Jes. 10, 20-23.

Jes. 10, 20-23. En rest.

Det kan være interessant å se hvordan ulike fortolkere skriver om en tekst eller et bibelvers. Her har vi f. eks. Luthers innledning til v. 20: ”Dette er et trøstens ord.” Edward J. Young skriver om dette verset i sin store kommentar til Jesaja: ”Her bryter nåden gjennom. Guds løfter har ikke slått feil.” Og puritaneren Matthew Henry viser tilbake til v. 12 om Herrens gjerning og sier den er tofoldig: Noen blir omvendt og andre blir tilintetgjort, v. 23. Vi kan også ta med J. Calvin som sier: ”Han vender seg nå til de utvalgte og beskriver resultatet av straffen som var nær.”

Noen hovedsaker i disse versene skal vi peke på.

1. En rest.

En rest er en liten del som er igjen og kan sammenliknes med en rotstubb etter et tre som er hogget ned. I forhold til hele folket, er en rest lite uten at vi kan vite noe om prosenter. Jfr. kap. 11, 1.

Mange i Israel på den tid har nok regnet med at de var Guds venner og hadde det rett. Men profeten fikk et annet budskap. De fleste er ikke Guds rette folk, og derfor må de dømmes. Noen måtte dø for sin synd, slik Esekiel taler sterkt om i kap. 18 i sin bok.

Det er slik fordi Gud ser til hjertet og ikke til det ytre. Han gjør alltid det. Vårt hjerteliv er avgjørende også i den nye pakt. Og de slipper unna dommen og Gud selv tar seg av dem.

2. Israels støtte.

I samme vers får vi også grunnen til at de ble berget. De skal støtte seg på Herren, Israels hellige, v. 20b. Flere ganger gjorde Israels ledere og dermed hans folk den alvorlige feilen at de støttet seg på andre nasjoner.

Kong Akas hadde støttet seg til Assyria, og de hadde hjulpet ham i første omgang. Men Assyria ble til slutt slått ned. Israel hadde også støttet seg til andre nasjoner, som Egypt. Men heller ikke det varte ved. Til slutt skulle folket og lederen lære at herren var den eneste støtte de kunne stole på.

Når et folk og enkeltpersoner lærer det, går det godt. Men det tar ofte lang tid for mennesker å se det og handle etter det. Det er i grunnen underlig at vi lærer dette så sent. Herren er den største og sterkeste makt i verden, og det han har vist mange ganger gjennom f. eks. Israels historie. Og likevel er det ofte det siste vi lærer. Det er lettere å støtte seg til synlige mennesker og makter enn den usynlige Gud. For da må vi tro.

3. Omvendelse.

En rest skal omvende seg, sier profeten, v. 21. Det er de som erkjenner hvem de er og hva de har gjort. De ser sin synd og forstår at de behøver nåde og tilgivelse. Og det er ikke først og fremst av mennesker som de kan ha såret. De behøver det fra Guds selv.

Da David hadde syndet med Batseba, hadde han gjort flere store synder mot flere mennesker. Han syndet mot Batseba selv, mot hennes mann og mot Israels folk som han skulle være et forbilde for. Nå hadde han sviktet alle.

Men da han så seg selv i Guds lys, nevnte han ikke dette. Han sa til Gud i bønnen: Mot deg alene har jeg syndet. Salme 51, 6. Det er den rette erkjennelse og syndenød. Egentlig er det mot Gud vi har syndet, og derfor behøver vi frelse fra ham og hans dom. Det er naturlig at vi også ber mennesker om tilgivelse så langt det går. Men det er ikke det avgjørende. Det er forholdet til Gud. Og når det blir i orden, vil Guds Ånd påvirke oss til å gjøre opp med mennesker og at vi ikke skal gå med hevntanker og uvilje mot andre. Da er kjærlighetens Ånd lagt ned i våre hjerter, og livet blir nytt. Denne ånd må vi verne om hele livet så ikke det gror opp nytt ugress i hjertet.

4. Dom.

De omvendte er blitt fri dommen ved frelsen i Jesus Kristus. For alle andre som ikke vil bøye seg, gjelder ordet fremdeles: ”Tilintetgjørelse er fast besluttet,” v. 22f. Den ugudelige kan aldri slippe unna. For en ”fast besluttet dom fullbyrder Herren Herren,” v. 23.

Han gjør det noen ganger her i livet. Det opplevde Israels folk flere ganger, både under ørkenvandringen, inne i landet, i Assyria og Babel. Her er det så tydelig for Guds ord sier det.

Men har nok skjedd i ettertid også med alt Guds folk. Men vi kan ikke alltid peke på konkrete hendelser som er en dom fra Gud, som ulykker og katastrofer. Men vi tror at alt blir tillatt av Gud, og at han har en tanke med det som skjer.

Og i alle tilfelle vet vi at når folket har syndet, må de omvende seg til Gud om alt skal bli vel. Og her tenker vi mest på evigheten. Tilintetgjørelsen er til sist den evige fortapelse borte fra Gud. For den rest som vender om i tide, blir det sant som kap. 12 sier: ”På den dagen skal du si: Jeg takker deg, Herre! --- Han ble meg til frelse.” v. 1 og 2.

Salige er de som tar sin tilflukt til ham. Salme 2, 12. 

Jes. 8, 8-10.

Jes. 8, 8-10.

Messias.

Kap. 7-12 i Jesajaboken kalles Immanuelsboken, for der omtales Messias som Immanuel som betyr: Gud (er) med oss (jfr. kap. 7, 14). Her er flere viktige ord om den kommende frelser. Jesaja er evangelisten i GT framfor noen annen. Han levde på 700-tallet før Kristus og skriver om Jesu fødsel og navn og mye annet. Navnet kan fortelle om mange ting, og i Bibelen er det i alle fall slik at en person ofte fikk et navn som både svarte til hans egenskaper og hans tjeneste. Det var selvsagt Gud som styrte det hele slik. Her skal vi samle noen hovedsaker om den kommende Messias slik Jesaja skrev det ned.

1. Messias er av Davids hus, kap. 7, 13 og 9, 7.

Det betyr at Messias skulle være jøde. Han kunne ikke bli født i noen annen nasjon. Det var Guds suverene bestemmelse. Og som jøde skulle han fødes av Juda stamme. Det var ikke prestestammen som var Levi stamme. Men Juda var kongeslektens stamme. Derfor var også kong David av Juda stamme, og en av Messias’ oppgaver var nettopp å være konge.

I NT ser vi oppfyllelsen av det. Da Matteus skrev Jesus stamtavle, førte han den tilbake til David og Juda. Det gjør også Lukas. Mat. 1 og Luk 3.

2. Messias var født av en jomfru. Kap. 7, 14.

Maria var i tvil da hun hørte at hun skulle føde. Hvorledes skulle det skje? Hun hadde ikke vært nær en mann. Hun var ren på den måten. Luk. 1, 34. Men hun ble overbevist av engelens ord.

Hovedpoenget med jomfrufødselen må være at Jesu komme var et under. Gud grep inn i verden på en ny og guddommelig måte. Det måtte være slik ettersom Messias var Gud. Nå skulle underet skje: Gud og mennesket ble forent på forunderlig måte i en person. Jesus var samtidig Gud og menneske. Alt var annerledes med dette barnet – for han var Gud. Og det var den eneste måte sp, verden kunne bli frelst på.

3. Et stort lys, kap. 9, 2.

I dette verset (avsnittet) tales om mørke og lys. Det er bilde på verden og synden og Guds redning. Et stort lys skulle komme. Mat. 4, 16 siterer verset og sier det tales om Jesus.

Lyset er hjelp i mørke, det viser veien og avveiene. Det gir håp om berging og at vi kan nå målet. Det er symbol på Guds frelse og hans rike.

Mørket er bilde på synd og alt vondt og taler om undergang og elendighet. Hele verden ligger i det vonde. Mørke er frukt av syndefallet og taler egentlig om den evige fortapelse til slutt.

4. Navn, kap. 7, 14 og 8, 8 og 10.

Navnet viser hans vesen og oppdrag. Navnet Jesus betyr Herren (er) frelse, en frelser. Derfor kom han til jord, og slik er han fremdeles. Jesus er den samme til alle tider, sier Orde. Hebr. 13, 8. Slik han frelste før, vil han gjøre det nå og fremover så lenge nådens tid varer.

Tre ganger står ordet Immanuel nevnt her, selv om det i vår norske Bibel er oversatt i v. 10 til: For med oss er Gud. Det er betydningen. I sammenhengen tales det om fiender som larmer og gjør folket forferdet. Da skal Israel vite at Gud er med dem. Og da kan ingen gjøre noe annet enn det han tillater. Og til slutt vil han seire.

Messias skulle ha navnet Immanuel, men han blir aldri kalt det i NT. Har Guds ord tatt feil? Slik kan noen spørre. Da må vi se på hele sammenhengen i Guds ord og oppfyllelsen i NT. Et navn viser det personen er. Og det er bare ved Jesus at Gud kan være med oss.

Jesus var sendt av Gud som lys til verden. Han var det sanne lys og dermed den sanne frelser. Han skulle rive oss ut av satans makt, og han var selv himmelveien. Joh. 14, 6. Han sa det selv slik da hans endte sine disipler ut som misjonærer: Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Mat. 28, 20.

Når mennesker blir omvendt og frelst, får de dette løftet. Gud selv tar seg av hver enkelt og sørger for oss til vi er framme – alt ved Jesus Kristus. Og Paulus sier noe om dette slik: Er Gud for oss, hvem er da imot oss? Rom. 8, 31.

I kap. 9, 6 finner vi flere navn på Frelseren, men de er egentlig en forklaring og presisering av Immanuel. Det er Han som er under, rådgiver, veldig Gud, far og fredsfyrste. (Se mer der.) 

2) Jes. 1, 1-6+13-14.

ISRAEL.

Jesaja levde ikring 740 f. kr. Til om lag 690. Det var ei stor fråfallstid i sør-riket Juda. Folket var Guds folk, men levde midt i verda mellom heidningar. Jesus viser til hans tid i Joh. 12, 38f. Dei kunne ikkje tru, seier han. Israel er eit spesielt folk og står framleis i ei særstode. Men på same tid er dei bilete på oss kristne på mange måtar. Det er klare parallellar mellom vår tid og Jesaja si tid.

1. Israel var eit fråfalle folk.

Tenk det! Guds folk går bort frå sin Gud. Men slik har det vore ofte – i Israel og hjå oss. Det same ser me då Jeremia var profet, Jer. 8, 5: Dei er falle frå med eit evig fråfall. Dei hadde opplevd Guds godleik, v. 2. Han hadde fostra dei, men dei skjøna ingen ting av det, v. 3. Dyra var betre, dei skjøna!

I v. 3 seier han dei er eit syndig folk og hadde gått bort frå sin Gud. Der ligg den djupaste årsaka. Dei vanvørde Herren og forakta han. På dansk står det dei hånte Herren. Det er sterke saker. Ein skulle tru det var sagt om heidningar.

Korleis er det i Noreg nå? Verda er alltid verdsleg – men kanskje ho er grovare nå enn på lenge. Og me kristne? Er me ikkje sløve og lunkne og prega av svevn, strid, verdslegdom og lite brennande bøn? Guds rike er ikkje det viktigaste for mange.

Eit par døme viser det. Søndag er lite heilag for folk flest. Me ser til og med kristne som arbeider i hage og hytte på søndag. Var ikkje det meint som ein heilag dag? Og tilhøve til foreldra – korleis er det mange stader? Mon ikkje respekten og vørdnaden er borte hjå mange. I mange heimar er det borna som styrer og kommanderer mor og far, og skjeller dei ut med stygge ord. Eg har vore im mange heimar i mitt liv og sett slikt.

Guds ord seier me skal æra foreldra. Det er meir enn ord. I v. 4 seier profeten: Det er eit folk som er tyngd av misgjerning. Synda er då blitt stor. Og dommen over israel i v. 6 er hard: Alt er vondt, seier Herren.

Og det stemmer med NT. Paulus skriv i Rom. 7, 18 om seg sjølv: Eg veit at i meg, det er i kjøtet mitt, bur inkje godt. Og det seier han som ein kristen. Det har nok vore ei smertefull erfaring for apostelen. Slikt er vanskeleg å innrømma for oss. Men det er sant.

Dette sinn er frukt av syndefallet. På Noah si tid var det og slik. Alle tankar var vonde heile dagen, 1. Mos. 6, 3. Og nå er me styggare enn nokon gong før. Og det vil auka fram mot den aller siste tida. Det ser me i t.d. 2. Tes. 2, 3-5 og 1. Tim. 4, 1.

2. Kva gjorde Israel då?

Dei prøvde å retta på det sjølv. Dei ofra til Herren og heldt slik rituala oppe. Den ytre religion var i orden. V. 13. Men det var ikkje den rette vegen. Gudsteneste og ytre religion er nyttelaust om ikkje hjarta er med.

I Jes. 29, 13 står det: Fordi dette folket held seg nær til meg med munnen og ærar meg med leppene, men hjarta er langt bort frå meg, og deira age for meg er eit menneskebod som dei har lært, sjå, difor vil eg framleis gå underleg fram mot dette folket… Det blir sitert i Mat. 15, 8 om folket på Jesu tid. Og det gjeld like mykje oss.

Folk vil nokre gonger dekka over ein dårleg og falsk kristendom med offer og gode gjerningar og ytre gudsteneste. Men i Jes. 1, 13 seier Herren: Eg toler ikkje høgtid og urett saman.

I ein song lyder det slik: ”Ja, så er det ikke frelse i å pynte på seg selv, eller om man går på møte hver en kveld. Nikodemus fikk det svar, og det gjelder og i dag: Du fødes må på ny.”

Då treng ein Guds ord og bodskap.

3. Kva gjorde Gud?

a) Han innbaud den fråfalne – til oppgjer og omvending, v. 18 og 25. Men her er det ikkje to likeverdige partar der begge skal gi og få noko.

Her er det meir som då krigen slutta i 1945: Den tapande parten måtte kapitulera – utan vilkår. Dei skulle leggja alle våpen ned. Sigerherre skulle diktera vilkåra.

Her får folket høyra: Du må reinsast, v. 16. Du kan ikkje vera eit Guds barn slik du er. Og i v. 18 forkynner då profeten evangeliet: Lat oss gå i rette med kvarandre – Om syndene er som purpur, skal dei bli kvite som snø.

Det er den totale forandring som skjer. Slik går det føre seg i den nye fødsel når ein syndar blir frelst: Frå blodige synder til rein og rettferdiggjort kristen. Og det skjer ved Jesu blod, 1. Joh. 1, 7. Me ”blir himmelen verdig” i Jesus.

b) Dei som ikkje vil? Kva skjer med dei?

Underleg nok er det menneske som ikkje vil ha noko med Gud å gjera. Dei smyg seg unna eller vender seg frå Han i trass. Då lyder v. 28: Dei som går bort frå Herren skal gå til grunne. Det er fortapinga. Då er det ikkje lenger noka von.

Må Gud sjå i nåde til vårt folk også, og senda ei ny vekkjing.

Då vil folket synga slik: (Sangboken 279)

Da eg fikk se at eg en synder var,

en fattig sjel som intet i seg har,

Da fikk jeg se det blod på korset rant,

og legedom for sjelesmerten fant.

Amen.

3) Jes. 1, 18-19: Renselsen.

Renselsen

115) Jes. 1, 18-19.

.

I dette avsnittet finner vi en mektig innbydelse fra Gud selv. Han innbyr menneskene til oppgjør - og til en enestående renselse. Det er noe av det mest dramatiske vi kan lese om i hele Bibelen!

.

For her leser vi om noe umulig. Vitenskapen sier at det kan ikke skje. Dessuten er det urimelig for vår menneske-tanke. Jesaja taler her om syndenes forlatelse. Ettersom alle mennesker behøver tilgivelse, er det et aktuelt tema. La oss nå se hva Gud sier:

.

1. Han innbyr til oppgjør.

Kom! Sier Gud til menneskene. Etter syndefallet er de så langt borte fra hverandre som øst er fra vest. Det betyr at menneskene ikke har samfunn med Gud av natur. De er fiender av Gud, og vår medfødte natur verken kan eller vi elske Gud. Vi avskyr ham.

.

Nå kommer han oss i møte og sier: La oss gå i rette med hverandre. La oss gjøre opp saken, slik at folket igjen kan bo i min nærhet der alt er godt, sier Herren. For det må et oppgjør til, en slags rettssak, om du vil. Gud lar det ikke skure og tenker: Det er ikke så farlig. Det er en mennesketanke som ikke stemmer med Guds. Derfor er den farlig.

.

Oppgjøret betyr alltid i Guds ord at menneskene må erkjenne sin synd og bekjenne den uforbeholdent for Gud. Noen ganger må vi også bekjenne for mennesker når vi har syndet mot dem. Bekjennelsen blir en bønn om tilgivelse. Det er oppgjøret fra vår side.

.

Johannes skriver om dette slik: Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig så han forlater oss syndene og renser oss fra alle urettferdighet. Han skriver også slik: Dersom vi vandre i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu blod renser oss fra all synd. 1. Joh. 1, 9 og 7.

.

Da er vi inne på det andre ledd i tankerekken her:

.

2. Han innbyr til forandring.

De skal få bytte ut alt det gamle med noe helt nytt. Synden er alltid grov og stygg og skammelige i Guds øyne. Det urene passer ikke i himmelen, slik det står skrevet. Åp. 21, 27. Det må renser bort fra alle på forhånd.

.

Nå innbyr Gud oss til en komplett og fullstendig forandring. Det er ikke snakk om at vi skal forbedre oss på noen områder og vinne inngang i Guds rike slik. Gud vil derimot forandre alt for oss. Hør hva profeten får beskjed om som han skal forkynne for folket:

.

Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø.

Om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.

.

Det gjelder altså våre synder. Vårt liv er preget av dem, og de er årsaken til at vi ikke har det rett med Gud. Her tales ikke først og fremst om enkeltsynder, men om synden som synd for Gud. Da ser den stygg og alvorlig ut, uansett hvilke synder det er. Og vi har lest at ingen kan gjøre purpur og skarlagen hvitt. Det er umulig.

.

Men Gud kan. Når han får behandle oss, gjør han under. Synderen blir hvit som snø og ren ull. Syndenes forlatelse betyr at alle synder blir tatt bort og fjernet som grunnlag for anklage og dom. Vi blir frikjent og rettferdiggjort av Gud. Da er vi skikket for Guds rike og passer i hans himmel.

3. Han innbyr til nåde.

Det er alt sammen Hans gjerning. Vi skal få fornyelsen og forandringen gratis. Vi skal ikke betale noe for å bli frelst, ikke penger og ikke gode gjerninger og slett ikke løfter om å forbedre oss. Vi klarer ingen ting av dette. Alt vårt eget ramler sammen som et korthus.

.

Hele Bibelen taler om nåde og miskunnhet. Jesaja bruker det også. Gud vil gi oss ”Davids rike nåde” sier han i kap. 55, 3. NT utdyper nådebegrepet og viser oss hvor uendelig den er. Paulus sier f. eks. til efeserne: Av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave. Ef. 2, 8. Han taler om nådens rikdom, Ef. 1, 7, og den gir han oss i rikt mål, Ef. 1, 8.

.

Det er derfor vi kan komme og derfor tør vi komme. Vi vet at han står der med åpne armer og tar imot syndere av alle slag. Han er som faren i Luk. 15 da den fortapte sønn kom hjem igjen.

.

4. Han innbyr til et nytt liv, v. 16-17.

Det er ikke meningen at de skal frelse seg selv ved egne gjerninger. Og de kan ikke slutte å synde i alt. Men det ytre liv skal bli annerledes. Det Gud mener her er det samme som Jesus sa til kvinnen som var grepet i hor: Gå bort og synd ikke mer. Joh. 8, 11. Det samme sa han til en syk mann som ble helbredet. Han hadde vært vanfør i trettiåtte år. Da han ble frisk, sa Jesus: Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg. Joh. 5, 14.

.

Det gjelder oss alle.

4) Jes. 1, 25.

Jeg vil igjen ta meg av deg!

Jes 1, 25.

Dette uttrykket kan vi forstå på ulike måter. Historisk og teologisk henger det sammen med Israel og fangenskapet i Babel. Men som John MacArthur sier peker det også mot en større og varig gjenopprettelse. Israel skal bli stor blant nasjonene. Messias skal bli født i dette folket, og en ny tid vil begynne. Noen lar dette løftet også gjelde Jesu gjenkomst da den endelige og siste gjenopprettelse skal skje for alt Guds folk.

Men vi kan også se mer oppbyggelig på dette skriftstedet slik at det gjelder alle troende og særlig frafalne og mennesker det har gått ille for. Herren vil ikke slippe oss, men han gjør alt han kan for å bevare sine barn i et rett og sant barneforhold til seg. Derfor tar han seg av oss gang etter gang.

1. Gud tar seg av hele menneskeslekta.

Han skapte oss i sitt bilde og sin lignelse. Vi skulle være annerledes enn alle dyr og fugler og skapninger i verden. Vi mennesker ble skapt for å bli en del av Guds familie. Derfor skulle vi være nær ham og leve i samfunn med han.

Bibelen er klar på at hele verden falt i synd og kom bort fra Gud da Adam og Eva syndet i Edens hage. 1. Mos. 3. Vi tapte gudsbildet, sier Pontoppidan. Og Paulus skriver om dette så sterkt i Rom. 5 at det ble til fordømmelsessynd for alle mennesker. Da har vi ingen mulighet til å berge oss selv. Da står vi for Gud med alle våre egne gjerninger og skal gjøre regnskap for dem. Det blir en tung dag.

Men Gud ville selv ta seg av oss. Og det gjør han på flere måter.

Han sendte sin Sønn til denne syndige verden – det er julens evangelium. Han kom som menneske for å frelse mennesker. Og da måtte han også være Gud. Gud og mann i samme person – det er underet og hemmeligheten i Guds frelse. Vår tanke kan ikke begripe det og vi står der fortapte og hjelpeløse. Men vi kunne ikke bli frelst bare ved at Jesus kom som et stort og godt menneske, ja, som Guds Sønn. Spørsmålet er hva han gjorde her på jord.

Gud selv bestemte at Sønnen måtte dø for å betale synden og løse alle mennesker fra syndeskylden vi har. Derfor står det at han kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved å bli en forbannelse for oss. Gal. 3. Det er summen av Golgataverket og korset og langfredag. Her ligger påskebudskapet.

Videre tok han på seg våre skrøpeligheter og feil og mangler. Mat. 8, 17. Både sykdom og alt annet vondt i menneskelivet er en følge av fallet. Og Jesus tok ansvaret for alt. Ingen ting mangler. Vi eier frelse og alt godt i Jesus. Derfor må vi komme til ham, og så tro på hans forsoning. Det er ved hans sår vi har fått legedom. Jes. 53, 5. Der får vi bo og leve vårt kristenliv. Når vi skal vitne eller si noe om vår frelse, er det nettopp om Jesus død vi får tale om. Vi ser mer og mer at vi ikke har noe å rose oss av selv. Det vi har, er i Jesus. La oss derfor opphøye ham. – Og han er den samme til alle tider. Hebr. 13, 8.

2. Frafall og sløvhet.

Det skjer med så mange. Noen blir trette og sløve i kristenlivet. Du har bedt i så mange år og ser så lite forandring. Kanskje føler du deg mindre og mindre åndelig og får tanker om at du ikke kan være en rett og sann kristen. Da hvisker djevelen i hjertet vårt: Det nytter nok ike – hvorfor ikke gi opp alt og leve så godt du kan her i verden?

Noen faller i den stund. Og kanskje du synder med fullt overlegg også. Noen kaster seg ut i syndelivet for å glemme og døyve samvittighetens røst.

Det var slik med den yngste sønnen i Luk. 15. Han var hjemme, men reiste bort frivillig med tanke på et bedre og friere liv enn hos far. Og det gikk galt. Han hadde nok mange tunge stunder der ute i det fremmede land, sammen med slavene og grisene. Håpet om noe bedre var sloknet.

Men da kom en ny tanke: Kanskje jeg kunne dra hjem og be om arbeidsplass der – det var bedre enn alt annet? Og hva opplevde han etter noen dager på reis hjem?

Far tok seg av ham på nytt! Det er hovedsaken ved teksten vår i dag også. Gud vil ta seg av oss når vender tilbake. Og profeten Jeremia sier det slik: jeg vil lege ditt frafall, Jer. 3, 22. Og når den legen tar seg av oss, blir vi virkelig friske og frie.

I siste del av verset vårt nå, sier profeten: Jeg vil smelte ut ditt slagg som med lutsalt og skille ut alt ditt bly. Det er den renselse vi gjennomgår i møtet med Gud. Han tilgir synd og renser oss fra all urettferdighet. 1. Joh. 1, 7 og 9. Han peker på noe i vårt liv som må bort og som vi må skille oss fra. Det er synden og alt som ødelegger for gudslivet. Du er vel villig til å la Jesus rense deg fra alt slikt?

Da legger han salve på såret og velsigner deg som aldri før. Amen. 

5) Jes. 2, 1-5.

Alle heidningar skal koma.

6) Jes. 3, 10-11.

Sei til den rettferdige!