forstå på ulike måter. Historisk og teologisk henger det sammen med Israel og fangenskapet i Babel. Men som John MacArthur sier peker det også mot en større og varig gjenopprettelse. Israel skal bli stor blant nasjonene. Messias skal bli født i dette folket, og en ny tid vil begynne. Noen lar dette løftet også gjelde Jesu gjenkomst da den endelige og siste gjenopprettelse skal skje for alt Guds folk.

Men vi kan også se mer oppbyggelig på dette skriftstedet slik at det gjelder alle troende og særlig frafalne og mennesker det har gått ille for. Herren vil ikke slippe oss, men han gjør alt han kan for å bevare sine barn i et rett og sant barneforhold til seg. Derfor tar han seg av oss gang etter gang.

1. Gud tar seg av hele menneskeslekta.

Han skapte oss i sitt bilde og sin lignelse. Vi skulle være annerledes enn alle dyr og fugler og skapninger i verden. Vi mennesker ble skapt for å bli en del av Guds familie. Derfor skulle vi være nær ham og leve i samfunn med han.

Bibelen er klar på at hele verden falt i synd og kom bort fra Gud da Adam og Eva syndet i Edens hage. 1. Mos. 3. Vi tapte gudsbildet, sier Pontoppidan. Og Paulus skriver om dette så sterkt i Rom. 5 at det ble til fordømmelsessynd for alle mennesker. Da har vi ingen mulighet til å berge oss selv. Da står vi for Gud med alle våre egne gjerninger og skal gjøre regnskap for dem. Det blir en tung dag.

Men Gud ville selv ta seg av oss. Og det gjør han på flere måter.

Han sendte sin Sønn til denne syndige verden – det er julens evangelium. Han kom som menneske for å frelse mennesker. Og da måtte han også være Gud. Gud og mann i samme person – det er underet og hemmeligheten i Guds frelse. Vår tanke kan ikke begripe det og vi står der fortapte og hjelpeløse. Men vi kunne ikke bli frelst bare ved at Jesus kom som et stort og godt menneske, ja, som Guds Sønn. Spørsmålet er hva han gjorde her på jord.

Gud selv bestemte at Sønnen måtte dø for å betale synden og løse alle mennesker fra syndeskylden vi har. Derfor står det at han kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved å bli en forbannelse for oss. Gal. 3. Det er summen av Golgataverket og korset og langfredag. Her ligger påskebudskapet.

Videre tok han på seg våre skrøpeligheter og feil og mangler. Mat. 8, 17. Både sykdom og alt annet vondt i menneskelivet er en følge av fallet. Og Jesus tok ansvaret for alt. Ingen ting mangler. Vi eier frelse og alt godt i Jesus. Derfor må vi komme til ham, og så tro på hans forsoning. Det er ved hans sår vi har fått legedom. Jes. 53, 5. Der får vi bo og leve vårt kristenliv. Når vi skal vitne eller si noe om vår frelse, er det nettopp om Jesus død vi får tale om. Vi ser mer og mer at vi ikke har noe å rose oss av selv. Det vi har, er i Jesus. La oss derfor opphøye ham. – Og han er den samme til alle tider. Hebr. 13, 8.

2. Frafall og sløvhet.

Det skjer med så mange. Noen blir trette og sløve i kristenlivet. Du har bedt i så mange år og ser så lite forandring. Kanskje føler du deg mindre og mindre åndelig og får tanker om at du ikke kan være en rett og sann kristen. Da hvisker djevelen i hjertet vårt: Det nytter nok ike – hvorfor ikke gi opp alt og leve så godt du kan her i verden?

Noen faller i den stund. Og kanskje du synder med fullt overlegg også. Noen kaster seg ut i syndelivet for å glemme og døyve samvittighetens røst.

Det var slik med den yngste sønnen i Luk. 15. Han var hjemme, men reiste bort frivillig med tanke på et bedre og friere liv enn hos far. Og det gikk galt. Han hadde nok mange tunge stunder der ute i det fremmede land, sammen med slavene og grisene. Håpet om noe bedre var sloknet.

Men da kom en ny tanke: Kanskje jeg kunne dra hjem og be om arbeidsplass der – det var bedre enn alt annet? Og hva opplevde han etter noen dager på reis hjem?

Far tok seg av ham på nytt! Det er hovedsaken ved teksten vår i dag også. Gud vil ta seg av oss når vender tilbake. Og profeten Jeremia sier det slik: jeg vil lege ditt frafall, Jer. 3, 22. Og når den legen tar seg av oss, blir vi virkelig friske og frie.

I siste del av verset vårt nå, sier profeten: Jeg vil smelte ut ditt slagg som med lutsalt og skille ut alt ditt bly. Det er den renselse vi gjennomgår i møtet med Gud. Han tilgir synd og renser oss fra all urettferdighet. 1. Joh. 1, 7 og 9. Han peker på noe i vårt liv som må bort og som vi må skille oss fra. Det er synden og alt som ødelegger for gudslivet. Du er vel villig til å la Jesus rense deg fra alt slikt?

Da legger han salve på såret og velsigner deg som aldri før. Amen. 

5) Jes. 2, 1-5.

Alle heidningar skal koma.

6) Jes. 3, 10-11.

Sei til den rettferdige!

7) Jes. 4.

Guds menighet.

Jes. 4.

Profeten taler om Messias og hans rike på jord og det evige rike til slutt. Alt dette henger egentlig sammen i Guds plan.

Jesaja bruker nå ordet ”spire” om den kommende frelser og redningsmann, Messias. Det er en liten kvist som ser uanselig ut. Den er liten, men har spirekraft i seg til å bli noe mer. Og det er et godt bilde på Jesus.

Slike ord er også brukt andre steder i Bibelen. I kap. 11, 1 bruker profeten ordene ”kvist” og ”skudd” om Messias. Det taler egentlig om det samme. I kap. 53 bruker han også ordene kvist og rotskudd om Frelseren. I tillegg ser vi ordet ”spire” i Jer. 23, 5 og i Esek 17, 22 er også kvist brukt. Sakarja bruker ordet ”spire” i kap. 3, 8 og 6, 12. Disse eksemplene viser at flere har brukt det i sine Messiasavsnitt.

På den dagen i v. 1-2 viser tilbake til kap. 3 og kap. 2 der han taler om de siste dager. Det er egentlig evangeliets tidsalder. Det er tiden da Guds rike ble skapt i form av menigheten der mennesker av alle folkeslag kan være med. Det er Guds vidåpne dør. Hvordan er denne menighet? Det får vi noen glimt av i dette kapitlet.

1. En spire.

Den ser liten ut og kan være på en stubb av et nedhogget tre. I forhold til det, er spiren en liten del av det hele. Historisk sett var de som ble tilbake i Sion. Anvendt på de troende og Guds menighet har den alltid vært liten i forhold til verdens befolkning. ”De trofaste er forsvunnet,” leser vi i Salme 12, 2. Og få er de som finner den trange porten, sier Jesus i Mat. 7, 13-14. For her taler vi om de som tar imot, tror på Jesus som sin personlige frelser og lever i daglig fornyelse ved evangeliet.

Denne ”rest” skal kalles hellig, står det, v. 3. Ordet hellig betyr noe som er utskilt og innviet til noe helt annet. Guds folk er tatt ut av verden og blitt en del av Guds familie. Men hellig kan også peke på det nye liv vi lever som kristne. For Guds barn har det slik at de sier nei til synd og verdslighet og gir sin tid og sitt liv til Guds rike.

2. Til pryd.

Det står noen vakre uttrykk om Messias her: Han skal være til pryd og herlighet og landets frukt til stolthet og til pryd for de unnkomne, v. 2.  

Det finnes mange tanker og meninger om Jesus. ”Hvem sier folk at jeg er,” sa han en gang. Det er viktig for oss å hente disse meningene ut fra Bibelen. Det er der vi ser hva Gud mener om ham – og det er vel viktig for oss?

Han skal være til pryd, sier profeten. Men han vil ikke ære seg selv. Han er ydmyk og saktmodig på alle måter. Men han er til pryd for sitt folk. Det er en ære å tilhøre Jesus. Han er kongenes konge, og vi har ingen ting å skamme oss over på den måten. Vi skammer oss over oss selv på grunn av vår svakhet og synd. Men Frelseren er stor. Vi vil ære ham og løfte ham høyt opp for alle i hele verden.

3. Innskrevet til livet.

I v. 3 står det et vakkert uttrykk om Guds folk: De er innskrevet til livet i Jerusalem. De har unnsluppet døden og fått et nytt liv. Og Gud fører manntall over alle sine. Derfor kjenner han nøye sitt folk. Og Salme 87, 6 sier noe om dette: Herren skal telle når folkene blir oppskrevet og si: Denne er født der.

Det er ikke hvem som helst som er sanne kristne. Det er de som er født på ny ved Ordet og Ånden, som Jesus sier til Nikodemus i Joh. 3. Her taler vi om voksne mennesker som har levd borte fra Gud og blir omvendt og frelst. Da skjer det: Gud skriver inn et nytt navn i Livets bok. ”I himlen skrevet med Lammets røde prent.”

Jesus sa til disiplene en gang da de var glade for at arbeidet hadde lykkes: Gled dere over at deres navn er oppskrevet i himmelen. Luk. 10, 20. Om vi lykkes her i livet eller om tjenesten for Gud er stor og rik, betyr mindre. Saken er om vi lever med Gud. Om navnet er kjent i himmelen.

Og i Åp. 20, 15 ser vi hvor viktig dette er. Der handler det om dommen. Da heter det: Om noen ikke fantes oppskrevet i livsens bok, ble han kastet i ildsjøen. Da nytter det ikke å komme med kritikk av Gud eller mange bra gjerninger fra et langt liv. Da gjelder bare det rette svar på dette ene spørsmål: Er mitt navn skrevet der i din bok, Herre kjær?

4. Renselse.

Når Herren får vasket bort Sions døtres urenhet, v. 4. Det skal skje ved doms og renselses ånd, står det. Det er Han som gjør det. Derfor har vi aldri ære eller fortjeneste av frelsen.

Og det skjer ved doms ånd. Alt ved frelsen for oss er ved Ånden. Luther sier: Det er den hellige Ånds gjerning, både kallet, gjenfødelsen og fornyelsen. Og Ånden dømmer alt syndig i vårt liv og hjerte. Han viser oss synden og det urene og overbeviser oss om at det må bort. Vi kjenner det i vår samvittighet når noe er galt. Hvis vi sammenlikner livet vårt med Guds ord og vilje, ser vi det. D a er det viktig at vi lar Gud dømme oss. Dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt, sier Ordet. 1. Kor. 11, 21.

Gud renser oss også ved sin Ånd. Han peker på sin kjærlighet og nåde og framfor alt på grunnen til at vi kan bli frelst. Hele vår Bibel viser til offeret og forsoningen ved Jesu død. Derfor tales det om at blodet renser og at de frelste er tvettet (renset og vasket) i Lammets blod. Johannes sier det i 1. Joh. 1, 7, og i Åp. 7, 14 og 22, 14.  Det er her de frelste lever og dør og har sin frelsesvisshet i.

Vi forstår det ikke helt, men vi tror det. Og i v. 5b sier profeten: ”Over alt herlig ligger det et dekke,” slik det var en sky over tabernaklet og Sion. Vi er ikke i stand til å se alt det herlige og vi forstår egentlig så lite av det. Det må vente til herlighetens dag da alt blir åpenbart.

5. Beskyttelse.

I v. 6 skriver så profeten om en hytte og et skjult til skygge og tilflukt. I Salme 27, 5 står det også slik: Han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag. Han bevarer de troende gjennom verden, slik han bevarte Israel gjennom ørkenen i 40 år. Hvor vi enn er og hva vi gjør, er vi under de velsignede hender som tar vare på oss. Se hva det står i 2. Mos. 40, 36 og 38: Skyen hvilte over tabernaklet – slik var det på alle deres reiser. ”De rettet seg etter det som Herren hadde sagt,” 4. Mos. 9, 23.

Vi har Guds tale i hans Ord. Alt annet leder vill. Når de kristne leser lite i Bibelen og god, kristen litteratur, er det lett å bli ledet bort fra den smale vei.

Forstår vi dette? Dekket gjør nok at vi ikke forstår alt. Det er også slik at det verdslige sinn aldri forstår Guds veier. I kommentaren Gullgruven står det her: Den kristendom som verden forstår, er død.”

- De troende er Guds forsamling. De er ofte få på hvert sitt sted, men de er oppskrevet i Guds bok, renset og beskyttet av Gud selv. Alt er av nåde for Jesu skyld. Men vi fryder oss over det, og takker for gaven.

-

8) Jes 5, 1-7.

Jes. 5, 1-7.

Guds vingard.

Israel er Herrens vingard, v. 1 og 7. Han har gjort alt for dem, men treet bar ingen frukt. De gikk sine egne veier. Derfor kommer dom og straff, og hedningene skal være redskapet Herren benytter seg av. Historisk betyr det her Assyria og Babel. Det er landet i nord.

Det er ofte typisk. Slik har det gått mange ganger i de troendes historie. Det har skjedd frafall og nedgangstider gjennom hele historien. La oss stanse litt ved dette nå.

1. GT.

For en bibelleser er det ikke ukjent at Israels folk mange ganger falt bort fra sin Gud og levde i synder og avgudsdyrkelse. Allerede Abraham falt i synd da han løy om sin kone og sa hun var hans søster, rett og slett for å berge seg selv.

Moses syndet også da han brøt en livslov før loven var gitt og drepte en egypter. Det var ikke slik han skulle hjelpe sitt folk Israel. Og da Moses var på fjellet Sinai og skulle få Guds lov skriftlig, ble hele folket forledet av selveste Aron til å dyrke en etterligning av et dyr, lagt av metall. Dette forteller noe om hvordan menneskenaturen er og hvilke farer vi derfor står i.

Både i Israels ørkenvandring og etter at folket var kommet til Kana’an, syndet folket ved frafall og tilbedelse av andre guder som naboene hadde. En stor del av noen profeters budskap er nettopp om dette frafallet i Israel. I etterkant kommer så botsforkynnelse og tilsagn om Guds barmhjertighet om de vender om.

2. Ved Jesu komme.

Johannes skriver i sitt evangelium kap. 1, 11: han kom til sitt eget og hans egne tok ikke imot ham. Her gjelder det i første omgang en del av jødefolket på Jesu tid, særlig skriftlærde og fariseere og lederne i folket. Det er forresten nokså typisk at ledere ikke alltid er i takt med fotfolket.

Vi ser det ganske snart da Jesus begynte sin virksomhet. I den første tiden – kanskje det første året – av hans offentlige virke, var folket begeistret og hyllet ham hvor han kom. Han helbredet syke og gav folket mat. Det forstod alle var nødvendig og godt gjort.

Men etter hvert kom motstanden, og den kulminerte ved oppvekkelsen av Lasarus. Det var et så tydelig tegn på at han var Gud, at de kunne ikke bortforklare det. Og dermed endte det med død, selv om det ikke var jødene som korsfestet ham. Den oppgaven måtte romerne få.

Og Jesus hadde noen alvorlige til sitt folk en av de siste sagene han levde: Hvor ofte jeg ville samle dine barn … Men dere ville ikke. Mat. 23, 37. Vingarden bar ikke gode frukter.

3. De første kristne.

Etter pinsedag begynte apostlene sin virksomhet, og verdensmisjonen var begynt. Noen få ganger var det storvekkelse der mange tusen ble frelst. Apg. 1ff. Men det var ikke en varig tilstand. Motstanden kom også nå – det ser vi f. eks. da Saul begynte sin forfølgelse. Vi kommer ikke bort fra at det var jødiske ledere som stod bak, og ikke romerske soldater eller keiseren.

Det var motstanden som førte til at mange kristne måtte flykte og ble spredt ut over området ved Middelhavet. De ble misjonærer på sin måte. Og da Paulus begynte sin virksomhet, skjedde det samme som før: noen ble omvendt og frelst, andre ble arge motstandere. De store forfølgelsene i Romerriket var av mer politisk art.

4. Reformasjonen.

Reformasjonen ble slutten på Middelalderen, og da skjedde også flere andre ting som utgjorde skille mellom gammel og ny tid, slik som nye oppfinnelser og nye oppdaginger flere steder.

Reformasjonen gikk i flere trinn, også før Luthers tid. Han var ikke den første og den eneste. Før selve reformasjonen var det flere tilløp til nye tider og reaksjon mot katolsk lære og praksis. Men de fleste (alle?) ble slått ned – av religiøse ledere. Noen munkeordener er eksempel og valdenserne i Frankrike. Både Wycliffe og Tyndales bibeloversettelser i England hører med her, samt Johan Hus i Praha var forløper for Luther o.a.

Ved siden av Martin Luther finner vi også Ulrich Zwingli og Johan Calvin som begge stod bak den reformerte reformasjonen. Så legger vi merke til at nesten alle slike frontfigurer ble motarbeidet av kirkens ledere. Vingården bar sure frukter.

5. Vår tid – den siste?

Det har vært mye kristenliv og mye misjon og arbeid for Guds de siste 200 år. Det kommer ingen bort fra. Guds vingård har båret frukt. Men også i denne tiden har det vært motgang og forfølgelser mot de kristne, kanskje mest fra politiske myndigheter. Og noen har nok falt bort fra Herren og søkt en lettere vei.

Men hva med den aller siste tid? Mon vi ikke ser at frafallet sniker seg inn, særlig i den vestlige verden. Det gamle kristne Europa er ikke slik lenger. Nå er det humanismen uten Gud som rår, og religioner med helt andre guder som inntar flere land. Det er på tide å våkne og ta et oppgjør med synden og verdens ånd.

6. Redningen.

Bibelen har bare en redningsplanke for mennesker som synder mot Gud. Det er omvendelse. Men bare en rest eller liten del av folket vil omvende seg, sier Jesaja, kap. 10, 21f. De fleste var forherdet og ville ikke søke frelse.

Da døperen Johannes begynte sin virksomhet, talte han omvendelse. Mat. 3, 2. Det samme gjorde Jesus da han begynte sin virksomhet, Mat. 4, 17. Og på pinsedag talte Peter på samme måte: Omvend dere, sa han. Apg. 2, 38.

Dette gjelder både for oss enkeltvis og for landet og folket. Vi må vende oss til Gud og be om nåde. Ellers venter dommen.

Jes. 6: Profetkallet.

Del I.
Jes. 6, 1-8.

Jes 7, 14.

En jomfru ble med barn.

Jes. 7,14.

"Derfor skal Herren selv gi eder et tegn: Se, en jomfru blir fruktsommelig og føder en sønn, og hun gir ham navnet Immanuel."

Sammenhengen med dette verset er: Judariket er i en vanskelig situasjon. Syrerkongen vil sammen med kongen i Nord-Riket ta Juda og Jerusalem. Jesaja forteller kongen dette - men angrepet skal ikke lykkes! V.7. Kongen kan få et tegn fra Herren på det, men Kong Akas vil ikke. Da kommer profeten med et tegn: På samme måten som redningen vil komme nå hvis de vil tro (v.8), skal redningen komme i framtiden. Frelsen skal komme ved et barn, og ved dette barn skal Gud være med folket! Men det er noe underlig ved dette barn: født av en jomfru.

1. Moren er jomfru.

Det er uvanlig - ja, et under. Slik har en ikke hørt før. Både profeten og folket har nok hatt grunn til å undre seg over det ordet.

Men det ble oppfylt! Skulle noe være umulig for Gud? Nei, selv ikke det at en jomfru skal føde et barn. Ordet er oppfylt i Maria, Jesu mor. Lukas forteller om denne beretningen da engelen kom til Maria og sa: Du skal bli fruktsommelig, Luk.1,31. At hun var jomfru, sier hun selv i vers 34: "Jeg vet ikke av mann." Matteus sier det samme når han forteller om Jesu fødsel: "Da hans mor Maria var trolovet med Josef, viste det seg, før de var kommet sammen, at hun var fruktsommelig." Mat.1,18. Det er uttrykk for at de ikke hadde hatt seksuelt samliv. Maria var en ren jomfru. Matteus skriver også sitt evangelium med dette sikte: å vise at skriftene er oppfylt i Jesus.

Derfor sier han "at dette skjedde FORAT DET SKULLE OPPFYLLES som er talt av Herren ved profeten, som sier: Se en jomfru skal bli fruktsommelig og føde en sønn." Dermed er det klart: NT ser på dette skriftsted som en profeti om Messias som er oppfylt i Jesus fra Nasaret! Og vi bør være forsiktige med å si at NTs forfattere tok feil i sin tolking eller vurdering av Bibelens profetier slik noen har for skikk å gjøre.

Men mente virkelig profeten en jomfru når han talte disse ord? Det er om det striden står. Betyr det hebraiske ord Ha-almah en jomfru? Teologer sier Nei, og det kan virkelig se ut som et problem. Noen synspunkter kan hjelpe oss.

(1) Hvordan er ordet ellers brukt i GT? Det er aldri brukt om en gift kvinne; det er brukt om en jomfru 1.Mos.24,43; det kan muligens være brukt om en horkvinne, men behøver ikke bety det i Ordspr.30,19.

(2) Ingen andre hebraiske ord kunne brukes utelukkende om en jomfru. BETULAH kan brukes om gifte kvinner, E.J.Young.

(3) Andre kjente og gamle oversettelser oversetter Almah her med jomfru, slik Septuaginta - LXX, Vulgata, Peshitta. Også den hebraiske oversettelse av Mat.1,23 bruker Almah.

2. Guttens navn var Immanuel.

Navnet er sammensatt av to hebraiske ord: Gud og med oss. Ordet gjentas f.eks. i kap.8,8 og 10. Og i det er hele Messias' program angitt: Han skal være med sitt folk, selv i de vanskeligste tider som just da forestod. Derfor kan ordet Immanuel like meget oppfattes som en samlebetegnelse som et egennavn. Herren vil si: Slik er Messias. Dere er ikke alene, Himmelen skal sende sin representant som skal hjelpe Guds folk.

Men én ting var nødvendig hvis Gud skulle være med sitt folk, hvis det skulle få reell betydning. Menneskene var nemlig ikke engler, de var syndere og redningsløst fortapt. Den beste måten Gud kunne være med sitt folk (og alle mennesker) var at han reddet dem fra fortapelsen og evig dom.

Det var grunnen til at Messias fikk navnet JESUS og ikke Immanuel da han kom. Jesus er den greske oversettelse av det hebraiske Josva, eller Jehoshoa, som betyr Gud er frelser.

Matteus kan med stor frimodighet si at "alt dette skjedde forat det skulle oppfylles som er talt ved profeten", Mat.1,22. Like etter kan han si at Josef kalte sønnen Jesus. Det var nettopp Immanueltegnet som da ble oppfylt.

J.Calvin mener ordet skal bety: "Gud forent med oss" og at Messias ble Gud-mennesket, dvs. at det taler om inkarnasjonen (slik også Ireneus, Tertullian, Chrysostomus m.fl.). Vi må imidlertid gi A.Barnes rett når han sier at navnet ikke beviser en slik tolking. I lys av NT blir ordet klart. For alt om og ved Jesus viser oss: Gud er med oss, han er på vår side. Det siste han sa på jord var: "Se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende," Mat.28,20. Det er trøsten og frimodigheten under alle forhold. Også det så Jesaja.

I GT fins en mengde eksempler på tider da Guds folk var i nød - hvor Gud var med dem: Abraham og Isak, Jakob, Josef, David, Salomo. Men alle disse måtte se fram til noe som skulle skje, et løfte om en befrier. Evangeliet er budskapet om at dette løftet er oppfylt. I Jesus Kristus. Som tegn på dette fikk Jesaja budskapet om Immanuel. Ingen andre enn Jesus har gjort en slik gjerning. Han er Immanuel.

Jes. 9, 6f.

Et barn.

Jes. 9, 6f.

I kap.9,6 fins en annen beretning om Messias' fødsel, som også er kalt "Juleevangeliet i GT": "For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er på hans skulder, og han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig far, fredsfyrste..."

La oss først se litt på sammenhengen ordet står i. Det viser tydelig at ordet er Messiansk, en profeti om Guds kongedømme på jord.

Sammenhengen: Kapitlet åpner med å tale om mørket, dvs. hedenskapet over Galilea (alle navn her gjenfinnes i nordre del av Israel). Men de skal ikke alltid leve i mørket. Et stort lys skal komme, v.2, alle vansker tas bort, v.4, og det skaper glede, v.3. Og grunnen til alt dette er at et barn blir født: For et barn..., v.6.

At dette gjelder Jesus er tydelig i NT. Da Jesus flyttet fra Nasaret til Kapernaum - som siden kalles hans "egen by", Mat.9,1 - skjedde det "forat det skulle oppfylles som er talt ved profeten Jesaja som sier: ... Det folk som satt i mørket..." Mat.4,13-16. Matteus' forståelse av verset må være rett: Det taler om Jesus. Han er barnet og sønnen.

Profetien: Vers 6 er ikke sitert i NT, men det henger nøye sammen med versene foran og må tale om Messias Jesus. Barnet i Betlehem - som er profetert om i Mika 5,1 - må være lyset over hedningenes mørke. Mørke er i Bibelen bilde på synd og tilstanden borte fra Gud - både nå og i evigheten. Galilea var langt fra Jerusalem, landets og religionens sentrum. Det grenset på hedningene i nord og kunne lett bli påvirket av dem. Dit skulle lyset komme. Den gang profetien ble uttalt står det at "de vandrer i mørket, de sitter i dødsskyggens land".

Når så profetien gikk i oppfyllelse ved Jesu komme, legger vi merke til en viktig ting. Nåtiden skifter til fortid hos Matteus: Det folk som satt i mørke, for dem som satt i dødens land og skygge... Når lyset er kommet til verden, er ikke folket lenger i mørke og død. For lyset driver mørket bort.

Derfor kan også Jesus si: "Jeg er verdens lys, den som følger meg, skal ikke vandre i mørke, men ha livsens lys", Joh.8,12. Derfor er Jesus verdens håp såvel som den enkeltes håp. Måten han ble dette lys på, sier Matteus klart: "Fra den tid begynte Jesus å forkynne og si: Omvend eder..." Mat.4,17. Lyset skinner i menneskemørket når vi vender om til Gud. Uten omvendelse bli vi i mørke og går fortapt.

Hvordan kom så lyset til verden? På hvilken måte lot Gud lyset skinne hos oss?

Svaret er: Ved å bli menneske. Et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Her kan være grunn til å spørre: hvorfor er dette gjentatt: barn - sønn. Spesielt er det grunn til å spørre slik når vi vet at ordet for barn (jeled) bare kan bety et guttebarn. Svaret må være tofoldig: Det er vanlig i hebraisk språk å gjenta når en vil forsterke uttrykket. Et eksempel illustrerer: Yom betyr dag, men Yom yom betyr hver dag, alle dager. Slik kan det også være her. Men det er ikke hele forklaringen. Her gjelder det et spesielt barn. Tanken føres tilbake til kap.7,14 - barnet er Immanuel, det barn som ble født i Betlehem, Luk.2.

Med ordet "sønn" må det være tenkt på noe mer enn en barnefødsel. Mange år senere kom profeten Daniel og talte om "Menneskesønnen". Jesus overtok dette navnet. På særlig måte var han sønnen. Ordet sønn taler også mer om hans voksne alder og framtid: han skulle bli arving til Davids trone. Barnet hadde kongerett! Det viser også fortsettelsen: Herredømmet er på hans skulder. Det kan ikke et barn ha, det er sønnens kår.

Viktig er det også å legge merke til verbet: en sønn er oss gitt. Å føde et barn er naturlig, men å gi bort en sønn krever offer. Når Jesus kom som Messias, framstilles det i NT som en gave fra Gud. Joh.3,16. En gave er gratis, av nåde. Den gis uten fortjeneste. Slik er Frelseren fra Gud. Han er vår. (Vi kommer tilbake til hans navn senere.)

Disse to skriftsteder om "sønnen" - kap.7,14 og 9,6 - har vært gjenstand for mye diskusjon og gjetninger. Hvem er sønnen? Vi kan samle det i tre punkt:

1) De som sier Ordet bare taler om profetens samtid - barnet kan være profetens sønn, kong Esekias e.l.

2) De som mener det taler om den framtidige Messias - de eldre jøder trodde det.

3) De som forsøker å kombinere disse to: ordet taler først om et barn i samtiden, men også om Messias. - For undertegnede synes det ikke være grunn nok til å anta det siste.

Tolkingen om en framtidig Messias må være det rette. Grunnene for det er hovedsakelig følgende: (a) En slik tolkning stemmer med den messianske forventning hos jødene, jfr. Mika (5,1) som levde samtidig. (b) Det har vært vanlig fortolking, både før og nå blant bibeltroende. Selv om dette ikke er et avgjørende synspunkt, hører det med. (c) Det har vært vanlig jødisk tolking i eldre tid, særlig før Jesu tid. Jonathans Targum, Rabbi Jose i Gallilea, Ben Sira i 1679 tolket det slik. (d) Konklusjonen i kap.9,1-7 kan umulig være sagt om et menneske, der gjelder det Gud og evigheten.

A.Barnes legger avgjørende vekt på dette. (e) NTs syn på oppfyllelse er for oss det siste ord i fortolkingssprøsmål. Mat.1,22-23 tilskriver denne profeti avgjørende vekt: det handler om Jesus Messias. Situasjonen der er: Gud hadde gitt en profeti om Messias. Når så Jesus kom, sier Bibelen: Nå er dette skriftord oppfylt. Det sier Matteus tydelig, v.22. Da er saken avgjort. Noen anne oppfyllelse kjenner ikke Bibelen eller historien. Jesaja talte om Jesus.

Vi har før nevnt kap.9,6. At det menes Jesus, har vi alt vist. Her får han noen navn som vi bør være oppmerksom på. De viser sider ved Jesus og hans gjerning. Vi skal kort regne dem opp her: Først skal vi understreke at det gjelder barnet som voksen: herredømmet er på hans skulder. At Jesus ikke hadde disse navn bokstavelig, bør ikke anfekte oss. Det menes selvsagt hans kvaliteter, en kjent sak ved jødisk navnegivning såvel som hos andre. Samme forhold har vi i kap.7,14 - om Immanuel.

Man har forsøkt å inndele navnene på forskjellig vis. Vulgata har seks navn: Under, rådgiver, Gud, kraft, evig far, fredsfyrste. E.J.Young deler den i fire ordpar der det ene ord i hvert par taler om hans guddom, det andre om hans menneskelighet: UNDERFULL rådgiver, veldig GUD, EVIG far, FREDSFYRSTE. Vi følger her den norske oversettelse, som har fem:

1. Under.

Det kan stå som overskrift over hele hans eksistens. Hans unnfangelse og fødsel var et under (jomfrufødselen), 7,14. Hans liv på jorden var et under, gang etter gang ble han berget fra fare. Selv gjorde han mange under. Hans død var ikke minst et under, han døde for andre! Her ble kongen en forbryter - frivillig! Dommeren tok den dødsdømtes plass. Oppstandelsen var mot alle naturlover, men det største under ved oppstandelsen er at den garanterer vår. 1.Kor.15,20f. Tenk på hans kjærlighet og selvfornektelse - i våre øyne et under. Det er han også nå: av syndige fortapte mennesker skaper han Guds barn, han forkynner håp for de verste og tilgivelse for all synd. Av den viljeløse kan han skape besluttsomme mennesker, redskaper i Guds rike.

Ordet for under (hebr.: pele) brukes i Salme 78,12 om utgangen av Egyptens trelldom. Det er Messias' gjerning: befrielse fra slaveri og synd. Merk her 1.Joh.3,8.

2. Rådgiver.

Grunntekstordet (joets) betegner en i høy verdighet, en som står nær kongen med sine råd. Det krever stor visdom og kvalifikasjoner. Selvsagt er det oss han skal lede og gi råd. Når han med guddommelig visdom leder oss, er vi trygge i alt som skjer. Hele Jesu lære er slike råd - både til å søke Guds rike først og leve Ham til behag og mennesker til gagn. Ville vi bare ta hans råd alvorlig!

3. Veldig Gud.

Dette understreker selvsagt hans guddommelighet, noe som er klart uttrykt i NT. Joh.1,1f. Rom.1,4. Derfor er det riktig at Gud var i barnet i krybba i Betlehem - ikke som den første person i Guddommen, men fordi alle personer er gud. Dette er litt av treenighetens mysterium. Som Gud er han istand til å frelse, har makt til det. Mat.19,26.

4. Evig far.

Som far vil han ta ansvaret for sine. Vi er ellers vant til at Gud kalles vår far (i Fader vår). Etter fleres mening skal derfor trykket her ligge på evig. Ordet far brukes gjerne slik på hebraisk, og uttykker et eiendomsforhold: han er evig. Joh.8,58. Kol.1,17.

5. Fredsfyrste.

I motsetning til alle verdens herskere med få unntak har ført krig og bygget sitt rike ved makt, skal Messias opprette fred på jorden. Det lød ved hans komme ved Betlehem. Luk.2,14. På Golgata skapte han grunnlaget for fred, Ef.2,17.

I nådetiden gir han hjertefred, Ef.1,2. I framtiden vil han skape et fredsrike da alle Messiasprofetier er oppfylt; Også Jes.2,4! Da vil alle hans navn og egenskaper være i funksjon - og freden uten ende. Jes.9,7 (som selvsagt er messiansk og hører med til v.6). Da er Jakobs gamle profeti oppfylt:...inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham (Messias) lydige. 1.Mos.49,10.

Jes. 11, 1f.

Herrens Ånd.

Jes. 11, 1f.

Om Jesu familie og slekt kan vi lese i kap.11,1: "Men en kvist skal skyte fram av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt." Sammenhengen med kap.10 viser at her er brukt et bilde: folket er en skog som skal hugges ned (kap.10,33-34). Den skal legges øde. Det er delvis sant om Jesajas egen tid, men senere vil det øke. Ikke bare mindre kriger med nabofolkene vil komme, hele folket skal legges øde og bortføres til andre land.

Da vil en ny kvist skyte fram - fra Isais stubb, dvs. fra hans slekt. Sammenhengen i kapitlet viser at her har vi med Messias å gjøre. Apostelen Paulus har så vist at denne profeti gjelder Jesus som ble løftets oppfyllelse. Ap.gj.13,22-23.

En annen sak - som ikke skal berøres nærmere her - er at kap.11 også viser til vår tid, v.12 der hedningemisjonen og Israels samling er nevnt. Fortolkerne er meget forsiktige i sin forklaring av versene. Men at det gjelder Nehemias' tid og senere (som Mowinckel hevder) er usannsynlig. Spådommen gjelder en tid da Israels folk er spredt til hele verden - "jordens fire hjørner". Det ble de først etter år 70 e.K. - Noen vers må også sikte til Tusenårsriket, v.6f. Slike ting har aldri hendt og vil aldri hende i denne tidsalder. Det må tilhøre en framtid, enten Tusenårsriket eller evigheten.

La oss så se litt på profetien om Jesu familie og slekt - og dets oppfyllelse i Det nye testamentet.

a) Profetien:

Messias skal komme av Isais slekt. Isai er henvist til et par andre steder i Bibelen som klargjør hvem det er. I Ruts bok 4,22 (og 1.Sam.17,12) sies at Isai var Davids far. Fra et par andre skriftsteder vet vi at David var av Juda stamme, Rut.4,18. 1.Mos.46,12. Og dermed har vi funnet Messias slekt:

- Han er et menneske - Kvinnens ætt, 1.Mos.3,15.

- Han er av Israels folk - Abraham, Isak, Jakob - Judas far.

- Han er av Juda stamme.

- Han er av Davids ætt.

b) Oppfyllelsen:

NT er samstemmig i sin omtale av Jesus Kristus som en jøde "av Davids hus og ætt", Luk.2,4. Han kalles "Davids sønn", Mat.1,1 osv. Profetien om Jesus Messias skulle gå i oppfyllelse, det styrker troen hos et Guds barn. Gud taler sant og nøyaktig. Vi skal ikke vente at vi forstår alle ord før de er oppfylt. Men når de oppfylles, vokser tilliten til Guds ord - og Guds barn får ny frimodighet.

Et problem møter oss i Jesu slektsregister i NT. Matteus og Lukas gir oss ikke de samme navn på hans forfedre. Dette behøver ikke å bety at Lukas har rett og Matteus ikke er historisk korrekt, men skriver ut fra en teologisk-historisk tolking - for å bevise at Jesus er av Davids ætt, slik N.A.Dahl. Så vidt vi vet har det aldri vært betvilt at Jesus var av Davids slekt. En løsning er at Lukas skriver om Marias slekt og Matteus om Josefs. De var altså begge av Davids ætt. Talmud støtter dette idet den sier at Eli var Marias far. Luk.3,23. Uttrykket "sønn av Eli", skal da bety svigersønn av Eli. Denne uttrykksmåten er kjent fra andre jødiske ættelister, som Neh.7,63. Esra 2,61.

Om Jesus Kristus står det klart at han var ledet av Ånden. Selvsagt hadde han Ånden hele sitt liv. Det er en selvfølge når vi taler om Guds Sønn. Han fikk likevel en spesiell åndssalvelse som innvielse til sin tjeneste. Den er profetert om. Vi viser her til to steder hos Jesaja - kap.11,2: "Herrens Ånd skal hvile over Ham..." og kap.61,1: "Herrens, Israels Guds Ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg..."

Først legger vi merke til at disse ord står i begynnelsen og slutten av Jesajaboken. Det taler for bokens enhet, den har ett budskap. Vi skal også se at versene er direkte oppfylt i Jesus. Han er den salvede, som på hebraisk er samme ord som Messias. De har samme rot.

Av sammenhengen er det klart at begge de nevnte skriftsteder er talt om Messias. Det kan synes underlig at Guds Sønn behøvde en slik salvelse av Ånden. Det er hans menneskelige natur som behøvde det. A.Barnes har sikkert rett når han sier at da Messias skulle være profet, 5.Mos.18,15.18, behøvde han salvelsen slik andre profeter måtte ha den. Og: hans natur var ren, hans sinn og tanke vis, og hans hjerte fryktet og elsket alltid Gud - alt var gjort mulig ved Ånden. J.Calvin legger her vekt på at Jesus ikke kunne bli beriket med gaver fra Faderen uten så langt som han ble menneske.

Det er vanlig å se Jesu dåp (Mat.3,13-17) som tidspunktet for denne salvelse. Her er forresten en interessant detalj i ordbruken: I Jes.11,2 og Mat.3,16 er brukt samme hebraiske uttrykk for at Ånden hvilte over ham og kom ned over ham (vnacha alaja). (Det tenkes her på det hebraiske NT.) Herrens Ånd hvilte over Messias som en due som kom over Jesus. At dette skulle bety at han da ble utrustet for Messiaskallet (Frøvig) eller at Messiaskallet kom klart til ham da (O.Richard), er ikke sansynlig. Han var nok kjent med sitt kall fra evighet av.

Det er Herrens Ånd som kom, det vil si den tredje person i guddommen. Og han kom med utrustning til Jesu menneskelige natur i hans profetkall. Det må være klart. Hans menneskelige natur behøvde Guds kraft og styrke såvel som vår. Det ser vi klart fra Jesu kamp i Getsemane da Guds engler kom og styrket ham. Hans menneskelige side ble også prøvd i alt i likhet med oss, Hebr.4,15. Han falt ikke, takket være hans fullstendige lydighet mot Ånden og den kraft han var fylt med.

Hva var så forutsigelsen?

Hvordan er den Guds Ånd som Jesus fikk så rikelig del i? La oss derfor se litt på de to profetier om Jesu utrustning og fylde. Her er det godt å vite at i Jesus skulle hele Guds fylde ta bolig fordi han i alle deler skulle være den ypperste, Kol.1,18-19. Derfor kan vi trygt gå til ham med all vår nød og la han være den ypperste også i våre liv.

I Jes 11, 2ff får vi vite noe om hvilken Ånd Jesus fikk, hvordan den var. Flere egenskaper skal Jesus Messias ha:

a) Han skal ha visdoms ånd, det behøver han i sin viktige tjeneste.

"Visdom består i å velge de beste midler for å sikre de beste resultat", slik definerer Barnes ordet. E.J.Young forklarer det som en evne til å velge rett til rett tid slik at man kan handle rett. Dette er et av de navn Jesus får i NT, 1.Kor.1,24. Ved at han selv eier den største visdom kan han gi den til oss, v.30. Efes.1,17. All visdom er skjult i ham, Kol.2,3. Derfor kan vi trygd be ham om all hjelp. Jfr. Luk.2,52.

b) Han skal ha forstands ånd,

som er visdommens frukt og den rette insikt i alle ting, også menneskehjertet. Joh.2,25. Mat.22,18. Vi er kjent av Guds Messias, han forstår sine barn både i sorg og glede. Det er tryggheten når vi følger Kristus.

c) Han skal eie råds ånd,

som minner oss om et av hans navn: rådgiver, Jes.9,6. Han kan gi de beste råd fordi han har den beste innsikt og forstand. Derfor er han kvalifisert til oppgaven. Asaf gjorde samme erfaring som alle Guds barn: Du leder meg ved ditt råd...Salm.73,24. Han behøver selvsagt ikke gi Gud råd; det gjelder menneskene, de trenger det. Når her står "råds ånd", må det også bety at hans innstilling og ånd er å gi råd. Han taler ikke harde og dømmende ord til feilende syndere. Han vil hjelpe og gi gode råd.

d) Han har styrkes ånd.

Hvis "råds ånd" taler om Herrens vilje til å hjelpe, taler dette om hans mulighet, at det står makt bak hans ord og vilje. Det er tale om den kraft og makt som setter en i stand til å utføre ens plikter og møte vanskeligheter på en frimodig og fryktløs måte. Om Jesus Messias står det at han var "en profet, mektig i gjerning og ord for Gud og alt folket", Luk.24,19. Fortellingene om ham bekrefter det.

e) Kunnskaps ånd skal han også ha,

en kunnskap som ikke begrenser seg til det himmelske, men som strekker seg over alle områder. (1) Messias skal ha fullkommen kunnskap om Gud, Joh.6,46. 1,18. (2) Han kjenner menneskene Joh.2,25. (3) Vi kan legge til at han kjenner historien som ingen andre, fordi han er fra evighet og er allvitende.

f) Herrens frykt vil Messias eie i fullt mål –

på den rette måte. Frykt i denne betydning betyr full hengivelse til Herren og underkastelse under hans vilje i alt - av kjærlighet til Gud. Når det om den første menighet står at den vandret i Herrens frykt, Ap.gj.9,31, betyr det selvsagt at de vandret etter Guds ord. Peter taler om en ren ferd i frykt, 2.Pet.3,2.

- Nå henger de to siste delene nøye sammen, kunnskap og frykt. Slik oversettes det også av noen. Det er klart at den rette frykt for Gud er avhengig av kunnskap om ham. Messias frykter Gud fordi han kjenner ham best. Det motsatte kan også være tilfelle: Å frykte kan føre til større kjennskap. (Frykten tas da i betydningen lydighet og underkastelse under Gud.)

Da begynner en å vandre på Herrens veier, da lærer en ham bedre å kjenne. Både David og Salomo har lært det, de sier: "Å frykte Herren er begynnelsen til kunnskap/visdom". Salm.111,10. Ordspr.1,7. Messias har fått alle disse kvalifikasjoner for å utføre sitt embete. Allerede her er det klart at Messias ikke kan være et menneske, han må være Guds sønn. Det var Jesus.

Resten av kapitlet og kap.12 (på den tid) fører oss like inn i Messiasrikets tid. Vi får høre hvorledes Messias skal behandle sitt folk, v.3-4. Fredsriket beskrives på en slik måte at det aldri kan hende i denne tidsalder, v.6-9. Så beskrives verdensvekkelsen, v.10, og Israels endelige samling,v.11-12.

Vi legger merke til at disse vers tales om den kvist som skulle skyte fram av Isais stubb, v.1. Det var Messias, Jesus Davids sønn. Han skulle bære frukt - det er evangeliets seiersgang over jord. Triumftoget er ennå ikke slutt!

Jes 12.

Jes. 12: Takk og glede.

Dette er Israels lovsong for frelse og frigjering. På same tid er det ein framtidsvisjon: Slik vil det bli, profetisk. Her er det trulegt fridomen frå Egypt og fiendar i landet og Assyria. Babel er ennå ikkje ein realitet, men det kan vera ein profetisk lovsong om den framtidige frigjeringa frå Babel. Bibelen er ei profetisk bok og ser soga heilt fram.

Det er ei salme. Me kristne kan synga den med stort frimot. Slik har me det og. Me får og ei oppmoding i v. 5 til å synga - og songen skal tona over heile verda. Alle skal få høyra om det Gud gjer. Sjå og Salme 103.

1. Først TAKK. Det er ein fin lovsongstone. Takken skaper lys og frimod. Eit takknemleg sinn er ein stor styrke i livet. Det er gjer oss nøgde med det me har og ser alt som gåver frå Gud. Utan takk går me ofte trøytte - både av livet og i tenesta for Gud. Finn noko å takka for - du blir glad då.

I Salme 50, 23 står det: Den som ofrar takkseiing, ærar meg. Gud får ære når me takkar. Det må vera ei god teneste. Etter bestemor mi fekk ein pakka gamle mannakorn. Dei er skitne og har preg av mange feite fingrar. Eg ser henne for meg: Midt i matlaginga måtte ho finna eit ord - ho skulel "få" det ved å trekkja eit kort. For Guds ord gjer oss takksame når me ser Guds gjerningar for oss.

Paulus skriv i 2. Tes. 1,3 at me er skuldige å takka Gud alltid! For han gir oss jo alt. Difor skriv han i 1. Tes. 5, 18: Takk for alt, for detter er Guds vilje. Og Ef. 5, 20 seier noko om at me alltid seier Gud og Faderen takk for alle ting.

Det er det rette sinn. Men me må nok øva oss i det - slik 1. Tim. 4, 7 seier: Øv dykk i gydsfrykt.

Eg var nedtyngd ein gong i unge år. Ein Herrens tenar såg det og sa stille til ungdomen: Kan du ikkje finna EIN ting du er glad for, Nils? - Det vekte meg. Sjølvsagt hadde eg det. Og eg fann mykje eg kunne takka Gud for. Eg måtte tenkja gjennom alt eg hadde - det eg hadde teke som sjølvsagt. Slik har eg gjort fleire gonger seinare. For me gløymer så lett...

2. Kvifor takka Israel?

Jo - Gud var med dei - og det trøysta dei. Herren er harm på synda når me ikkje vil gå Guds veg og gjera hans vilje. Slik hadde Israel vore. Han var vreid på dei. Men den tok slutt då dei omvende seg frå synda.

Slik er det nå og. Av natur vil me gå vår eigen veg. Me har ikkje sans for Guds vilje. Difor kallar han oss attende tils eg. Då fekk me sjå at me var fortapt utan Gud. Og me høyrde kallet - og då skjedde noko. V. 2 er vitnemålet: Gud er mi frelse! Eg er trygg. Dette vart det største i livet vårt - og det var ein god gledesgrunn. Og då kom takkesongen.

Jesus er vår frelsar. Me kan ikkje gløyma det og ikkje halda opp med å takka han og fortelja om dette til andre. "Han tok min tunge byrde, han stillet stormens jag..." I oss sjølve er me kraftlause - berre i Han er me frie. Gal. 5, 1.

3. Slik er framtida og.
Heile livet får me ausa livsens vatn frå frelseskjeldene, v. 3. Me treng ikkje lenger dei sprukne brønnane i verda, og me har ikkje lyst til dei heller. Det smakar betre med evangeliet om Jesus. For der er kjelda. Me les om det i Guds ord, difor treng me det dagleg. Med glede gjer emd det. Det er ikkje lenger ein tvang eller plikt.

Her hentar me glede og trøyst og hjelp på vegen. Der er nok vatn - strauamar av levande vatn, sa Jesus. Joh. 7, 37f.

Djevelen vil hindra det, han står imot oss og vil røva gudslivet frå hjarta. Men Herren Herren er mi kraft, står det. Og den er mektigare enn Den Vonde. Så er det eit takkeemne også.

4. Me skal forkynna frelsa.
Kunngjer dette mellom folka, v. 4. Ordet om Jesu frelse skal ut til alle folk. Det er misjon. Me ser det alt i GT, men klårast kjem det fram seinare i NT. Me må ikkje halda det for oss sjølve. Me må senda det til dei ytse endane av jorda, v. 5. Det er ikkje vårt arbeid - det er alt saman Guds verk.

Jes 13-20

Jes. 21, 11. Vekteren.

Vekter! 23-Jesaja 21, 11.

Hvor langt på natt?

Herren sier at Babel skal bli ødelagt. Da spør Edom: Er ikke ulykkens natt snart forbi? Hvor langt er vi kommet på natten? Da er svaret: Det kommer flere netter. Det er mer ulykke og trengsel i vente.

Samme spørsmålet gjelder nå: Vet vi hvor langt vi er kommet i endens tid?

Eller kanskje vi må stille et annet spørsmål i våre dager: Har vi egentlig vektere? Er det noen iblant oss som ser rett på situasjonen? Og har vi noen som våger å si det klart nok? For det vil koste mye.

En ting er sikkert: Endetiden ser ikke lys ut i Bibelen. Det er ikke slik at det blir bedre og bedre for hvert tiår eller så.

I sitt siste brev skriver Paulus: Dette skal dere vite, at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. 2. Tim. 3, 1. Ordet for vanskelig finn er vi vgjen i Mat. 28, 8: der er det oversatt: ville, farlige.

Jesus sier i Johs 9, 4 at natten kommer da ingen kan arbeide. Natten er bilde på frafallet i den siste tid. Er det slik i Norge i dag? Her må vi være ærlige og si det slik det er. Det er lite nytte i å pynte på ordene hvis de ikke dekker sannheten.

Det er sant. Det er mye forkynnelse, arbeid, misjon og lærdom med gode bøker nå. Kanskje vi likevel rammes av Brorsons analyse i 1765:

Av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brann?
Hva hjelper det vi vet, du døden for oss led –
når vi ei står mot Satans makt, i troen frisk og sterk.

Hvor er alvoret, varmen, vekkelsen til syndserkjennelse ute i folket. En biskop sa for noen år siden at han ville ha pietismen bort og få noe annet. Ja, det har han sannelig fått.

Men hvem var det som stod for vekkelse og misjon i starten og senere? Var det de som leflet med verden. Eller de som hadde mer enn nok med forretning og karriere og flotte hjem?

Hva er det som har skjedd i flere tiår nå? Det er skyggen som viser at kvelden er nær. Og den kommer umerkelig og litt etter litt. I Midt-Østen kommer den brått, men man ser lange skygger først! Ser du dem nå?

I vår tid er enda viktigere enn før å våke. Og det betyr å følge med i det som skjer både i det verdslige og i den offisielle kirken og i organisasjonene. Ingen menneskelige organer har evighetsforsikring mot frafall og sløvhet, like lite som vi enkeltpersoner har det.

Skal vi få peke på noen lange skygger iblant oss nå:

1. Først: Synet på Bibelen. Det er grunnleggende. Bibelen er Guds ord og høyeste autoritet i alt. Nå vil folk ikke ha autoriteter. De vil bestemme selv og være fri i alt. Det viser seg f. eks. i spørsmålet om dødshjelp (evtanasi). Der er argumentasjonen at vi må ha lov å bestemme alt over vårt eget liv. Da tar man ikke hensyn til livets skaper, Gud.

Det er altså blitt som i Edens hage der slangen spurte: Har Gud virkelig sagt. Og Eva falt ved å lytte til tvil. Det var en kardinalfeil. Dette har satt sitt merke på teologien, og særlig de siste femti år. Uten å gå i detalj her nevner vi i fleng for å hjelpe litt på hukommelsen: Liberal teol,og, Schjelderup i 1953, Konservative teologer som tillater feil om historie og geografi – som Hallesby og Odland, Hognestad som nekter syndefall og forsoning, feministteologi som setter kjønn over Gud – og folk flest som ikke lenger tar hensyn til det Gud har sagt – f. eks. om søndagen.

2. Deretter: Moral og livssyn. Er hverdagslivet regulert av Bibelens grunnsyn og tanke? Er folk villige til å følge Bibelen når den er upopulær? Det er testen.

Noen stikkord her er: Abort er drap – om lag 15000 hvert år bare i Norge. Det blir et forferdelig oppgjør når denne dype mørke skygge skal gjøres opp for Guds domsstol. Tenker du ikke på at da skal hver enkelt svare for det? Er det noen vektere som våger å si fra slik at folk hører? Eller skilsmisse og gjengifte. Gud vil ikke skilsmisse og heller ikke gjengifte. Men folk gjør det. Det skal du svare for en dag.

Og homofili. Det er blitt så alminneliggjort at ”alle” aksepterer at hver enkelt må få leve slik de vil. Og det er jo kjærlighet, sier man. Ja, det er fire ord for kjærlighet på gresk – hvilket gjelder dette?

3. Avkristning av landet.
Det siste trekk i vårt land er direkte utsagn fra den sosialistiske regjering vi har nå at Norge skal avkristnes. Det skal skje etappevis og gradvis. Nå gjelder det formålsparagrafen i skole og barnehage. En smilende minister stod fram på TV og sa at nå ville muslimer og humanetikere og andre religioner kunne føle seg akseptert og trygge i Norge. For nå var alle like. Underforstått ligger det: Norge er ikke lenger å betrakte som et kristent land.

Hva er det da? Et hedensk land. Tror regjering og medløpere det blir noe bedre enn nå? Vi har et par ting å si om det.

Først: Den franske revolusjonen på 1780-90-tallet. Et av slagordene var nettopp: Bort med kristendommen. Og det ble et fryktelig blodbad -. Da skjedde med vold og våpen og blodet fløt i gatene i Paris. Nå skal det altså skje gradvis. De vil antagelig benekte at så skjer – de vil bare ha kristendommen under jorda, den skal ikke være synlig.

Vet de ikke at da kommunist-sosialismen i Russland/Sovjet ville rydde kristendommen bort, vokste den som aldri før. Men _ det skjedde altså med mye nød og smerte. Den tida var kostbar bl.a. for de kristne der. Skal vi forbedrede oss på det nå i Norge?