Jesaja

Jes. 10, 20-23.

2011-02-20T10:11:00.000+01:00

Jes. 10, 20-23. En rest.

Det kan være interessant å se hvordan ulike fortolkere skriver om en tekst eller et bibelvers. Her har vi f. eks. Luthers innledning til v. 20: ”Dette er et trøstens ord.” Edward J. Young skriver om dette verset i sin store kommentar til Jesaja: ”Her bryter nåden gjennom. Guds løfter har ikke slått feil.” Og puritaneren Matthew Henry viser tilbake til v. 12 om Herrens gjerning og sier den er tofoldig: Noen blir omvendt og andre blir tilintetgjort, v. 23. Vi kan også ta med J. Calvin som sier: ”Han vender seg nå til de utvalgte og beskriver resultatet av straffen som var nær.”

Noen hovedsaker i disse versene skal vi peke på.

1. En rest.

En rest er en liten del som er igjen og kan sammenliknes med en rotstubb etter et tre som er hogget ned. I forhold til hele folket, er en rest lite uten at vi kan vite noe om prosenter. Jfr. kap. 11, 1.

Mange i Israel på den tid har nok regnet med at de var Guds venner og hadde det rett. Men profeten fikk et annet budskap. De fleste er ikke Guds rette folk, og derfor må de dømmes. Noen måtte dø for sin synd, slik Esekiel taler sterkt om i kap. 18 i sin bok.

Det er slik fordi Gud ser til hjertet og ikke til det ytre. Han gjør alltid det. Vårt hjerteliv er avgjørende også i den nye pakt. Og de slipper unna dommen og Gud selv tar seg av dem.

2. Israels støtte.

I samme vers får vi også grunnen til at de ble berget. De skal støtte seg på Herren, Israels hellige, v. 20b. Flere ganger gjorde Israels ledere og dermed hans folk den alvorlige feilen at de støttet seg på andre nasjoner.

Kong Akas hadde støttet seg til Assyria, og de hadde hjulpet ham i første omgang. Men Assyria ble til slutt slått ned. Israel hadde også støttet seg til andre nasjoner, som Egypt. Men heller ikke det varte ved. Til slutt skulle folket og lederen lære at herren var den eneste støtte de kunne stole på.

Når et folk og enkeltpersoner lærer det, går det godt. Men det tar ofte lang tid for mennesker å se det og handle etter det. Det er i grunnen underlig at vi lærer dette så sent. Herren er den største og sterkeste makt i verden, og det han har vist mange ganger gjennom f. eks. Israels historie. Og likevel er det ofte det siste vi lærer. Det er lettere å støtte seg til synlige mennesker og makter enn den usynlige Gud. For da må vi tro.

3. Omvendelse.

En rest skal omvende seg, sier profeten, v. 21. Det er de som erkjenner hvem de er og hva de har gjort. De ser sin synd og forstår at de behøver nåde og tilgivelse. Og det er ikke først og fremst av mennesker som de kan ha såret. De behøver det fra Guds selv.

Da David hadde syndet med Batseba, hadde han gjort flere store synder mot flere mennesker. Han syndet mot Batseba selv, mot hennes mann og mot Israels folk som han skulle være et forbilde for. Nå hadde han sviktet alle.

Men da han så seg selv i Guds lys, nevnte han ikke dette. Han sa til Gud i bønnen: Mot deg alene har jeg syndet. Salme 51, 6. Det er den rette erkjennelse og syndenød. Egentlig er det mot Gud vi har syndet, og derfor behøver vi frelse fra ham og hans dom. Det er naturlig at vi også ber mennesker om tilgivelse så langt det går. Men det er ikke det avgjørende. Det er forholdet til Gud. Og når det blir i orden, vil Guds Ånd påvirke oss til å gjøre opp med mennesker og at vi ikke skal gå med hevntanker og uvilje mot andre. Da er kjærlighetens Ånd lagt ned i våre hjerter, og livet blir nytt. Denne ånd må vi verne om hele livet så ikke det gror opp nytt ugress i hjertet.

4. Dom.

De omvendte er blitt fri dommen ved frelsen i Jesus Kristus. For alle andre som ikke vil bøye seg, gjelder ordet fremdeles: ”Tilintetgjørelse er fast besluttet,” v. 22f. Den ugudelige kan aldri slippe unna. For en ”fast besluttet dom fullbyrder Herren Herren,” v. 23.

Han gjør det noen ganger her i livet. Det opplevde Israels folk flere ganger, både under ørkenvandringen, inne i landet, i Assyria og Babel. Her er det så tydelig for Guds ord sier det.

Men har nok skjedd i ettertid også med alt Guds folk. Men vi kan ikke alltid peke på konkrete hendelser som er en dom fra Gud, som ulykker og katastrofer. Men vi tror at alt blir tillatt av Gud, og at han har en tanke med det som skjer.

Og i alle tilfelle vet vi at når folket har syndet, må de omvende seg til Gud om alt skal bli vel. Og her tenker vi mest på evigheten. Tilintetgjørelsen er til sist den evige fortapelse borte fra Gud. For den rest som vender om i tide, blir det sant som kap. 12 sier: ”På den dagen skal du si: Jeg takker deg, Herre! --- Han ble meg til frelse.” v. 1 og 2.

Salige er de som tar sin tilflukt til ham. Salme 2, 12.

Jes. 8, 8-10.

2011-02-17T13:00:00.002+01:00

Jes. 8, 8-10.

Messias.

Kap. 7-12 i Jesajaboken kalles Immanuelsboken, for der omtales Messias som Immanuel som betyr: Gud (er) med oss (jfr. kap. 7, 14). Her er flere viktige ord om den kommende frelser. Jesaja er evangelisten i GT framfor noen annen. Han levde på 700-tallet før Kristus og skriver om Jesu fødsel og navn og mye annet. Navnet kan fortelle om mange ting, og i Bibelen er det i alle fall slik at en person ofte fikk et navn som både svarte til hans egenskaper og hans tjeneste. Det var selvsagt Gud som styrte det hele slik. Her skal vi samle noen hovedsaker om den kommende Messias slik Jesaja skrev det ned.

1. Messias er av Davids hus, kap. 7, 13 og 9, 7.

Det betyr at Messias skulle være jøde. Han kunne ikke bli født i noen annen nasjon. Det var Guds suverene bestemmelse. Og som jøde skulle han fødes av Juda stamme. Det var ikke prestestammen som var Levi stamme. Men Juda var kongeslektens stamme. Derfor var også kong David av Juda stamme, og en av Messias’ oppgaver var nettopp å være konge.

I NT ser vi oppfyllelsen av det. Da Matteus skrev Jesus stamtavle, førte han den tilbake til David og Juda. Det gjør også Lukas. Mat. 1 og Luk 3.

2. Messias var født av en jomfru. Kap. 7, 14.

Maria var i tvil da hun hørte at hun skulle føde. Hvorledes skulle det skje? Hun hadde ikke vært nær en mann. Hun var ren på den måten. Luk. 1, 34. Men hun ble overbevist av engelens ord.

Hovedpoenget med jomfrufødselen må være at Jesu komme var et under. Gud grep inn i verden på en ny og guddommelig måte. Det måtte være slik ettersom Messias var Gud. Nå skulle underet skje: Gud og mennesket ble forent på forunderlig måte i en person. Jesus var samtidig Gud og menneske. Alt var annerledes med dette barnet – for han var Gud. Og det var den eneste måte sp, verden kunne bli frelst på.

3. Et stort lys, kap. 9, 2.

I dette verset (avsnittet) tales om mørke og lys. Det er bilde på verden og synden og Guds redning. Et stort lys skulle komme. Mat. 4, 16 siterer verset og sier det tales om Jesus.

Lyset er hjelp i mørke, det viser veien og avveiene. Det gir håp om berging og at vi kan nå målet. Det er symbol på Guds frelse og hans rike.

Mørket er bilde på synd og alt vondt og taler om undergang og elendighet. Hele verden ligger i det vonde. Mørke er frukt av syndefallet og taler egentlig om den evige fortapelse til slutt.

4. Navn, kap. 7, 14 og 8, 8 og 10.

Navnet viser hans vesen og oppdrag. Navnet Jesus betyr Herren (er) frelse, en frelser. Derfor kom han til jord, og slik er han fremdeles. Jesus er den samme til alle tider, sier Orde. Hebr. 13, 8. Slik han frelste før, vil han gjøre det nå og fremover så lenge nådens tid varer.

Tre ganger står ordet Immanuel nevnt her, selv om det i vår norske Bibel er oversatt i v. 10 til: For med oss er Gud. Det er betydningen. I sammenhengen tales det om fiender som larmer og gjør folket forferdet. Da skal Israel vite at Gud er med dem. Og da kan ingen gjøre noe annet enn det han tillater. Og til slutt vil han seire.

Messias skulle ha navnet Immanuel, men han blir aldri kalt det i NT. Har Guds ord tatt feil? Slik kan noen spørre. Da må vi se på hele sammenhengen i Guds ord og oppfyllelsen i NT. Et navn viser det personen er. Og det er bare ved Jesus at Gud kan være med oss.

Jesus var sendt av Gud som lys til verden. Han var det sanne lys og dermed den sanne frelser. Han skulle rive oss ut av satans makt, og han var selv himmelveien. Joh. 14, 6. Han sa det selv slik da hans endte sine disipler ut som misjonærer: Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Mat. 28, 20.

Når mennesker blir omvendt og frelst, får de dette løftet. Gud selv tar seg av hver enkelt og sørger for oss til vi er framme – alt ved Jesus Kristus. Og Paulus sier noe om dette slik: Er Gud for oss, hvem er da imot oss? Rom. 8, 31.

I kap. 9, 6 finner vi flere navn på Frelseren, men de er egentlig en forklaring og presisering av Immanuel. Det er Han som er under, rådgiver, veldig Gud, far og fredsfyrste. (Se mer der.)

2) Jes. 1, 1-6+13-14.

2008-02-07T14:39:00.000+01:00

ISRAEL.

Jesaja levde ikring 740 f. kr. Til om lag 690. Det var ei stor fråfallstid i sør-riket Juda. Folket var Guds folk, men levde midt i verda mellom heidningar. Jesus viser til hans tid i Joh. 12, 38f. Dei kunne ikkje tru, seier han. Israel er eit spesielt folk og står framleis i ei særstode. Men på same tid er dei bilete på oss kristne på mange måtar. Det er klare parallellar mellom vår tid og Jesaja si tid.

1. Israel var eit fråfalle folk.

Tenk det! Guds folk går bort frå sin Gud. Men slik har det vore ofte – i Israel og hjå oss. Det same ser me då Jeremia var profet, Jer. 8, 5: Dei er falle frå med eit evig fråfall. Dei hadde opplevd Guds godleik, v. 2. Han hadde fostra dei, men dei skjøna ingen ting av det, v. 3. Dyra var betre, dei skjøna!

I v. 3 seier han dei er eit syndig folk og hadde gått bort frå sin Gud. Der ligg den djupaste årsaka. Dei vanvørde Herren og forakta han. På dansk står det dei hånte Herren. Det er sterke saker. Ein skulle tru det var sagt om heidningar.

Korleis er det i Noreg nå? Verda er alltid verdsleg – men kanskje ho er grovare nå enn på lenge. Og me kristne? Er me ikkje sløve og lunkne og prega av svevn, strid, verdslegdom og lite brennande bøn? Guds rike er ikkje det viktigaste for mange.

Eit par døme viser det. Søndag er lite heilag for folk flest. Me ser til og med kristne som arbeider i hage og hytte på søndag. Var ikkje det meint som ein heilag dag? Og tilhøve til foreldra – korleis er det mange stader? Mon ikkje respekten og vørdnaden er borte hjå mange. I mange heimar er det borna som styrer og kommanderer mor og far, og skjeller dei ut med stygge ord. Eg har vore im mange heimar i mitt liv og sett slikt.

Guds ord seier me skal æra foreldra. Det er meir enn ord. I v. 4 seier profeten: Det er eit folk som er tyngd av misgjerning. Synda er då blitt stor. Og dommen over israel i v. 6 er hard: Alt er vondt, seier Herren.

Og det stemmer med NT. Paulus skriv i Rom. 7, 18 om seg sjølv: Eg veit at i meg, det er i kjøtet mitt, bur inkje godt. Og det seier han som ein kristen. Det har nok vore ei smertefull erfaring for apostelen. Slikt er vanskeleg å innrømma for oss. Men det er sant.

Dette sinn er frukt av syndefallet. På Noah si tid var det og slik. Alle tankar var vonde heile dagen, 1. Mos. 6, 3. Og nå er me styggare enn nokon gong før. Og det vil auka fram mot den aller siste tida. Det ser me i t.d. 2. Tes. 2, 3-5 og 1. Tim. 4, 1.

2. Kva gjorde Israel då?

Dei prøvde å retta på det sjølv. Dei ofra til Herren og heldt slik rituala oppe. Den ytre religion var i orden. V. 13. Men det var ikkje den rette vegen. Gudsteneste og ytre religion er nyttelaust om ikkje hjarta er med.

I Jes. 29, 13 står det: Fordi dette folket held seg nær til meg med munnen og ærar meg med leppene, men hjarta er langt bort frå meg, og deira age for meg er eit menneskebod som dei har lært, sjå, difor vil eg framleis gå underleg fram mot dette folket… Det blir sitert i Mat. 15, 8 om folket på Jesu tid. Og det gjeld like mykje oss.

Folk vil nokre gonger dekka over ein dårleg og falsk kristendom med offer og gode gjerningar og ytre gudsteneste. Men i Jes. 1, 13 seier Herren: Eg toler ikkje høgtid og urett saman.

I ein song lyder det slik: ”Ja, så er det ikke frelse i å pynte på seg selv, eller om man går på møte hver en kveld. Nikodemus fikk det svar, og det gjelder og i dag: Du fødes må på ny.”

Då treng ein Guds ord og bodskap.

3. Kva gjorde Gud?

a) Han innbaud den fråfalne – til oppgjer og omvending, v. 18 og 25. Men her er det ikkje to likeverdige partar der begge skal gi og få noko.

Her er det meir som då krigen slutta i 1945: Den tapande parten måtte kapitulera – utan vilkår. Dei skulle leggja alle våpen ned. Sigerherre skulle diktera vilkåra.

Her får folket høyra: Du må reinsast, v. 16. Du kan ikkje vera eit Guds barn slik du er. Og i v. 18 forkynner då profeten evangeliet: Lat oss gå i rette med kvarandre – Om syndene er som purpur, skal dei bli kvite som snø.

Det er den totale forandring som skjer. Slik går det føre seg i den nye fødsel når ein syndar blir frelst: Frå blodige synder til rein og rettferdiggjort kristen. Og det skjer ved Jesu blod, 1. Joh. 1, 7. Me ”blir himmelen verdig” i Jesus.

b) Dei som ikkje vil? Kva skjer med dei?

Underleg nok er det menneske som ikkje vil ha noko med Gud å gjera. Dei smyg seg unna eller vender seg frå Han i trass. Då lyder v. 28: Dei som går bort frå Herren skal gå til grunne. Det er fortapinga. Då er det ikkje lenger noka von.

Må Gud sjå i nåde til vårt folk også, og senda ei ny vekkjing.

Då vil folket synga slik: (Sangboken 279)

Da eg fikk se at eg en synder var,

en fattig sjel som intet i seg har,

Da fikk jeg se det blod på korset rant,

og legedom for sjelesmerten fant.

Amen.

3) Jes. 1, 18-19: Renselsen.

2008-02-07T14:38:00.002+01:00

Renselsen

115) Jes. 1, 18-19.

.

I dette avsnittet finner vi en mektig innbydelse fra Gud selv. Han innbyr menneskene til oppgjør - og til en enestående renselse. Det er noe av det mest dramatiske vi kan lese om i hele Bibelen!

For her leser vi om noe umulig. Vitenskapen sier at det kan ikke skje. Dessuten er det urimelig for vår menneske-tanke. Jesaja taler her om syndenes forlatelse. Ettersom alle mennesker behøver tilgivelse, er det et aktuelt tema. La oss nå se hva Gud sier:

1. Han innbyr til oppgjør.

Kom! Sier Gud til menneskene. Etter syndefallet er de så langt borte fra hverandre som øst er fra vest. Det betyr at menneskene ikke har samfunn med Gud av natur. De er fiender av Gud, og vår medfødte natur verken kan eller vi elske Gud. Vi avskyr ham.

Nå kommer han oss i møte og sier: La oss gå i rette med hverandre. La oss gjøre opp saken, slik at folket igjen kan bo i min nærhet der alt er godt, sier Herren. For det må et oppgjør til, en slags rettssak, om du vil. Gud lar det ikke skure og tenker: Det er ikke så farlig. Det er en mennesketanke som ikke stemmer med Guds. Derfor er den farlig.

Oppgjøret betyr alltid i Guds ord at menneskene må erkjenne sin synd og bekjenne den uforbeholdent for Gud. Noen ganger må vi også bekjenne for mennesker når vi har syndet mot dem. Bekjennelsen blir en bønn om tilgivelse. Det er oppgjøret fra vår side.

Johannes skriver om dette slik: Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig så han forlater oss syndene og renser oss fra alle urettferdighet. Han skriver også slik: Dersom vi vandre i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu blod renser oss fra all synd. 1. Joh. 1, 9 og 7.

Da er vi inne på det andre ledd i tankerekken her:

2. Han innbyr til forandring.

De skal få bytte ut alt det gamle med noe helt nytt. Synden er alltid grov og stygg og skammelige i Guds øyne. Det urene passer ikke i himmelen, slik det står skrevet. Åp. 21, 27. Det må renser bort fra alle på forhånd.

Nå innbyr Gud oss til en komplett og fullstendig forandring. Det er ikke snakk om at vi skal forbedre oss på noen områder og vinne inngang i Guds rike slik. Gud vil derimot forandre alt for oss. Hør hva profeten får beskjed om som han skal forkynne for folket:

Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø.

Om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.

Det gjelder altså våre synder. Vårt liv er preget av dem, og de er årsaken til at vi ikke har det rett med Gud. Her tales ikke først og fremst om enkeltsynder, men om synden som synd for Gud. Da ser den stygg og alvorlig ut, uansett hvilke synder det er. Og vi har lest at ingen kan gjøre purpur og skarlagen hvitt. Det er umulig.

Men Gud kan. Når han får behandle oss, gjør han under. Synderen blir hvit som snø og ren ull. Syndenes forlatelse betyr at alle synder blir tatt bort og fjernet som grunnlag for anklage og dom. Vi blir frikjent og rettferdiggjort av Gud. Da er vi skikket for Guds rike og passer i hans himmel.

3. Han innbyr til nåde.

Det er alt sammen Hans gjerning. Vi skal få fornyelsen og forandringen gratis. Vi skal ikke betale noe for å bli frelst, ikke penger og ikke gode gjerninger og slett ikke løfter om å forbedre oss. Vi klarer ingen ting av dette. Alt vårt eget ramler sammen som et korthus.

Hele Bibelen taler om nåde og miskunnhet. Jesaja bruker det også. Gud vil gi oss ”Davids rike nåde” sier han i kap. 55, 3. NT utdyper nådebegrepet og viser oss hvor uendelig den er. Paulus sier f. eks. til efeserne: Av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave. Ef. 2, 8. Han taler om nådens rikdom, Ef. 1, 7, og den gir han oss i rikt mål, Ef. 1, 8.

Det er derfor vi kan komme og derfor tør vi komme. Vi vet at han står der med åpne armer og tar imot syndere av alle slag. Han er som faren i Luk. 15 da den fortapte sønn kom hjem igjen.

4. Han innbyr til et nytt liv, v. 16-17.

Det er ikke meningen at de skal frelse seg selv ved egne gjerninger. Og de kan ikke slutte å synde i alt. Men det ytre liv skal bli annerledes. Det Gud mener her er det samme som Jesus sa til kvinnen som var grepet i hor: Gå bort og synd ikke mer. Joh. 8, 11. Det samme sa han til en syk mann som ble helbredet. Han hadde vært vanfør i trettiåtte år. Da han ble frisk, sa Jesus: Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg. Joh. 5, 14.

Det gjelder oss alle.

4) Jes. 1, 25.

2008-02-07T14:37:00.003+01:00

Jeg vil igjen ta meg av deg!

Jes 1, 25.

Dette uttrykket kan vi forstå på ulike måter. Historisk og teologisk henger det sammen med Israel og fangenskapet i Babel. Men som John MacArthur sier peker det også mot en større og varig gjenopprettelse. Israel skal bli stor blant nasjonene. Messias skal bli født i dette folket, og en ny tid vil begynne. Noen lar dette løftet også gjelde Jesu gjenkomst da den endelige og siste gjenopprettelse skal skje for alt Guds folk.

Men vi kan også se mer oppbyggelig på dette skriftstedet slik at det gjelder alle troende og særlig frafalne og mennesker det har gått ille for. Herren vil ikke slippe oss, men han gjør alt han kan for å bevare sine barn i et rett og sant barneforhold til seg. Derfor tar han seg av oss gang etter gang.

1. Gud tar seg av hele menneskeslekta.

Han skapte oss i sitt bilde og sin lignelse. Vi skulle være annerledes enn alle dyr og fugler og skapninger i verden. Vi mennesker ble skapt for å bli en del av Guds familie. Derfor skulle vi være nær ham og leve i samfunn med han.

Bibelen er klar på at hele verden falt i synd og kom bort fra Gud da Adam og Eva syndet i Edens hage. 1. Mos. 3. Vi tapte gudsbildet, sier Pontoppidan. Og Paulus skriver om dette så sterkt i Rom. 5 at det ble til fordømmelsessynd for alle mennesker. Da har vi ingen mulighet til å berge oss selv. Da står vi for Gud med alle våre egne gjerninger og skal gjøre regnskap for dem. Det blir en tung dag.

Men Gud ville selv ta seg av oss. Og det gjør han på flere måter.

Han sendte sin Sønn til denne syndige verden – det er julens evangelium. Han kom som menneske for å frelse mennesker. Og da måtte han også være Gud. Gud og mann i samme person – det er underet og hemmeligheten i Guds frelse. Vår tanke kan ikke begripe det og vi står der fortapte og hjelpeløse. Men vi kunne ikke bli frelst bare ved at Jesus kom som et stort og godt menneske, ja, som Guds Sønn. Spørsmålet er hva han gjorde her på jord.

Gud selv bestemte at Sønnen måtte dø for å betale synden og løse alle mennesker fra syndeskylden vi har. Derfor står det at han kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved å bli en forbannelse for oss. Gal. 3. Det er summen av Golgataverket og korset og langfredag. Her ligger påskebudskapet.

Videre tok han på seg våre skrøpeligheter og feil og mangler. Mat. 8, 17. Både sykdom og alt annet vondt i menneskelivet er en følge av fallet. Og Jesus tok ansvaret for alt. Ingen ting mangler. Vi eier frelse og alt godt i Jesus. Derfor må vi komme til ham, og så tro på hans forsoning. Det er ved hans sår vi har fått legedom. Jes. 53, 5. Der får vi bo og leve vårt kristenliv. Når vi skal vitne eller si noe om vår frelse, er det nettopp om Jesus død vi får tale om. Vi ser mer og mer at vi ikke har noe å rose oss av selv. Det vi har, er i Jesus. La oss derfor opphøye ham. – Og han er den samme til alle tider. Hebr. 13, 8.

2. Frafall og sløvhet.

Det skjer med så mange. Noen blir trette og sløve i kristenlivet. Du har bedt i så mange år og ser så lite forandring. Kanskje føler du deg mindre og mindre åndelig og får tanker om at du ikke kan være en rett og sann kristen. Da hvisker djevelen i hjertet vårt: Det nytter nok ike – hvorfor ikke gi opp alt og leve så godt du kan her i verden?

Noen faller i den stund. Og kanskje du synder med fullt overlegg også. Noen kaster seg ut i syndelivet for å glemme og døyve samvittighetens røst.

Det var slik med den yngste sønnen i Luk. 15. Han var hjemme, men reiste bort frivillig med tanke på et bedre og friere liv enn hos far. Og det gikk galt. Han hadde nok mange tunge stunder der ute i det fremmede land, sammen med slavene og grisene. Håpet om noe bedre var sloknet.

Men da kom en ny tanke: Kanskje jeg kunne dra hjem og be om arbeidsplass der – det var bedre enn alt annet? Og hva opplevde han etter noen dager på reis hjem?

Far tok seg av ham på nytt! Det er hovedsaken ved teksten vår i dag også. Gud vil ta seg av oss når vender tilbake. Og profeten Jeremia sier det slik: jeg vil lege ditt frafall, Jer. 3, 22. Og når den legen tar seg av oss, blir vi virkelig friske og frie.

I siste del av verset vårt nå, sier profeten: Jeg vil smelte ut ditt slagg som med lutsalt og skille ut alt ditt bly. Det er den renselse vi gjennomgår i møtet med Gud. Han tilgir synd og renser oss fra all urettferdighet. 1. Joh. 1, 7 og 9. Han peker på noe i vårt liv som må bort og som vi må skille oss fra. Det er synden og alt som ødelegger for gudslivet. Du er vel villig til å la Jesus rense deg fra alt slikt?

Da legger han salve på såret og velsigner deg som aldri før. Amen.

5) Jes. 2, 1-5.

2008-02-07T14:37:00.001+01:00

Alle heidningar skal koma.

6) Jes. 3, 10-11.

2008-02-07T14:36:00.000+01:00

Sei til den rettferdige!

7) Jes. 4.

2008-02-07T14:35:00.001+01:00

Guds menighet.

Jes. 4.

Profeten taler om Messias og hans rike på jord og det evige rike til slutt. Alt dette henger egentlig sammen i Guds plan.

Jesaja bruker nå ordet ”spire” om den kommende frelser og redningsmann, Messias. Det er en liten kvist som ser uanselig ut. Den er liten, men har spirekraft i seg til å bli noe mer. Og det er et godt bilde på Jesus.

Slike ord er også brukt andre steder i Bibelen. I kap. 11, 1 bruker profeten ordene ”kvist” og ”skudd” om Messias. Det taler egentlig om det samme. I kap. 53 bruker han også ordene kvist og rotskudd om Frelseren. I tillegg ser vi ordet ”spire” i Jer. 23, 5 og i Esek 17, 22 er også kvist brukt. Sakarja bruker ordet ”spire” i kap. 3, 8 og 6, 12. Disse eksemplene viser at flere har brukt det i sine Messiasavsnitt.

På den dagen i v. 1-2 viser tilbake til kap. 3 og kap. 2 der han taler om de siste dager. Det er egentlig evangeliets tidsalder. Det er tiden da Guds rike ble skapt i form av menigheten der mennesker av alle folkeslag kan være med. Det er Guds vidåpne dør. Hvordan er denne menighet? Det får vi noen glimt av i dette kapitlet.

1. En spire.

Den ser liten ut og kan være på en stubb av et nedhogget tre. I forhold til det, er spiren en liten del av det hele. Historisk sett var de som ble tilbake i Sion. Anvendt på de troende og Guds menighet har den alltid vært liten i forhold til verdens befolkning. ”De trofaste er forsvunnet,” leser vi i Salme 12, 2. Og få er de som finner den trange porten, sier Jesus i Mat. 7, 13-14. For her taler vi om de som tar imot, tror på Jesus som sin personlige frelser og lever i daglig fornyelse ved evangeliet.

Denne ”rest” skal kalles hellig, står det, v. 3. Ordet hellig betyr noe som er utskilt og innviet til noe helt annet. Guds folk er tatt ut av verden og blitt en del av Guds familie. Men hellig kan også peke på det nye liv vi lever som kristne. For Guds barn har det slik at de sier nei til synd og verdslighet og gir sin tid og sitt liv til Guds rike.

2. Til pryd.

Det står noen vakre uttrykk om Messias her: Han skal være til pryd og herlighet og landets frukt til stolthet og til pryd for de unnkomne, v. 2.

Det finnes mange tanker og meninger om Jesus. ”Hvem sier folk at jeg er,” sa han en gang. Det er viktig for oss å hente disse meningene ut fra Bibelen. Det er der vi ser hva Gud mener om ham – og det er vel viktig for oss?

Han skal være til pryd, sier profeten. Men han vil ikke ære seg selv. Han er ydmyk og saktmodig på alle måter. Men han er til pryd for sitt folk. Det er en ære å tilhøre Jesus. Han er kongenes konge, og vi har ingen ting å skamme oss over på den måten. Vi skammer oss over oss selv på grunn av vår svakhet og synd. Men Frelseren er stor. Vi vil ære ham og løfte ham høyt opp for alle i hele verden.

3. Innskrevet til livet.

I v. 3 står det et vakkert uttrykk om Guds folk: De er innskrevet til livet i Jerusalem. De har unnsluppet døden og fått et nytt liv. Og Gud fører manntall over alle sine. Derfor kjenner han nøye sitt folk. Og Salme 87, 6 sier noe om dette: Herren skal telle når folkene blir oppskrevet og si: Denne er født der.

Det er ikke hvem som helst som er sanne kristne. Det er de som er født på ny ved Ordet og Ånden, som Jesus sier til Nikodemus i Joh. 3. Her taler vi om voksne mennesker som har levd borte fra Gud og blir omvendt og frelst. Da skjer det: Gud skriver inn et nytt navn i Livets bok. ”I himlen skrevet med Lammets røde prent.”

Jesus sa til disiplene en gang da de var glade for at arbeidet hadde lykkes: Gled dere over at deres navn er oppskrevet i himmelen. Luk. 10, 20. Om vi lykkes her i livet eller om tjenesten for Gud er stor og rik, betyr mindre. Saken er om vi lever med Gud. Om navnet er kjent i himmelen.

Og i Åp. 20, 15 ser vi hvor viktig dette er. Der handler det om dommen. Da heter det: Om noen ikke fantes oppskrevet i livsens bok, ble han kastet i ildsjøen. Da nytter det ikke å komme med kritikk av Gud eller mange bra gjerninger fra et langt liv. Da gjelder bare det rette svar på dette ene spørsmål: Er mitt navn skrevet der i din bok, Herre kjær?

4. Renselse.

Når Herren får vasket bort Sions døtres urenhet, v. 4. Det skal skje ved doms og renselses ånd, står det. Det er Han som gjør det. Derfor har vi aldri ære eller fortjeneste av frelsen.

Og det skjer ved doms ånd. Alt ved frelsen for oss er ved Ånden. Luther sier: Det er den hellige Ånds gjerning, både kallet, gjenfødelsen og fornyelsen. Og Ånden dømmer alt syndig i vårt liv og hjerte. Han viser oss synden og det urene og overbeviser oss om at det må bort. Vi kjenner det i vår samvittighet når noe er galt. Hvis vi sammenlikner livet vårt med Guds ord og vilje, ser vi det. D a er det viktig at vi lar Gud dømme oss. Dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt, sier Ordet. 1. Kor. 11, 21.

Gud renser oss også ved sin Ånd. Han peker på sin kjærlighet og nåde og framfor alt på grunnen til at vi kan bli frelst. Hele vår Bibel viser til offeret og forsoningen ved Jesu død. Derfor tales det om at blodet renser og at de frelste er tvettet (renset og vasket) i Lammets blod. Johannes sier det i 1. Joh. 1, 7, og i Åp. 7, 14 og 22, 14. Det er her de frelste lever og dør og har sin frelsesvisshet i.

Vi forstår det ikke helt, men vi tror det. Og i v. 5b sier profeten: ”Over alt herlig ligger det et dekke,” slik det var en sky over tabernaklet og Sion. Vi er ikke i stand til å se alt det herlige og vi forstår egentlig så lite av det. Det må vente til herlighetens dag da alt blir åpenbart.

5. Beskyttelse.

I v. 6 skriver så profeten om en hytte og et skjult til skygge og tilflukt. I Salme 27, 5 står det også slik: Han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag. Han bevarer de troende gjennom verden, slik han bevarte Israel gjennom ørkenen i 40 år. Hvor vi enn er og hva vi gjør, er vi under de velsignede hender som tar vare på oss. Se hva det står i 2. Mos. 40, 36 og 38: Skyen hvilte over tabernaklet – slik var det på alle deres reiser. ”De rettet seg etter det som Herren hadde sagt,” 4. Mos. 9, 23.

Vi har Guds tale i hans Ord. Alt annet leder vill. Når de kristne leser lite i Bibelen og god, kristen litteratur, er det lett å bli ledet bort fra den smale vei.

Forstår vi dette? Dekket gjør nok at vi ikke forstår alt. Det er også slik at det verdslige sinn aldri forstår Guds veier. I kommentaren Gullgruven står det her: Den kristendom som verden forstår, er død.”

- De troende er Guds forsamling. De er ofte få på hvert sitt sted, men de er oppskrevet i Guds bok, renset og beskyttet av Gud selv. Alt er av nåde for Jesu skyld. Men vi fryder oss over det, og takker for gaven.

8) Jes 5, 1-7.

2008-02-07T14:34:00.001+01:00

Jes. 5, 1-7.

Guds vingard.

Israel er Herrens vingard, v. 1 og 7. Han har gjort alt for dem, men treet bar ingen frukt. De gikk sine egne veier. Derfor kommer dom og straff, og hedningene skal være redskapet Herren benytter seg av. Historisk betyr det her Assyria og Babel. Det er landet i nord.

Det er ofte typisk. Slik har det gått mange ganger i de troendes historie. Det har skjedd frafall og nedgangstider gjennom hele historien. La oss stanse litt ved dette nå.

1. GT.

For en bibelleser er det ikke ukjent at Israels folk mange ganger falt bort fra sin Gud og levde i synder og avgudsdyrkelse. Allerede Abraham falt i synd da han løy om sin kone og sa hun var hans søster, rett og slett for å berge seg selv.

Moses syndet også da han brøt en livslov før loven var gitt og drepte en egypter. Det var ikke slik han skulle hjelpe sitt folk Israel. Og da Moses var på fjellet Sinai og skulle få Guds lov skriftlig, ble hele folket forledet av selveste Aron til å dyrke en etterligning av et dyr, lagt av metall. Dette forteller noe om hvordan menneskenaturen er og hvilke farer vi derfor står i.

Både i Israels ørkenvandring og etter at folket var kommet til Kana’an, syndet folket ved frafall og tilbedelse av andre guder som naboene hadde. En stor del av noen profeters budskap er nettopp om dette frafallet i Israel. I etterkant kommer så botsforkynnelse og tilsagn om Guds barmhjertighet om de vender om.

2. Ved Jesu komme.

Johannes skriver i sitt evangelium kap. 1, 11: han kom til sitt eget og hans egne tok ikke imot ham. Her gjelder det i første omgang en del av jødefolket på Jesu tid, særlig skriftlærde og fariseere og lederne i folket. Det er forresten nokså typisk at ledere ikke alltid er i takt med fotfolket.

Vi ser det ganske snart da Jesus begynte sin virksomhet. I den første tiden – kanskje det første året – av hans offentlige virke, var folket begeistret og hyllet ham hvor han kom. Han helbredet syke og gav folket mat. Det forstod alle var nødvendig og godt gjort.

Men etter hvert kom motstanden, og den kulminerte ved oppvekkelsen av Lasarus. Det var et så tydelig tegn på at han var Gud, at de kunne ikke bortforklare det. Og dermed endte det med død, selv om det ikke var jødene som korsfestet ham. Den oppgaven måtte romerne få.

Og Jesus hadde noen alvorlige til sitt folk en av de siste sagene han levde: Hvor ofte jeg ville samle dine barn … Men dere ville ikke. Mat. 23, 37. Vingarden bar ikke gode frukter.

3. De første kristne.

Etter pinsedag begynte apostlene sin virksomhet, og verdensmisjonen var begynt. Noen få ganger var det storvekkelse der mange tusen ble frelst. Apg. 1ff. Men det var ikke en varig tilstand. Motstanden kom også nå – det ser vi f. eks. da Saul begynte sin forfølgelse. Vi kommer ikke bort fra at det var jødiske ledere som stod bak, og ikke romerske soldater eller keiseren.

Det var motstanden som førte til at mange kristne måtte flykte og ble spredt ut over området ved Middelhavet. De ble misjonærer på sin måte. Og da Paulus begynte sin virksomhet, skjedde det samme som før: noen ble omvendt og frelst, andre ble arge motstandere. De store forfølgelsene i Romerriket var av mer politisk art.

4. Reformasjonen.

Reformasjonen ble slutten på Middelalderen, og da skjedde også flere andre ting som utgjorde skille mellom gammel og ny tid, slik som nye oppfinnelser og nye oppdaginger flere steder.

Reformasjonen gikk i flere trinn, også før Luthers tid. Han var ikke den første og den eneste. Før selve reformasjonen var det flere tilløp til nye tider og reaksjon mot katolsk lære og praksis. Men de fleste (alle?) ble slått ned – av religiøse ledere. Noen munkeordener er eksempel og valdenserne i Frankrike. Både Wycliffe og Tyndales bibeloversettelser i England hører med her, samt Johan Hus i Praha var forløper for Luther o.a.

Ved siden av Martin Luther finner vi også Ulrich Zwingli og Johan Calvin som begge stod bak den reformerte reformasjonen. Så legger vi merke til at nesten alle slike frontfigurer ble motarbeidet av kirkens ledere. Vingården bar sure frukter.

5. Vår tid – den siste?

Det har vært mye kristenliv og mye misjon og arbeid for Guds de siste 200 år. Det kommer ingen bort fra. Guds vingård har båret frukt. Men også i denne tiden har det vært motgang og forfølgelser mot de kristne, kanskje mest fra politiske myndigheter. Og noen har nok falt bort fra Herren og søkt en lettere vei.

Men hva med den aller siste tid? Mon vi ikke ser at frafallet sniker seg inn, særlig i den vestlige verden. Det gamle kristne Europa er ikke slik lenger. Nå er det humanismen uten Gud som rår, og religioner med helt andre guder som inntar flere land. Det er på tide å våkne og ta et oppgjør med synden og verdens ånd.

6. Redningen.

Bibelen har bare en redningsplanke for mennesker som synder mot Gud. Det er omvendelse. Men bare en rest eller liten del av folket vil omvende seg, sier Jesaja, kap. 10, 21f. De fleste var forherdet og ville ikke søke frelse.

Da døperen Johannes begynte sin virksomhet, talte han omvendelse. Mat. 3, 2. Det samme gjorde Jesus da han begynte sin virksomhet, Mat. 4, 17. Og på pinsedag talte Peter på samme måte: Omvend dere, sa han. Apg. 2, 38.

Dette gjelder både for oss enkeltvis og for landet og folket. Vi må vende oss til Gud og be om nåde. Ellers venter dommen.

Jes. 6: Profetkallet.

2008-02-07T14:32:00.002+01:00

Del I.
Jes. 6, 1-8.

Jes 7, 14.

2008-02-07T14:32:00.001+01:00

En jomfru ble med barn.

Jes. 7,14.

"Derfor skal Herren selv gi eder et tegn: Se, en jomfru blir fruktsommelig og føder en sønn, og hun gir ham navnet Immanuel."

Sammenhengen med dette verset er: Judariket er i en vanskelig situasjon. Syrerkongen vil sammen med kongen i Nord-Riket ta Juda og Jerusalem. Jesaja forteller kongen dette - men angrepet skal ikke lykkes! V.7. Kongen kan få et tegn fra Herren på det, men Kong Akas vil ikke. Da kommer profeten med et tegn: På samme måten som redningen vil komme nå hvis de vil tro (v.8), skal redningen komme i framtiden. Frelsen skal komme ved et barn, og ved dette barn skal Gud være med folket! Men det er noe underlig ved dette barn: født av en jomfru.

1. Moren er jomfru.

Det er uvanlig - ja, et under. Slik har en ikke hørt før. Både profeten og folket har nok hatt grunn til å undre seg over det ordet.

Men det ble oppfylt! Skulle noe være umulig for Gud? Nei, selv ikke det at en jomfru skal føde et barn. Ordet er oppfylt i Maria, Jesu mor. Lukas forteller om denne beretningen da engelen kom til Maria og sa: Du skal bli fruktsommelig, Luk.1,31. At hun var jomfru, sier hun selv i vers 34: "Jeg vet ikke av mann." Matteus sier det samme når han forteller om Jesu fødsel: "Da hans mor Maria var trolovet med Josef, viste det seg, før de var kommet sammen, at hun var fruktsommelig." Mat.1,18. Det er uttrykk for at de ikke hadde hatt seksuelt samliv. Maria var en ren jomfru. Matteus skriver også sitt evangelium med dette sikte: å vise at skriftene er oppfylt i Jesus.

Derfor sier han "at dette skjedde FORAT DET SKULLE OPPFYLLES som er talt av Herren ved profeten, som sier: Se en jomfru skal bli fruktsommelig og føde en sønn." Dermed er det klart: NT ser på dette skriftsted som en profeti om Messias som er oppfylt i Jesus fra Nasaret! Og vi bør være forsiktige med å si at NTs forfattere tok feil i sin tolking eller vurdering av Bibelens profetier slik noen har for skikk å gjøre.

Men mente virkelig profeten en jomfru når han talte disse ord? Det er om det striden står. Betyr det hebraiske ord Ha-almah en jomfru? Teologer sier Nei, og det kan virkelig se ut som et problem. Noen synspunkter kan hjelpe oss.

(1) Hvordan er ordet ellers brukt i GT? Det er aldri brukt om en gift kvinne; det er brukt om en jomfru 1.Mos.24,43; det kan muligens være brukt om en horkvinne, men behøver ikke bety det i Ordspr.30,19.

(2) Ingen andre hebraiske ord kunne brukes utelukkende om en jomfru. BETULAH kan brukes om gifte kvinner, E.J.Young.

(3) Andre kjente og gamle oversettelser oversetter Almah her med jomfru, slik Septuaginta - LXX, Vulgata, Peshitta. Også den hebraiske oversettelse av Mat.1,23 bruker Almah.

2. Guttens navn var Immanuel.

Navnet er sammensatt av to hebraiske ord: Gud og med oss. Ordet gjentas f.eks. i kap.8,8 og 10. Og i det er hele Messias' program angitt: Han skal være med sitt folk, selv i de vanskeligste tider som just da forestod. Derfor kan ordet Immanuel like meget oppfattes som en samlebetegnelse som et egennavn. Herren vil si: Slik er Messias. Dere er ikke alene, Himmelen skal sende sin representant som skal hjelpe Guds folk.

Men én ting var nødvendig hvis Gud skulle være med sitt folk, hvis det skulle få reell betydning. Menneskene var nemlig ikke engler, de var syndere og redningsløst fortapt. Den beste måten Gud kunne være med sitt folk (og alle mennesker) var at han reddet dem fra fortapelsen og evig dom.

Det var grunnen til at Messias fikk navnet JESUS og ikke Immanuel da han kom. Jesus er den greske oversettelse av det hebraiske Josva, eller Jehoshoa, som betyr Gud er frelser.

Matteus kan med stor frimodighet si at "alt dette skjedde forat det skulle oppfylles som er talt ved profeten", Mat.1,22. Like etter kan han si at Josef kalte sønnen Jesus. Det var nettopp Immanueltegnet som da ble oppfylt.

J.Calvin mener ordet skal bety: "Gud forent med oss" og at Messias ble Gud-mennesket, dvs. at det taler om inkarnasjonen (slik også Ireneus, Tertullian, Chrysostomus m.fl.). Vi må imidlertid gi A.Barnes rett når han sier at navnet ikke beviser en slik tolking. I lys av NT blir ordet klart. For alt om og ved Jesus viser oss: Gud er med oss, han er på vår side. Det siste han sa på jord var: "Se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende," Mat.28,20. Det er trøsten og frimodigheten under alle forhold. Også det så Jesaja.

I GT fins en mengde eksempler på tider da Guds folk var i nød - hvor Gud var med dem: Abraham og Isak, Jakob, Josef, David, Salomo. Men alle disse måtte se fram til noe som skulle skje, et løfte om en befrier. Evangeliet er budskapet om at dette løftet er oppfylt. I Jesus Kristus. Som tegn på dette fikk Jesaja budskapet om Immanuel. Ingen andre enn Jesus har gjort en slik gjerning. Han er Immanuel.

Jes. 9, 6f.

2008-02-07T14:31:00.000+01:00

Et barn.

Jes. 9, 6f.

I kap.9,6 fins en annen beretning om Messias' fødsel, som også er kalt "Juleevangeliet i GT": "For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er på hans skulder, og han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig far, fredsfyrste..."

La oss først se litt på sammenhengen ordet står i. Det viser tydelig at ordet er Messiansk, en profeti om Guds kongedømme på jord.

Sammenhengen: Kapitlet åpner med å tale om mørket, dvs. hedenskapet over Galilea (alle navn her gjenfinnes i nordre del av Israel). Men de skal ikke alltid leve i mørket. Et stort lys skal komme, v.2, alle vansker tas bort, v.4, og det skaper glede, v.3. Og grunnen til alt dette er at et barn blir født: For et barn..., v.6.

At dette gjelder Jesus er tydelig i NT. Da Jesus flyttet fra Nasaret til Kapernaum - som siden kalles hans "egen by", Mat.9,1 - skjedde det "forat det skulle oppfylles som er talt ved profeten Jesaja som sier: ... Det folk som satt i mørket..." Mat.4,13-16. Matteus' forståelse av verset må være rett: Det taler om Jesus. Han er barnet og sønnen.

Profetien: Vers 6 er ikke sitert i NT, men det henger nøye sammen med versene foran og må tale om Messias Jesus. Barnet i Betlehem - som er profetert om i Mika 5,1 - må være lyset over hedningenes mørke. Mørke er i Bibelen bilde på synd og tilstanden borte fra Gud - både nå og i evigheten. Galilea var langt fra Jerusalem, landets og religionens sentrum. Det grenset på hedningene i nord og kunne lett bli påvirket av dem. Dit skulle lyset komme. Den gang profetien ble uttalt står det at "de vandrer i mørket, de sitter i dødsskyggens land".

Når så profetien gikk i oppfyllelse ved Jesu komme, legger vi merke til en viktig ting. Nåtiden skifter til fortid hos Matteus: Det folk som satt i mørke, for dem som satt i dødens land og skygge... Når lyset er kommet til verden, er ikke folket lenger i mørke og død. For lyset driver mørket bort.

Derfor kan også Jesus si: "Jeg er verdens lys, den som følger meg, skal ikke vandre i mørke, men ha livsens lys", Joh.8,12. Derfor er Jesus verdens håp såvel som den enkeltes håp. Måten han ble dette lys på, sier Matteus klart: "Fra den tid begynte Jesus å forkynne og si: Omvend eder..." Mat.4,17. Lyset skinner i menneskemørket når vi vender om til Gud. Uten omvendelse bli vi i mørke og går fortapt.

Hvordan kom så lyset til verden? På hvilken måte lot Gud lyset skinne hos oss?

Svaret er: Ved å bli menneske. Et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Her kan være grunn til å spørre: hvorfor er dette gjentatt: barn - sønn. Spesielt er det grunn til å spørre slik når vi vet at ordet for barn (jeled) bare kan bety et guttebarn. Svaret må være tofoldig: Det er vanlig i hebraisk språk å gjenta når en vil forsterke uttrykket. Et eksempel illustrerer: Yom betyr dag, men Yom yom betyr hver dag, alle dager. Slik kan det også være her. Men det er ikke hele forklaringen. Her gjelder det et spesielt barn. Tanken føres tilbake til kap.7,14 - barnet er Immanuel, det barn som ble født i Betlehem, Luk.2.

Med ordet "sønn" må det være tenkt på noe mer enn en barnefødsel. Mange år senere kom profeten Daniel og talte om "Menneskesønnen". Jesus overtok dette navnet. På særlig måte var han sønnen. Ordet sønn taler også mer om hans voksne alder og framtid: han skulle bli arving til Davids trone. Barnet hadde kongerett! Det viser også fortsettelsen: Herredømmet er på hans skulder. Det kan ikke et barn ha, det er sønnens kår.

Viktig er det også å legge merke til verbet: en sønn er oss gitt. Å føde et barn er naturlig, men å gi bort en sønn krever offer. Når Jesus kom som Messias, framstilles det i NT som en gave fra Gud. Joh.3,16. En gave er gratis, av nåde. Den gis uten fortjeneste. Slik er Frelseren fra Gud. Han er vår. (Vi kommer tilbake til hans navn senere.)

Disse to skriftsteder om "sønnen" - kap.7,14 og 9,6 - har vært gjenstand for mye diskusjon og gjetninger. Hvem er sønnen? Vi kan samle det i tre punkt:

1) De som sier Ordet bare taler om profetens samtid - barnet kan være profetens sønn, kong Esekias e.l.

2) De som mener det taler om den framtidige Messias - de eldre jøder trodde det.

3) De som forsøker å kombinere disse to: ordet taler først om et barn i samtiden, men også om Messias. - For undertegnede synes det ikke være grunn nok til å anta det siste.

Tolkingen om en framtidig Messias må være det rette. Grunnene for det er hovedsakelig følgende: (a) En slik tolkning stemmer med den messianske forventning hos jødene, jfr. Mika (5,1) som levde samtidig. (b) Det har vært vanlig fortolking, både før og nå blant bibeltroende. Selv om dette ikke er et avgjørende synspunkt, hører det med. (c) Det har vært vanlig jødisk tolking i eldre tid, særlig før Jesu tid. Jonathans Targum, Rabbi Jose i Gallilea, Ben Sira i 1679 tolket det slik. (d) Konklusjonen i kap.9,1-7 kan umulig være sagt om et menneske, der gjelder det Gud og evigheten.

A.Barnes legger avgjørende vekt på dette. (e) NTs syn på oppfyllelse er for oss det siste ord i fortolkingssprøsmål. Mat.1,22-23 tilskriver denne profeti avgjørende vekt: det handler om Jesus Messias. Situasjonen der er: Gud hadde gitt en profeti om Messias. Når så Jesus kom, sier Bibelen: Nå er dette skriftord oppfylt. Det sier Matteus tydelig, v.22. Da er saken avgjort. Noen anne oppfyllelse kjenner ikke Bibelen eller historien. Jesaja talte om Jesus.

Vi har før nevnt kap.9,6. At det menes Jesus, har vi alt vist. Her får han noen navn som vi bør være oppmerksom på. De viser sider ved Jesus og hans gjerning. Vi skal kort regne dem opp her: Først skal vi understreke at det gjelder barnet som voksen: herredømmet er på hans skulder. At Jesus ikke hadde disse navn bokstavelig, bør ikke anfekte oss. Det menes selvsagt hans kvaliteter, en kjent sak ved jødisk navnegivning såvel som hos andre. Samme forhold har vi i kap.7,14 - om Immanuel.

Man har forsøkt å inndele navnene på forskjellig vis. Vulgata har seks navn: Under, rådgiver, Gud, kraft, evig far, fredsfyrste. E.J.Young deler den i fire ordpar der det ene ord i hvert par taler om hans guddom, det andre om hans menneskelighet: UNDERFULL rådgiver, veldig GUD, EVIG far, FREDSFYRSTE. Vi følger her den norske oversettelse, som har fem:

1. Under.

Det kan stå som overskrift over hele hans eksistens. Hans unnfangelse og fødsel var et under (jomfrufødselen), 7,14. Hans liv på jorden var et under, gang etter gang ble han berget fra fare. Selv gjorde han mange under. Hans død var ikke minst et under, han døde for andre! Her ble kongen en forbryter - frivillig! Dommeren tok den dødsdømtes plass. Oppstandelsen var mot alle naturlover, men det største under ved oppstandelsen er at den garanterer vår. 1.Kor.15,20f. Tenk på hans kjærlighet og selvfornektelse - i våre øyne et under. Det er han også nå: av syndige fortapte mennesker skaper han Guds barn, han forkynner håp for de verste og tilgivelse for all synd. Av den viljeløse kan han skape besluttsomme mennesker, redskaper i Guds rike.

Ordet for under (hebr.: pele) brukes i Salme 78,12 om utgangen av Egyptens trelldom. Det er Messias' gjerning: befrielse fra slaveri og synd. Merk her 1.Joh.3,8.

2. Rådgiver.

Grunntekstordet (joets) betegner en i høy verdighet, en som står nær kongen med sine råd. Det krever stor visdom og kvalifikasjoner. Selvsagt er det oss han skal lede og gi råd. Når han med guddommelig visdom leder oss, er vi trygge i alt som skjer. Hele Jesu lære er slike råd - både til å søke Guds rike først og leve Ham til behag og mennesker til gagn. Ville vi bare ta hans råd alvorlig!

3. Veldig Gud.

Dette understreker selvsagt hans guddommelighet, noe som er klart uttrykt i NT. Joh.1,1f. Rom.1,4. Derfor er det riktig at Gud var i barnet i krybba i Betlehem - ikke som den første person i Guddommen, men fordi alle personer er gud. Dette er litt av treenighetens mysterium. Som Gud er han istand til å frelse, har makt til det. Mat.19,26.

4. Evig far.

Som far vil han ta ansvaret for sine. Vi er ellers vant til at Gud kalles vår far (i Fader vår). Etter fleres mening skal derfor trykket her ligge på evig. Ordet far brukes gjerne slik på hebraisk, og uttykker et eiendomsforhold: han er evig. Joh.8,58. Kol.1,17.

5. Fredsfyrste.

I motsetning til alle verdens herskere med få unntak har ført krig og bygget sitt rike ved makt, skal Messias opprette fred på jorden. Det lød ved hans komme ved Betlehem. Luk.2,14. På Golgata skapte han grunnlaget for fred, Ef.2,17.

I nådetiden gir han hjertefred, Ef.1,2. I framtiden vil han skape et fredsrike da alle Messiasprofetier er oppfylt; Også Jes.2,4! Da vil alle hans navn og egenskaper være i funksjon - og freden uten ende. Jes.9,7 (som selvsagt er messiansk og hører med til v.6). Da er Jakobs gamle profeti oppfylt:...inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham (Messias) lydige. 1.Mos.49,10.

Jes. 11, 1f.

2008-02-07T14:29:00.002+01:00

Herrens Ånd.

Jes. 11, 1f.

Om Jesu familie og slekt kan vi lese i kap.11,1: "Men en kvist skal skyte fram av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt." Sammenhengen med kap.10 viser at her er brukt et bilde: folket er en skog som skal hugges ned (kap.10,33-34). Den skal legges øde. Det er delvis sant om Jesajas egen tid, men senere vil det øke. Ikke bare mindre kriger med nabofolkene vil komme, hele folket skal legges øde og bortføres til andre land.

Da vil en ny kvist skyte fram - fra Isais stubb, dvs. fra hans slekt. Sammenhengen i kapitlet viser at her har vi med Messias å gjøre. Apostelen Paulus har så vist at denne profeti gjelder Jesus som ble løftets oppfyllelse. Ap.gj.13,22-23.

En annen sak - som ikke skal berøres nærmere her - er at kap.11 også viser til vår tid, v.12 der hedningemisjonen og Israels samling er nevnt. Fortolkerne er meget forsiktige i sin forklaring av versene. Men at det gjelder Nehemias' tid og senere (som Mowinckel hevder) er usannsynlig. Spådommen gjelder en tid da Israels folk er spredt til hele verden - "jordens fire hjørner". Det ble de først etter år 70 e.K. - Noen vers må også sikte til Tusenårsriket, v.6f. Slike ting har aldri hendt og vil aldri hende i denne tidsalder. Det må tilhøre en framtid, enten Tusenårsriket eller evigheten.

La oss så se litt på profetien om Jesu familie og slekt - og dets oppfyllelse i Det nye testamentet.

a) Profetien:

Messias skal komme av Isais slekt. Isai er henvist til et par andre steder i Bibelen som klargjør hvem det er. I Ruts bok 4,22 (og 1.Sam.17,12) sies at Isai var Davids far. Fra et par andre skriftsteder vet vi at David var av Juda stamme, Rut.4,18. 1.Mos.46,12. Og dermed har vi funnet Messias slekt:

- Han er et menneske - Kvinnens ætt, 1.Mos.3,15.

- Han er av Israels folk - Abraham, Isak, Jakob - Judas far.

- Han er av Juda stamme.

- Han er av Davids ætt.

b) Oppfyllelsen:

NT er samstemmig i sin omtale av Jesus Kristus som en jøde "av Davids hus og ætt", Luk.2,4. Han kalles "Davids sønn", Mat.1,1 osv. Profetien om Jesus Messias skulle gå i oppfyllelse, det styrker troen hos et Guds barn. Gud taler sant og nøyaktig. Vi skal ikke vente at vi forstår alle ord før de er oppfylt. Men når de oppfylles, vokser tilliten til Guds ord - og Guds barn får ny frimodighet.

Et problem møter oss i Jesu slektsregister i NT. Matteus og Lukas gir oss ikke de samme navn på hans forfedre. Dette behøver ikke å bety at Lukas har rett og Matteus ikke er historisk korrekt, men skriver ut fra en teologisk-historisk tolking - for å bevise at Jesus er av Davids ætt, slik N.A.Dahl. Så vidt vi vet har det aldri vært betvilt at Jesus var av Davids slekt. En løsning er at Lukas skriver om Marias slekt og Matteus om Josefs. De var altså begge av Davids ætt. Talmud støtter dette idet den sier at Eli var Marias far. Luk.3,23. Uttrykket "sønn av Eli", skal da bety svigersønn av Eli. Denne uttrykksmåten er kjent fra andre jødiske ættelister, som Neh.7,63. Esra 2,61.

Om Jesus Kristus står det klart at han var ledet av Ånden. Selvsagt hadde han Ånden hele sitt liv. Det er en selvfølge når vi taler om Guds Sønn. Han fikk likevel en spesiell åndssalvelse som innvielse til sin tjeneste. Den er profetert om. Vi viser her til to steder hos Jesaja - kap.11,2: "Herrens Ånd skal hvile over Ham..." og kap.61,1: "Herrens, Israels Guds Ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg..."

Først legger vi merke til at disse ord står i begynnelsen og slutten av Jesajaboken. Det taler for bokens enhet, den har ett budskap. Vi skal også se at versene er direkte oppfylt i Jesus. Han er den salvede, som på hebraisk er samme ord som Messias. De har samme rot.

Av sammenhengen er det klart at begge de nevnte skriftsteder er talt om Messias. Det kan synes underlig at Guds Sønn behøvde en slik salvelse av Ånden. Det er hans menneskelige natur som behøvde det. A.Barnes har sikkert rett når han sier at da Messias skulle være profet, 5.Mos.18,15.18, behøvde han salvelsen slik andre profeter måtte ha den. Og: hans natur var ren, hans sinn og tanke vis, og hans hjerte fryktet og elsket alltid Gud - alt var gjort mulig ved Ånden. J.Calvin legger her vekt på at Jesus ikke kunne bli beriket med gaver fra Faderen uten så langt som han ble menneske.

Det er vanlig å se Jesu dåp (Mat.3,13-17) som tidspunktet for denne salvelse. Her er forresten en interessant detalj i ordbruken: I Jes.11,2 og Mat.3,16 er brukt samme hebraiske uttrykk for at Ånden hvilte over ham og kom ned over ham (vnacha alaja). (Det tenkes her på det hebraiske NT.) Herrens Ånd hvilte over Messias som en due som kom over Jesus. At dette skulle bety at han da ble utrustet for Messiaskallet (Frøvig) eller at Messiaskallet kom klart til ham da (O.Richard), er ikke sansynlig. Han var nok kjent med sitt kall fra evighet av.

Det er Herrens Ånd som kom, det vil si den tredje person i guddommen. Og han kom med utrustning til Jesu menneskelige natur i hans profetkall. Det må være klart. Hans menneskelige natur behøvde Guds kraft og styrke såvel som vår. Det ser vi klart fra Jesu kamp i Getsemane da Guds engler kom og styrket ham. Hans menneskelige side ble også prøvd i alt i likhet med oss, Hebr.4,15. Han falt ikke, takket være hans fullstendige lydighet mot Ånden og den kraft han var fylt med.

Hva var så forutsigelsen?

Hvordan er den Guds Ånd som Jesus fikk så rikelig del i? La oss derfor se litt på de to profetier om Jesu utrustning og fylde. Her er det godt å vite at i Jesus skulle hele Guds fylde ta bolig fordi han i alle deler skulle være den ypperste, Kol.1,18-19. Derfor kan vi trygt gå til ham med all vår nød og la han være den ypperste også i våre liv.

I Jes 11, 2ff får vi vite noe om hvilken Ånd Jesus fikk, hvordan den var. Flere egenskaper skal Jesus Messias ha:

a) Han skal ha visdoms ånd, det behøver han i sin viktige tjeneste.

"Visdom består i å velge de beste midler for å sikre de beste resultat", slik definerer Barnes ordet. E.J.Young forklarer det som en evne til å velge rett til rett tid slik at man kan handle rett. Dette er et av de navn Jesus får i NT, 1.Kor.1,24. Ved at han selv eier den største visdom kan han gi den til oss, v.30. Efes.1,17. All visdom er skjult i ham, Kol.2,3. Derfor kan vi trygd be ham om all hjelp. Jfr. Luk.2,52.

b) Han skal ha forstands ånd,

som er visdommens frukt og den rette insikt i alle ting, også menneskehjertet. Joh.2,25. Mat.22,18. Vi er kjent av Guds Messias, han forstår sine barn både i sorg og glede. Det er tryggheten når vi følger Kristus.

c) Han skal eie råds ånd,

som minner oss om et av hans navn: rådgiver, Jes.9,6. Han kan gi de beste råd fordi han har den beste innsikt og forstand. Derfor er han kvalifisert til oppgaven. Asaf gjorde samme erfaring som alle Guds barn: Du leder meg ved ditt råd...Salm.73,24. Han behøver selvsagt ikke gi Gud råd; det gjelder menneskene, de trenger det. Når her står "råds ånd", må det også bety at hans innstilling og ånd er å gi råd. Han taler ikke harde og dømmende ord til feilende syndere. Han vil hjelpe og gi gode råd.

d) Han har styrkes ånd.

Hvis "råds ånd" taler om Herrens vilje til å hjelpe, taler dette om hans mulighet, at det står makt bak hans ord og vilje. Det er tale om den kraft og makt som setter en i stand til å utføre ens plikter og møte vanskeligheter på en frimodig og fryktløs måte. Om Jesus Messias står det at han var "en profet, mektig i gjerning og ord for Gud og alt folket", Luk.24,19. Fortellingene om ham bekrefter det.

e) Kunnskaps ånd skal han også ha,

en kunnskap som ikke begrenser seg til det himmelske, men som strekker seg over alle områder. (1) Messias skal ha fullkommen kunnskap om Gud, Joh.6,46. 1,18. (2) Han kjenner menneskene Joh.2,25. (3) Vi kan legge til at han kjenner historien som ingen andre, fordi han er fra evighet og er allvitende.

f) Herrens frykt vil Messias eie i fullt mål –

på den rette måte. Frykt i denne betydning betyr full hengivelse til Herren og underkastelse under hans vilje i alt - av kjærlighet til Gud. Når det om den første menighet står at den vandret i Herrens frykt, Ap.gj.9,31, betyr det selvsagt at de vandret etter Guds ord. Peter taler om en ren ferd i frykt, 2.Pet.3,2.

- Nå henger de to siste delene nøye sammen, kunnskap og frykt. Slik oversettes det også av noen. Det er klart at den rette frykt for Gud er avhengig av kunnskap om ham. Messias frykter Gud fordi han kjenner ham best. Det motsatte kan også være tilfelle: Å frykte kan føre til større kjennskap. (Frykten tas da i betydningen lydighet og underkastelse under Gud.)

Da begynner en å vandre på Herrens veier, da lærer en ham bedre å kjenne. Både David og Salomo har lært det, de sier: "Å frykte Herren er begynnelsen til kunnskap/visdom". Salm.111,10. Ordspr.1,7. Messias har fått alle disse kvalifikasjoner for å utføre sitt embete. Allerede her er det klart at Messias ikke kan være et menneske, han må være Guds sønn. Det var Jesus.

Resten av kapitlet og kap.12 (på den tid) fører oss like inn i Messiasrikets tid. Vi får høre hvorledes Messias skal behandle sitt folk, v.3-4. Fredsriket beskrives på en slik måte at det aldri kan hende i denne tidsalder, v.6-9. Så beskrives verdensvekkelsen, v.10, og Israels endelige samling,v.11-12.

Vi legger merke til at disse vers tales om den kvist som skulle skyte fram av Isais stubb, v.1. Det var Messias, Jesus Davids sønn. Han skulle bære frukt - det er evangeliets seiersgang over jord. Triumftoget er ennå ikke slutt!

Jes 12.

2008-02-07T14:29:00.001+01:00

Jes. 12: Takk og glede.

Dette er Israels lovsong for frelse og frigjering. På same tid er det ein framtidsvisjon: Slik vil det bli, profetisk. Her er det trulegt fridomen frå Egypt og fiendar i landet og Assyria. Babel er ennå ikkje ein realitet, men det kan vera ein profetisk lovsong om den framtidige frigjeringa frå Babel. Bibelen er ei profetisk bok og ser soga heilt fram.

Det er ei salme. Me kristne kan synga den med stort frimot. Slik har me det og. Me får og ei oppmoding i v. 5 til å synga - og songen skal tona over heile verda. Alle skal få høyra om det Gud gjer. Sjå og Salme 103.

1. Først TAKK. Det er ein fin lovsongstone. Takken skaper lys og frimod. Eit takknemleg sinn er ein stor styrke i livet. Det er gjer oss nøgde med det me har og ser alt som gåver frå Gud. Utan takk går me ofte trøytte - både av livet og i tenesta for Gud. Finn noko å takka for - du blir glad då.

I Salme 50, 23 står det: Den som ofrar takkseiing, ærar meg. Gud får ære når me takkar. Det må vera ei god teneste. Etter bestemor mi fekk ein pakka gamle mannakorn. Dei er skitne og har preg av mange feite fingrar. Eg ser henne for meg: Midt i matlaginga måtte ho finna eit ord - ho skulel "få" det ved å trekkja eit kort. For Guds ord gjer oss takksame når me ser Guds gjerningar for oss.

Paulus skriv i 2. Tes. 1,3 at me er skuldige å takka Gud alltid! For han gir oss jo alt. Difor skriv han i 1. Tes. 5, 18: Takk for alt, for detter er Guds vilje. Og Ef. 5, 20 seier noko om at me alltid seier Gud og Faderen takk for alle ting.

Det er det rette sinn. Men me må nok øva oss i det - slik 1. Tim. 4, 7 seier: Øv dykk i gydsfrykt.

Eg var nedtyngd ein gong i unge år. Ein Herrens tenar såg det og sa stille til ungdomen: Kan du ikkje finna EIN ting du er glad for, Nils? - Det vekte meg. Sjølvsagt hadde eg det. Og eg fann mykje eg kunne takka Gud for. Eg måtte tenkja gjennom alt eg hadde - det eg hadde teke som sjølvsagt. Slik har eg gjort fleire gonger seinare. For me gløymer så lett...

2. Kvifor takka Israel?

Jo - Gud var med dei - og det trøysta dei. Herren er harm på synda når me ikkje vil gå Guds veg og gjera hans vilje. Slik hadde Israel vore. Han var vreid på dei. Men den tok slutt då dei omvende seg frå synda.

Slik er det nå og. Av natur vil me gå vår eigen veg. Me har ikkje sans for Guds vilje. Difor kallar han oss attende tils eg. Då fekk me sjå at me var fortapt utan Gud. Og me høyrde kallet - og då skjedde noko. V. 2 er vitnemålet: Gud er mi frelse! Eg er trygg. Dette vart det største i livet vårt - og det var ein god gledesgrunn. Og då kom takkesongen.

Jesus er vår frelsar. Me kan ikkje gløyma det og ikkje halda opp med å takka han og fortelja om dette til andre. "Han tok min tunge byrde, han stillet stormens jag..." I oss sjølve er me kraftlause - berre i Han er me frie. Gal. 5, 1.

3. Slik er framtida og.
Heile livet får me ausa livsens vatn frå frelseskjeldene, v. 3. Me treng ikkje lenger dei sprukne brønnane i verda, og me har ikkje lyst til dei heller. Det smakar betre med evangeliet om Jesus. For der er kjelda. Me les om det i Guds ord, difor treng me det dagleg. Med glede gjer emd det. Det er ikkje lenger ein tvang eller plikt.

Her hentar me glede og trøyst og hjelp på vegen. Der er nok vatn - strauamar av levande vatn, sa Jesus. Joh. 7, 37f.

Djevelen vil hindra det, han står imot oss og vil røva gudslivet frå hjarta. Men Herren Herren er mi kraft, står det. Og den er mektigare enn Den Vonde. Så er det eit takkeemne også.

4. Me skal forkynna frelsa.
Kunngjer dette mellom folka, v. 4. Ordet om Jesu frelse skal ut til alle folk. Det er misjon. Me ser det alt i GT, men klårast kjem det fram seinare i NT. Me må ikkje halda det for oss sjølve. Me må senda det til dei ytse endane av jorda, v. 5. Det er ikkje vårt arbeid - det er alt saman Guds verk.

Jes 13-20

2008-02-07T14:27:00.000+01:00

Jes. 21, 11. Vekteren.

2008-02-07T14:26:00.005+01:00

Vekter! 23-Jesaja 21, 11.

Hvor langt på natt?

Herren sier at Babel skal bli ødelagt. Da spør Edom: Er ikke ulykkens natt snart forbi? Hvor langt er vi kommet på natten? Da er svaret: Det kommer flere netter. Det er mer ulykke og trengsel i vente.

Samme spørsmålet gjelder nå: Vet vi hvor langt vi er kommet i endens tid?

Eller kanskje vi må stille et annet spørsmål i våre dager: Har vi egentlig vektere? Er det noen iblant oss som ser rett på situasjonen? Og har vi noen som våger å si det klart nok? For det vil koste mye.

En ting er sikkert: Endetiden ser ikke lys ut i Bibelen. Det er ikke slik at det blir bedre og bedre for hvert tiår eller så.

I sitt siste brev skriver Paulus: Dette skal dere vite, at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. 2. Tim. 3, 1. Ordet for vanskelig finn er vi vgjen i Mat. 28, 8: der er det oversatt: ville, farlige.

Jesus sier i Johs 9, 4 at natten kommer da ingen kan arbeide. Natten er bilde på frafallet i den siste tid. Er det slik i Norge i dag? Her må vi være ærlige og si det slik det er. Det er lite nytte i å pynte på ordene hvis de ikke dekker sannheten.

Det er sant. Det er mye forkynnelse, arbeid, misjon og lærdom med gode bøker nå. Kanskje vi likevel rammes av Brorsons analyse i 1765:

Av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brann?
Hva hjelper det vi vet, du døden for oss led –
når vi ei står mot Satans makt, i troen frisk og sterk.

Hvor er alvoret, varmen, vekkelsen til syndserkjennelse ute i folket. En biskop sa for noen år siden at han ville ha pietismen bort og få noe annet. Ja, det har han sannelig fått.

Men hvem var det som stod for vekkelse og misjon i starten og senere? Var det de som leflet med verden. Eller de som hadde mer enn nok med forretning og karriere og flotte hjem?

Hva er det som har skjedd i flere tiår nå? Det er skyggen som viser at kvelden er nær. Og den kommer umerkelig og litt etter litt. I Midt-Østen kommer den brått, men man ser lange skygger først! Ser du dem nå?

I vår tid er enda viktigere enn før å våke. Og det betyr å følge med i det som skjer både i det verdslige og i den offisielle kirken og i organisasjonene. Ingen menneskelige organer har evighetsforsikring mot frafall og sløvhet, like lite som vi enkeltpersoner har det.

Skal vi få peke på noen lange skygger iblant oss nå:

1. Først: Synet på Bibelen. Det er grunnleggende. Bibelen er Guds ord og høyeste autoritet i alt. Nå vil folk ikke ha autoriteter. De vil bestemme selv og være fri i alt. Det viser seg f. eks. i spørsmålet om dødshjelp (evtanasi). Der er argumentasjonen at vi må ha lov å bestemme alt over vårt eget liv. Da tar man ikke hensyn til livets skaper, Gud.

Det er altså blitt som i Edens hage der slangen spurte: Har Gud virkelig sagt. Og Eva falt ved å lytte til tvil. Det var en kardinalfeil. Dette har satt sitt merke på teologien, og særlig de siste femti år. Uten å gå i detalj her nevner vi i fleng for å hjelpe litt på hukommelsen: Liberal teol,og, Schjelderup i 1953, Konservative teologer som tillater feil om historie og geografi – som Hallesby og Odland, Hognestad som nekter syndefall og forsoning, feministteologi som setter kjønn over Gud – og folk flest som ikke lenger tar hensyn til det Gud har sagt – f. eks. om søndagen.

2. Deretter: Moral og livssyn. Er hverdagslivet regulert av Bibelens grunnsyn og tanke? Er folk villige til å følge Bibelen når den er upopulær? Det er testen.

Noen stikkord her er: Abort er drap – om lag 15000 hvert år bare i Norge. Det blir et forferdelig oppgjør når denne dype mørke skygge skal gjøres opp for Guds domsstol. Tenker du ikke på at da skal hver enkelt svare for det? Er det noen vektere som våger å si fra slik at folk hører? Eller skilsmisse og gjengifte. Gud vil ikke skilsmisse og heller ikke gjengifte. Men folk gjør det. Det skal du svare for en dag.

Og homofili. Det er blitt så alminneliggjort at ”alle” aksepterer at hver enkelt må få leve slik de vil. Og det er jo kjærlighet, sier man. Ja, det er fire ord for kjærlighet på gresk – hvilket gjelder dette?

3. Avkristning av landet.
Det siste trekk i vårt land er direkte utsagn fra den sosialistiske regjering vi har nå at Norge skal avkristnes. Det skal skje etappevis og gradvis. Nå gjelder det formålsparagrafen i skole og barnehage. En smilende minister stod fram på TV og sa at nå ville muslimer og humanetikere og andre religioner kunne føle seg akseptert og trygge i Norge. For nå var alle like. Underforstått ligger det: Norge er ikke lenger å betrakte som et kristent land.

Hva er det da? Et hedensk land. Tror regjering og medløpere det blir noe bedre enn nå? Vi har et par ting å si om det.

Først: Den franske revolusjonen på 1780-90-tallet. Et av slagordene var nettopp: Bort med kristendommen. Og det ble et fryktelig blodbad -. Da skjedde med vold og våpen og blodet fløt i gatene i Paris. Nå skal det altså skje gradvis. De vil antagelig benekte at så skjer – de vil bare ha kristendommen under jorda, den skal ikke være synlig.

Vet de ikke at da kommunist-sosialismen i Russland/Sovjet ville rydde kristendommen bort, vokste den som aldri før. Men _ det skjedde altså med mye nød og smerte. Den tida var kostbar bl.a. for de kristne der. Skal vi forbedrede oss på det nå i Norge?

Jes 22-24

2008-02-07T14:26:00.001+01:00

Jes. 25, 1.

2008-02-07T14:25:00.000+01:00

) Jes. 25, 6-9. Gjestebod !

2008-02-07T14:24:00.006+01:00

Eit gjestebod. Jes. 25, 6-9.

Historisk sett er det tale om utfriinga av jødane frå Babel og anna naud dei var i. Vidare er det om nåden og frelsa i Kristus, og i forlenging av det om vår oppstode i Kristus. Då skjer det som står i 1. Kor 15, 54: Døden vert slukt opp til siger. Det er altså ein profeti om frelsa både nå og i æva. Og då er det eit flott ord å ta med seg her.

På dette fjellet skal Herren, Allhærs Gud, gjera eit gjestebod for alle folk, ... med feite retter. --- Han skal gjera til inkje det sløret som sveipar seg kring alle folka. --- Han skal gjera døden til inkje for evig.

Lat oss notera noko om frelsa vår her:

Frelsa er ein fest! v. 6. Slik er han omtala i NT og: Eit bryllup i Mat. 22 og eit gjestebod i Luk. 14. Det er ein glad forsamling.

1. Det er Gud som innbyd - den Allmektige som ber syndarar koma! Det er eit under. Og då blir festen slik han vil og kan laga den.

2. Her er alle invitert. Det er jødar og heidningar, store og små i samfunnet og i alder, fattige og rike. Det er nok til alle og rom for alle. Ingen er for elendig til denne festen. Ved borda vil det sitja folk frå alle folkeslag og slekter. Op. 7.

3. Festen skal vera på Sions berg, kap. 24, 23. Guds folk er det nye Jerusalem. Der er festen og dit er me innbedne. Songaren syng så fint:

Guds menighet er jordens største under! Mens verdens skikkelse i hast forgår, er Kristus i all evighet den samme, og fast hans rike på sin klippe står. Mens verdens riker stiger og de synker, går kirken mot fullkommenhetens vår. (Ronald Fangen i 1942, midt i verdskrigen).

Me kristne lever ikkje isolert. Me søkjer til samfunnet av dei heilage og kjenner oss heime hjå andre kristne. Me har erfart det salmisten skriv: Ein dag i dine føregardar er betre enn elles tusen. Salme. 84, 11.

4. Det er meir enn nok av alt til alle. Og berre det beste blir servert. Den allmektige Gud innbyr og han eig alt og gje oss alt.

- Det er feite retter som gir god næring og styrke på himmelvegen.
- Det er margfulle retter som gjøkalven i Luk. 15. Det er og eit uttrykk for styrke og kraft.
- Det er klåra, gamal vin. Det er den beste og er då reinsa frå alt rusk som er falle til botn.

Slik er evangeliet, ordet om Jesus og hans verk. Det er hans nåde og frelse og fred. - Det er det sæle innhald og vår åndelege mat.

Og Gud skal ta bort sløret som ligg over alle folk slik at dei ikkje skjønar kor stort evangeliet er. Og det skjer med kvar einskild av oss når me vender om. 2. Kor. 3, 16.
Har du kome til han? Det er ennå rom - nå i dag!
--

Jes. 26-27

2008-02-07T14:24:00.001+01:00

Jes.28-29.

2008-02-07T14:23:00.000+01:00

Jes. 30. 33.

2008-02-07T14:22:00.000+01:00

Ein eldstad.

Jes. 33, 17.

2008-02-07T14:21:00.000+01:00

Kongen i hans herlegdom.

Jes. 34. 16.

2008-02-07T14:20:00.000+01:00

I Herrens bok.

Jes. 35, 1-10.

2008-02-07T14:18:00.000+01:00

En ryddet vei!

Jes. 35, 8.

”Det skal være en ryddet vei, og den skal kalles den hellige veien. Ingen uren skal gå på den, men den hører hans folk til. Ingen veifarende, ikke engang dårer, skal fare vill.” V. 8.

Vi vil se på denne teksten og noen flere vers som uttrykk for himmelveien. Det er her de frelste lever. Ordet har nok et videre perspektiv om Messiastiden og Israel. Men på samme tid er det uttrykk for det de kristne til alle tider har opplevd. Og nå er det det vi må samles om.

Bibelen er klar: Det fins bare en vei og et eneste navn som kan gi oss frelse fra synd og lede oss til himmelen. Og det trenger alle mennesker å høre. Derfor vil jeg nå skrive litt til deg som vil til himmelen. Da må du høre det Bibelen sier om dette.

Peter var klar da han talte: Det er ikke noe annet navn under himmelen…. Som vi skal bli frelst ved. Apg. 4, 12. Og Jesus sa det tydelig: Jeg er veien… Joh. 14, 6. Han var ikke en av veien til himmelen, men veien – den eneste. Her har de troende alltid gått. Og her må du og jeg gå om vi skal nå fram.

Det finnes nemlig en rekke falske veier, blindveier som ser fine ut i begynnelsen, men ender i ulykke. De er alle sammen preget av menneskers meninger, og de taler alltid om noe vi skal og må gjøre for å bli frelst. Noen ganger dette godt skjult. Med Bibelen som lupe, vil vi likevel oppdage at noe er galt. For der er det ikke Jesus alene. Der er også jeg med.

En vei er jo et sted å komme fram på. Vi skal til et mål. Når Jesus sier at han er veiEN, er retningen klar: Vi skal dit han er. Og det er Guds himmel. Og i vår tekst i dag står det noe om denne veien.

I. Først: Det er en ryddet vei.

I eldre oversettelser stod et slik: En banet vei. Noen hadde gått foran og ryddet bort det som stengte. For på himmelveien er det et stort stengsel for alle mennesker. Og ingen har greidd å komme over det på egen hånd.

1) Det er synden.

Det er det verste på jord. For den står mellom deg og din Gud og hans himmel. Og du vil aldri klare deg alene der. Det er bare Guds ord som kan vise oss veien og lære oss som den. Profeten Jesaja sier noe mer her: Det er misgjerningene som har skilt dere fra Gud, Jes. 59, 2. Og i 1. Mos. 3, 24 er det sagt at de første mennesker ble jaget ut av Edens hage da de hadde syndet. De passet ikke lenger der.

Da kom hele menneskeslekta bort fra Gud. Alle barna deres ble født utenfor hagen og derfor i synd. Bibelen er soleklar på at ingen kommer inn i himmelen med synder. Den må bort. Derfor står det om himmelen i Åp. 21, 27: Intet urent skal komme inn der.

Klarer du å ordne dette selv? Er du så god?

Mange har prøvd ned gjennom tidene. Du er ikke den første. Mange har strev et helt liv for å ordne sin sak med Gud på egen hånd. Men synden er som en skygge. Den følger oss alltid. Den blir også sammenlignet med kjøttet på kroppen vår. Vi blir aldri fri det på denne jorden.

Vi er altså født uten for veien, og er uten evne til å leve rett.

2) Da kom Jesus.

Han ble muligheten for redning for alle på jord. Han gjorde i grunnen to viktige ting mens han var her i verden:

- Han levde et fullkomment liv og oppfylte alle Guds bud og lover uten en eneste glipp. Det gjorde han i vårt sted, fordi vi ikke kunne makte det selv. Og dette livet vil hyan gi til de som kommer til ham.

- Han betalte vår syndeskyld hos Gud og sonet den dom og straff som lå på oss alle. Han samlet hele syndeskylden på seg og bar det til korset.

Luther skriver noe fint om dette til den andre artikkelen: Jesus ”er min Herre, som har gjenløst meg, fortapte og fordømte menneske, frikjøpt og frelst meg fra alle synder, fra dødens og djevelens makt. Det har han ikke gjort med gull eller sølv, men med sitt hellige og dyrebare blod og sin uskyldige lidelse og død”.

Det er et godt sammendrag av hans frelsergjerning. Og det er gyldig i dag. Bibelen har mange ord om dette, fordi det er kjernen og hovedsaken i Skriften.

Jesaja skriver senere i boka si: ”Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham…” Jes. 53, 5. Få har sett så dypt inn i Jesu lidelse og sår som han. Det er som om han stod ved Golgata og så alt sammen. Og det gjorde han også i et profetisk syn.

Det hadde også døperen Johannes. Han stod ved Jordanelva og talte og døpte da Jesus kom gående. Da ser Johannes ham med Guds øyne og sier profetisk: ”Se, der er Guds lam som bærer verdens synd.” Joh. 1, 29. Han så at hele slekta sine synder til alle tider var plassert på Jesus. Og han forstår at denne Jesus er det siste offerlammet på jord. Han bærer alt sammen.

Peter så det samme. Mange år etter skriver han til sine troende venner: ”Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet.” 1. Pet. 2,24. Han sier ikke at Jesus bar deres synd. Han sier vår. For Peter kunne aldri glemme at han selv var en synder, han hadde sviktet Jesus da det virkelig gjaldt. Derfor må han si det: Jesus bar også min synd, jeg er ikke bedre enn andre.

Han skjønt det sikkert da han stod i utkanten av flokken som omkranset korset langfredag. Han hørte det kanskje: Det er fullbrakt.

Veien var ryddet og adgangen var fri. Så kan vi synge frimodig: Det var en som var villig å dø i mitt sted, for at jeg skulle leve med ham… Nå er alt ordnet, ingen ting mer skal gjøres. Det er fri adgang, og ingen ”bompenger” her. En port til himlen åpen står, hvor Jesu kors nå tindrer…

3) Men – ditt hjerte?

Hvordan er det der? Er det ikke noe som må ryddes bort i ditt eget liv slik at du kommer inn på veien. Det var det Jesus og døperen mente da de begge begynte sin virksomhet som talere med å si: Omvend dere! Mat. 3, 1ff; Mat. 4, 17. Og Johannes skriver om det slik: Alle dem som tok imot ham, gav han rett til å bli Guds barn, Joh. 1,12. Og i sitt brev skriver han slik: Dersom vi bekjenn er våre synder, --- forlater han syndene og renser oss. Han skriver også vi og oss. Johannes var fremdeles en synder og behøvde syndenes forlatelse.

Vi skal ikke tenke på dette som en lov, som noe vi må gjøre og oppfylle. Det er rett og slett slik den trange porten er (Mat. 7, 13f). Det betyr at du vil aldri komme inn i himmelen med synder som ikke er oppgjort. Det kan være en løgn du lever i, eller noe du har tatt en gang og ikke levert tilbake. Eller du bryter et annet av Guds bud med vitende og vilje og mener du har rett til å leve slik du ønsker.

Men det har vi ikke. Kristendom er oppgjør med Gud om vårt syndeliv. Har du gjort det? Det skal vi også se på nå.

II. Den kalles den HELLIGE vei.

Ingen uren skal gå på den, sier profeten. Han har før skrevet et annet viktig or dom dette, i kap. 26, 10: ”Dersom den ugudelige får nåde, så lærer han ikke rettferdighet.” Selvsagt skal den ugudelige få nåde, hvem andre har bruk for det? Men han får det ikke uten oppgjør med sin ugudelighet og synd. Derfor sa han i kap. 1, 18: La oss gå i rette med hverandre. Det er dette oppgjøret han venter på.

De gjenløste skal ferdes der, står det. For det er bare de som kan leve et hellig liv i Guds nærhet. For den hellighet vi møter her, er det å være innviet til Gud, gi seg over til ham. Og da blir det er hellig liv. I den greske oversettelsen Septuaginta (LXX) står det derfor: en ren vei. Og i den syriske bibelen Peshitta står det slik: Det er ingen vei ved siden av.

Bibelen sier aldri at vi skal og kan leve et fullkomment liv. Men vi kan legge vårt liv i Jesu hender og be ham om å lede oss. Og da blir vi mer forsiktige enn noen gang før. Da flykter vi unna synden og fristelsen og sier nei når noen lokker oss ut på glattisen. Det er dette som var meningen med den gamle klokkerbønnen som far min ba i 30 år i kirken hjemme: ”--- så jeg av ditt ord må lære å sørge over mine synder, og tro i liv og død på Jesus, og forbedre meg hver dag i et hellig liv og levnet”.

Herre, lær oss det også.

Jes. 38-39.

2008-02-07T14:16:00.000+01:00

Jes. 38, 1: Beskikk ditt hus!

Kap. 40-51 - sjå januar.

2008-02-07T14:15:00.000+01:00

Talar får kap. 40-51 er lagt inn i januar 08.

Jes 40, 1-5

2008-01-09T11:52:00.004+01:00

Jes. 40, 1-5.

Denne delen av Jesaja-boka kalles Trøsteboka, særlig etter uttrykket i v. 1. Det viser folket at Gud ikke bare dømmer, slik det har vært forkynt i første del av boka. Jesja er evangelisten i GT, og her kommer det fint fram. Her finner vi noen av de fineste eksempler på evangelieforkynnelse.

Historisk sett profeterer Jesaja om at det forestående fangenskapet i Babel skal ta slutt, slik også Jeremia har forkynt. Jer. 29, 10. Likevel rekker bibelordet langt utover den historiske situasjonen.

Profeten skulle nå forkynne for folket, og han fikk et godt budskap. Det er gyldig til alle tider og har ingen grenser. Slik er også vi sendebud i Kristi sted, 2. Kor. 5, 20. Og vårt budskap er alltid: Det står skrevet. Vi bærer ikke fram tanker og drømmer og egne ideer.

Som Jesu vitner har vi ikke noe annet enn Guds ord – og den erfaring vi har med Ordet. Vi kan ikke forandre det. Vår nød er at folk må høre!

Tal vennlig til Jerusalem, står det. På grunnteksten står det egentlig: Tal til hjertet (al-lev). Og det er viktig. Gud må få nå vårt hjerte og dermed hele oss. Det er ikke nok å høre og lære det med forstanden. Gud må få tale til ditt indre, din sjel. Først da fanger du opp evangeliets hemmelighet.

Hva skulle Jesaja tale?

1. Striden er slutt.

a. Før jødene var det utvilsomt fangenskapet i Babel. Etter 70 år skulle de bli fri. De hadde et løfte om frihet. Det hadde profetene sagt. Fangenskapet var straff for synd og ulydighet mot Gud. Men Herren gjør ikke det for alltid. Han tukter i sin nåde, og det betyr at han kommer tilbake med et nytt bud om frihet. Salme 89, 33-34 sier: Min miskunnhet tar jeg ikke fra deg. Det er nådeforkynnelse.

b. Dette peker videre i den profetiske frelseshistorien. Et punktum for striden ble satt på Golgata. Jesus gjorde slutt på all strid om frelsen. Han kjempet i Getsemane-hagen, og svetten ble som blod. Et steinkast fra de andre lå han i bønn og kamp. Disiplene sov og skjønte lite av det som foregikk nettopp da. – Deretter gikk veien om dommerstedet til Golgata kors. Han segnet under byrden på veien, men til siste sekund var det en strid. På korset lød så seiersropet: Fullbragt. Joh. 19, 30. Det var bare ett ord på Jesu språk: kulláh.

c. Likevel strir mange fremdeles. De tror de må arbeide og streve for å bli frelst og bli slik Gud vil ha dem. De glemmer så lett at utenfor Kristus er striden håpløs. Ingen synder kan bryte syndelenkene og bli fri av egen kraft.

Eier du fred med Gud? Så lenge du strever i egen kraft, vil du merke at synden er sterkere enn dine krefter. Du er fange i dine synder og bundet til evig tid. Det er situasjonen.

Da sier evangeliet i Ordet: Striden er endt.

Tro på Jesus, legg deg ved korset. Det skjer det veldige: Jesus setter deg fri og løser deg. Du er FRI. – Da skal profeten forkynne noe mer, grunnen til at striden er slutt.

2. Skylden er betalt.

Det er en god trøst. For den skal ikke betales to ganger.

a. Vår skyld er vår synd. Vi har en ubetalelig gjeld hos Gud. Straffen er døden, den evige i fortapelsen. Mennesket er under Guds dom og vrede på grunn av synden.

b. Guds ord viser oss også til Jesu død. For våre synder er der. Han tok vårt skyldbrev og naglet det til korset, Kol. 2, 14. Senere skal Jesaja skrive at straffen ble lagt på Messias, kap. 53, 5. Det var din og min synderegning som ble betalt med Jesu eget blod.

”Hver dråpe blod forkynner meg: se, her hvor høyt jeg elsker deg!” Og i Åp. 5, 9 står det at Jesus med sitt blod kjøpte oss til Gud fra alle stammer og folk.

Dette er Guds trøst til synderen. Da ser vi at årsaken til vår endeløse strid er vår synd. Og den ble fjernet av Jesus langfredag. ”Det kostet Jesu dyre blod å frelse meg en dag!”

Er du fornøyd med det?

3. Vi har fått dobbelt igjen for alle våre synder.

Det er Guds gave til de frelste. Han tar imot oss og tilgir all vås synd. I tillegg har han gaver til oss. En synder får noe av Gud når han kommer til Jesus. Det skjer noe med oss når vi tar imot ham. Livet får et nytt innhold og et nytt mål. Vi kan synge frimodig: ”Min fremtids dag er lys og lang, den rekker bakom tidens tvang.”

Og denne gave er dobbel:

a. Først får vi tilgivelse for alle synder. De er forlatt og glemt av Gud. Om kort tid vil han skrive noe veldig om dette: ”Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.” Kap. 43, 25. Det er store ord til en gudsfornekter og forbryter. Gud er så mektig at han kan utslette alt i vårt liv. Og det gjør han, selv om vi ikke ser det just nå. Og han glemmer alt sammen – selv om du og jeg husker mye med sorg. Og han gjør det på grunn av seg selv. Der var ingen grunn i oss. Men Gud har ordnet det.

Og i kap. 44, 22 kommer noe mer: ”Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky.” De er borte. Det er Guds gave til deg.

b. Dernest: Han gir oss et nytt liv. Vi får full oppreisning. Han gjør oss og erklærer oss rettferdige for sitt åsyn. Forbryteren blir frikjent – og i tillegg blir han et Guds barn. Han blir en prins i Guds rike.

Paulus skriver: Så er du ikke lenger trell, men sønn. Gal. 4, 7. Og er du sønn, da er du også arving ved Guds, sier han. Dette er vel litt av det Johannes så inn i da han skrev: ”Av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde. Joh. 1, 16. Og Jesaja sier litt senere: ”Jeg vil gi deg skatter som er skjult i mørket,” kap. 45. 3. Rikdommen i Gud er nok for en del skjult for tanke og tro nå. For her er vi skrøpelige, og vi tåler slett ikke så mye.

Men en dag skal det skje som skriver i kap. 40, 5: ”Herrens herlighet skal åpenbares.” Det blir en stor dag. Da ser vi til fulle at vi fikk mer enn nok hele veien i livet. – Og i Guds ord kan du lese og se litt mer allerede nå. Amen.

Jes 40, 10-11

2008-01-09T11:52:00.003+01:00

Jes. 40, 10-11.

Denne teksten talar om at Gud vil koma til folket. Menneska kan aldri røma bort frå Gud. I Salme 139, 5 er det sagt slik: På alle kantar er du kring meg. Han vil innhenta oss før eller seinare, for som skapar og Herre har han rett på oss. Og dette stiller oss til ansvar.

Mange ser ut til å ikkje bry seg. Dei har liksom avskrive han. Men Gud lever likevel. Og han kjem til oss på to måtar.

A. Han kjem med velde, v. 10.

Det viser at Gud er mektig, han er i stand til alt. Det ser nok ikkje slik ut i dag. Det ser nokre gonger ut som om Gud er død, som ein engelsk biskop sa for mange år sida. Eller at han kanskje har gitt opp.

Det vonde herskar mange stader nå. Kva meiner Gud med det? Mange av oss truande lir og tenkjer: Korleis skal det gå med folket? Det er lite vekking og mange ser ut til å vera sløve. Verda turer fram på sin måte uanfekta. Og skulen har langt frå den kristne basis den ein gong var bygt opp på. Djevelen er på offensiven.

Har kristendommen nokon sjanse? DET må fylla oss med naud.

Slik var det for profeten. Han såg folket profetisk i fangenskapet i Babel. Han visste me ville tvila og vera freista til å gi opp. Då sa han: Sjå, Herren kjem. Det er og vår von. Det er ein lovnad me må halda fast på. – Han kjem med velde og makt, og det tyder:

1. Han kan gjera folket sitt fri. Gud er med sine. Og det skjer i rett tid og på hans måte.Det har alltid vore slik, sjølv om me ikkje skjøna alt han gjorde. Det ser me t.d då Jesus vekte opp Lasarus, Joh. 11, 40. Der sa Jesus til Marta: Sa eg deg ikkje at dersom du trur, skal du sjå Guds herlegdom. Og Moses skriv i Salme 90, 4: Tusen år er som dagen i går for Gud. Men det er ikkje lett å tenkja slik for oss alltid. Me har det ofte travelt og vil sjå utfriinga straks. Jødane måtte vera 70 år i babel før fridomen kom. Det tålmodet må me og læra.

For oss gjeld det i alle slags trengsler. Gud er med oss og vil fria oss ut. Til så lenge må me seia som Moses: Ein bustad er den eldgamle Gud. 5. Mos. 33, 27. Ta din tilflukt der og du er trygg.

2. Gud kjem og med dom. Det gjeld både verda og Satan. Guds rike skal sigra til sist. Domen vil koma – den kjem og i Guds time. Lat oss berre rekna med Domedag, kjære folk. Det er Guds tale og ikkje vår. Op. 20, 11ff.

B. Dinest kjem han som hyrding. V. 11.

Det viser oss korleis han er med sitt folk. Biletet er kjent både i GT og NT. Og Israels folk skjøna det godt når nokon tala om hyrdingen. Det viser at Gud tek seg av oss slik hyrden hjelper sauene.

Frå GT er Salme 23 godt kjent for folket. Der skriv David at Herren er hans hyrding. Han set altså si lit til Gud. Og Jesus seier i Joh. 10, 11: Eg er den gode hyrde. Det er han som kjem til oss. Han er vår von og vår redning. – Kva skal hyrden gjera?

1. Han skal gjeta sauene. Han vaktar dei mot villdyra, ulven og reven og løva og mot røvarar. Djevelen er aktiv mot Guds folk. 1. Pet. 5, 8 seier: Han går ikring som ei brølande løve. Han lokkara oss kristne til synd, til å verta sløve og likegyldige i gudslivet vårt og enda som ein lunka og fråfallen.

Skal me bli berga i ei slik stund, må me halda oss når til Gud. Slik seier Ordet. Jak. 4, 8. Det er ikkje ei lovisk haldning om noko eg må gjera. Det er ei åndeleg lov i Guds rike. Hvis du ikkje vil frysa ute ein vinterdag, må du ta på deg mykje klede. Det er berre slik. – Noko av det same gjeld om me skal verta brukt av Gud til å vinna sjeler. Den sløve og kalde kristne kan lite brukast av Gud. Han treng varme sjeler i misjon og arbeid i Guds rike.

2. Han skal bera dei i armen. Dei veike og dei små treng ein ekstra sterk arm om segt. Og er me ikkje alle det? Jesu vil ha barna – han velsigna dei. Mange er ute etter barna i dag, for dei er framtida. Er kristne heimar vakne for det nå? Fortel du dei om Jesus og leier dei inn til han?

Ve over dei som forfører ein av desse små, sa Jesus ein dag. Eg trur det er mange slike forførarar nå. Nokre tek politiske grep som gjer at dei mest aldri får høyra om Frelsaren. Korleis kan dei velja rett når dei ikkje kjenner anna enn TV og banning på gata og anna verdslegdom? Her har djevelen gjort eit grundig arbeid. Guds folk må ta dette arbeidet frå han! For Gud elskar dei små.

3. Han vil bera oss. Alle kan bli trøytte i livet. Og somme dagar og tider er verre enn andre i så måte. Og det er ikkje synd å bli trøytt. Det fortel at me arbeidar og strevar for våre. Ein ting er at me gjerne må sjå etter om me gjer noko unaudsynleg, som ein like godt kunne lata liggja til ein annan gong.

Men når trøytleiken er uunngåeleg kan me gå til hyrden. Han vil bera oss, står det. Luk. 15, 5. Og dei som ventar på han, får ny kraft. Det er ei god sanning at Jesus tek seg av den skrøpelegte og elendige. Lat oss takka for det.

4. Han skal leia lamsauene. Han fører dei på rett veg når me berre let han sleppa til og let oss leia. Då går han med oss heilt til porten der me kjem inn til slutt i himmelen.

5. Hyrden set livet til for sine. Joh. 10. 15. Det tyder at han gjer alt for å berga sine. Ikkje noko offer er for stort då. Det viste han på krossen. Då døydde han for oss, og tok bort skuldbrevet. Har du teke imot han?

Jes 40, 28-31

2008-01-09T11:52:00.001+01:00

Jes. 40, 28-31. Den trøytte får kraft.

Desse orda er tala til truande. Det er gode ord for dei som treng det særskilt, i tunge motgangstider. Men ordet i v. 28 høver nok på mange som slit: Veit du det ikkje, og har du ikkje høyrt det? Sorg og motgang vert som eit stengsel for det Gud har sagt. Det dreg eit teppe over Guds ord og lovnader.

Profeten får vera ei røyst frå himmelen som minner folket i trengsel om dette. Gud er ein evig Gud, skaparguden som har all makt i si hand. Her får han ein mektig attest: Han blir ikkje trøytt – det motsette av vår oppleving. Men av di han er skapargud, veit han alt om oss og kjenner våre svake sider. Det er difor han kan hjelpa.

Nå seier profeten med sigerstone og triumf: Han kan hjelpa deg!

Me kan bli trøytte og slitne, det er menneskeleg. Me er nokre gonger trøytte av oss sjølve – og av andre menneske. Det slit på oss, og me slit på oss sjølve. Me kan verta slitna i arbeidet for Gud og føla at alt går imot.

Grunnane kan vera mange. Synda i alle former gjer noko med oss. Ulydnad mot Gud er ikkje lett i lengda. Og vanleg arbeid kan slita så mykje at det ikkje vert overskot eller resursar til åndeleg stille og tid for Gud. Ja, til og med lediggang er av det vonde ved at den skaper livslede med tankar om at livet ikkje er verd å leva. Dårleg økonomi gjer det same.

Då er vegen kort til dødstanken og fortviling. Profeten Elia hadde det slik ein gong, 1. Kong. 19, 4. – Då er det viktig å gå rett veg, og ikkje gjera noko i hast. Det ber ofte galt av stad.

Då seier Guds ord her: Dei som ventar på Herren…. Der ligg løysinga. For då set du di lit til Gud og går ikkje utanom han. Å venta lenge kan vera vanskeleg, det krev tålmod. Det er likevel Guds veg. Der vil han ofte læra oss noko som me elles ikkje kunne læra og skjøna.

Og dei får ny kraft! Du opplever at Gud er med deg – på ein måte som aldri har visst før. For Gud kjem alltid med hjelp i sin time. Og det er alltid rett tid.

Dei lyfter vingene, står det. Gud syner deg sin himmel og sin krans, og at du har ein plass der. Du får tilgjeving for alle synder, og mot til å halda fram på vegen. Og krafta i det motet er at Han sjølv er med kvar stund og time. Du er aldri åleine på vegen. Det ligg kraft gøymt i det ordet. Gud signe deg som slit, til å kasta børda av på Jesus, som ordet gjev oss løyve til. 1. Pet. 5, 7 og Salme 55, 23.

Jes 41

2008-01-09T11:51:00.004+01:00

Jes 42, 1-9

2008-01-09T11:51:00.003+01:00

Jes. 42, 1-9.

Dette er den første Herrens-tjener-sang i Jesajaboken. De andre står i kap. 49, 50 og 52-53. Blant evangeliske bibeltroende kristne er det vanlig å se på disse ”sangene” som profetier om Messias, oppfylt i Jesus Kristus.

Historisk er det situasjonen i et framtidig fangenskap det handler om. Da ville folket komme i trengsel på mange vis, og de behøvde trøst, jfr. Kap. 40.1f. De behøvde et håp og løfte om befrielse.

Men et menneske trenger noe mer enn utfrielse fra et jordisk fangenskap. Vi trenger hjelp i vårt sjelsliv, og det er hovedoppgaven til Herrens tjener. Han skulle komme direkte fra Gud, som vil støtte og salve ham til tjenesten, v. 1. Og Mat. 12, 17-18 sier at det ble oppfylt i Jesus. Her siterer Jesus Jes. 42.

Der ser vi altså at ordet her er sagt om Jesus. Han er Guds utvalgte tjener. Og her ser vi litt av hans oppgaver på jord, jfr. Kap. 61. Flere ting er nevnt som vi skal stanse kort for.

1. Han skal føre retten ut til hedningene.

Det er mye urett på jord. Det ser vi bl. a. i Rom. 1, 29: Mennesket er fullt av all urettferdighet. Og det er på grunn av syndefallet. Etter den dag kjenner ikke mennesket Guds lov og vilje. Guds rike er ukjent og fremmed for folk. Vi er jordiske og opptatt av dette livet. Nå vil Gud løfte oss opp mot den himmelske verden.

Retten – det er evangeliet. Jesus skal opprette sitt rike. Det er ikke politisk eller økonomisk og av denne verden. Han vil bo hos oss, i synderhjerter. Og det kan bare skje ved syndenes forlatelse. Da stiger Gud inn med all sin nåde og gave.

Det er i grunnen ydmykende. Vi kan ikke få det til selv. Alt må være gave og nåde og skje ved troen.

Men evangeliet gjelder alle folk, det skal ut til hedningene. Det er de som ikke har hørt noe om dette før og som ikke kjenner den levende sanne Gud.

Men de venter på ham. De er ikke klar over at de venter på det kristne budskapet. Til det er de for bundet i synden. Men i hvert menneskehjerte er der en lengsel etter noe mer enn dette livet. Og de tilber egentlig den ukjente gud, Apg. 17, 23. Også i de fjerne kyster, v. 4, er det slik. Derfor må evangeliet ut til alle land og folk, som misjonsbefalingen sier. Mat. 28. 18-20.

2. Han skal ikke skrike

Det gjør hedningene og roper til sine guder for å få svar. Han skal heller ikke rope for å skaffe seg autoritet og få tilhørere. Han prøver ikke å bli populær ved å være offentlig.

Og Jesus sier: Lær av meg, for jeg er ydmyk og saktmodig av hjerte. Mat. 11, 29. Han er ikke lik en seierherre som kom hjem fra krigen. Han lot rope ut for folket at han hadde vunnet over fienden.

Hans måte å være på er egentlig det motsatte av alt jordisk og menneskelig. Jesus er så helt annerledes enn alle andre. Han er Gud og fylt av Guds egen Ånd, v. 1 her og kap. 11. Da behøver han ikke menneskelige virkemidler for å få fram budskapet. Det guddommelige budskapet bæres fram på en guddommelig måte.

3. Han skal åpne blinde øyne, v. 7.

Her er det ikke tale om legemlige øyne. Jesus gjorde nok det også. Men det er ikke det vesentlige. Han skal åpne våre åndelige øyne. Til alle tider har folk vært blinde for Guds sak. Mange ser bare moro og penger og ære og makt. Det er ingredienser i det verdslige livet. Som grevlinger blir folket blinde i den jordiske verden.

Mange ser ikke sjelens verdi. De forstår ikke at evigheten betyr alt og forsøker å si til seg selv og andre at døden er slutten. Og de ser slett ikke Guds kjærlighet.

Derfor går mange lei av livet. De ser ingen menig ni å leve livet. Det kan være økonomiske årsaker eller andre menneskelige forhold. Noen velger det mest drastigste: å ta sitt eget liv.

Jesus kan gi de blinde et nytt åndelig syn. Da begynner de å synge som salmedikteren: ”Når Jesus kommer, kjært at sige, det blir et ganske annet liv.” For da får du også et syn av himmelen. Og det overgår alt annet.

4. Han skal føre fanger ut av fengslet, v. 7.

Også dette må være åndelig å forstå, slik det er i kap. 61. Det er ikke politisk revolusjon eller en ny økonomisk verdensordning her.

Nei, Jesus sa: Hver den som gjør synd er syndens trell. Joh. 8, 34. Synden binder mennesket, og det kan aldri løse seg selv. Det verdslige mennesket er bundet het til dommen kommer. Og det i seg selv er et dypt mørke.

Her vil Jesus så gjerne løse folket. Han vil føre deg ut. Han vil ikke du skal leve og dø der. Får da Sønnen frigjort dere, blir dere virkelig fri, sa han. Joh. 8, 36. Og til frihet har Kristus frigjort oss, skriver Paulus, Gal. 5, 1.

Jesus løser oss fra dommen, syndens makt i livet og syndeskylden.

En synder blir et Guds barn, ved troen på Jesus. Bare han vil slippe til iblant oss!

5. Han vil ikke knuse det knekkede rør, v. 3.

Her er vi inne på hvordan Jesus behandler menneskene. Og her viser han hvordan vi egentlig er når vi står alene. Da er vi mislykket. Da ramler alt sammen for oss, alle håp og drømmer forsvinner som dogg for sol. Du føler deg ribba for alt og kan ingen ting. Også ditt kristenliv og tjeneste for Gud følest avmektig.

Hvordan møter Jesus oss da? Han vil ikke knuse oss – det hadde vært lett for ham. Og han vil ikke slukke det vesle lyset du alt har. Jesus Kristus er kommet for å helbrede deg og hjelpe deg.

Men veiken må renses for at lyset skal lyse bedre. Noe må klippes av. Er det kanskje blitt for mye av deg selv?

Nå forkynner jeg nye ting, sier han i v. 19. Og i kap. 43, 19: Se, jeg skaper noe nytt. Det vil han gjerne gjøre allerede her på jorden. Men endelig i Guds himmel skal det bli fullstendig sant: Jeg gjør alle ting nye. Åp. 21, 5. Jesus kan virkelig gi livet ditt et nytt innhold.

Her er han som kan løse hver syndebunden trell,

Her er han som kan øse trøst i hver bange sjel.

Jes 43, 1-

2008-01-09T11:51:00.001+01:00

Jes. 43, 1.

Her er nokre gode velsigna ord for eit menneske. Det er Herren sjølv som talar til Israel. Han er Gud og ingen annan, kap. 43,10-13. Dei trong dette og fekk hjelp av det. Han var dei utløysar, jfr. Kap. 47, 4: Utløysaren vår, namnet han ser Herren, Allhærs Gud. Han er skapar av heile universet.

Og nå kjem ordet til oss. Me treng slike ord. Og alt Guds ord er til alt folket. Me kan ofte verta redde, og i den usikre verda nå er det grunn til det, menneskeleg sett. Her er krig og uro og død og vilkanutbrot og terrorisme. Kva kan eit stakkars vanleg lite menneske gjera med det?

Og så har me ein heilag Gud. Ein som ikkje tåler synd og urett. Ser me inn i vårt eige liv, finn me straks mykje av det. Synda finest i alle små krokar av hjartelivet vårt. Me treng ikkje gå til Bin-Laden og Al-Qaida for å møta synda. Den har me djupt i vår eigen barm.

Dei fleste menneske rømer bort frå synda og Gud. Dei trur dei har lukkast. Diktaren Arne Garborg som vert hylla i vår tid, sa ein gong: ”Skulle eg vera glad, måtte eg gløyma Gud.” Men frå den allmektige Gud kan ingen røma. Difor er det betre å lytta til det sjølve Skaparen seier i dag.

Han seier: Ver ikkje redd. Det finn me om lag 365 gonger i Skrifta, ein gong for kvar dag. Og det lyder til kvar ein som lyttar til Ordet hans.

Redningen vår er å høyra bodskapen frå Gud og fylgja han. Og det Gud seier, er nett om det han sjølv har gjort. Tru det, og du blir løyst frå otten og redsla. Den bodskapen kan gjera deg glad og fri og frelst. Utan å ta imot, går du fortapt. Det er berre dei to vegane.

Kva seier Gud nå?

1. Eg har løyst deg ut.

Å løysa ut er å betala prisen, ta straffa for andre. Og det er Guds store under. Han sende sonen til jorda, han gjekk til krossen friviljug og døydde. Det gjorde han av di me alle var dyrebare (kostesam) for han, v. 4.

Han betalte ein høg pris for å løysa ut syndarar. Me var bundne og måtte setjast fri. Kva vart me løyst frå?

a) Frå syndeskulda. Jesu blod betalte vår gjeld. Han vart ei soning for syndene våre. Kvart øre vart betalt. Difor kan det står: De er dyrt kjøpte. 1. Kor. 6, 20. Prisen er betalt, og du er fri. Prisen var Jesu blod. Han vart såra for synda vår og knust i dommen. Nå kan me berre ta imot.

b) Frå syndebørda. Samvitet vårt kan ha tunge børder som tyngjer oss ned. Jesus vil løysa deg frå det og visa deg at synda di er oppgjort. Du treng ikkje lenger lytta til samvitet over det som var når du har vore hjå Jesus med det. Då har du fred. Det kan vera tungt å tenkja på livet sitt, alt det gale me gjorde og det burde ha gjort som ligg ugjort etter oss. Angst og otte kan fylla sjela. – Ei av Jesu oppgåver var nett å løysa oss ut or dette, Hebr. 2, 15.

c) Frå syndedommen. På Golgata blei Jesus dømt i vår stad. Når du trur og tek imot Jesus, tek du og imot den fridommen som vart kjøpt på Golgata. Då er det sant om deg og: Så er det då inga fordøming for dei som er i Kristus Jesus, Rom. 8, 1. For den truande har då alt vore i domens dag. – Ei anna sak er at verda skal møta fram for Gud og gjera rekneskap for han. Op. 20.. Dommen kviler framleis over dei ufrelste.

Har har gjort det, står det. ”Jeg tilflukt hos Jesus har funnet.”

2. Gud har kalla deg, v. 1 og 26.

Han kjenner deg godt, og har kalla deg ved namn. Du blir beden om eit oppgjer, sjå kap. 1, 18. Det tyder ikkje at Gud ber deg om å betala for synda eller gjera det godt att. Det kan du ikkje. Men han ber oss alle om å erkjenna og vedkjenna oss synda i alle former og ved det rette namnet på synda. Du skal ikkje fuska for Gud, men leggja alt ope fram og seia: Det er mi skuld alt saman.

Det er slik dei har gjort det alle som vart frelste. Dei såg det var nåde å få koma og sang i etterkant: ”Slik som eg var kom eg til Gud og fann heim att til Far.” Eller slik: ”Nåde at han fant meg, kjærlighet som vant meg, nåde at han bar meg til sin fold.” Jfr. V. 25.

3. Då lyder det: Du er min.

Herren kallar deg sitt barn. Det er ei erklæring frå Gud. Me er hans eigedom. Johannes har sett det. Alle dei som tok imot han, gav han rett til å bli Guds barn, Joh. 11, 12. Slik tek han imot oss. I eit brev skriv den same Johannes slik: Nå er me Guds born, 1. Joh. 3, 2. Det er stort å leva slik. Songaren seier det og: ”Det er det noe å være barn av Gud, den evige Fader…”

4. Han er med oss.

I v. 2 står det: Når du går gjennom vatn, elvar eller eld. Han seier ikkje: Om du gjer det. Nei, du må rekna med at det kjem motgang. Lat oss hugsa at me har mange store og sterke fiendar her i verda. Men hjå Jesus er du trygg. I kap. 45, 2 seier han: Eg vil gå føre deg. Du vil aldri gå eit steg utan at Jesus har vore der før og jamna vegen. I kap. 43, 5 seier han rett ut: Eg er med deg. Ta imot det ordet i dag – og takka. Du har han ved sida di nett nå. Amen.

Jes 43, 16-25

2008-01-09T11:50:00.004+01:00

Jes. 43, 16-25.

Denne teksten handler om Israels utfrielse. I v. 14 kalles Herren ”han som gjenløser dere”. Gjenløse og utffri kan være å frikjøpe en slave eller å berge fra drukningsdøden. Og det koster noe. Gud har gjort det mange ganger med mennesker. Derfor vil og kan han gjøre det også nå. Noe av dette skal vi tale om her:

I. Exodus – utfrielsen fra Egypt.

Dette er tanken i v. 16-17. Herren førte Israel trygt gjennom vannet og over på den andre siden, mens Egypts hær druknet i havet. Det viser at Gud hadde en plan med Israel – og den kunne ikke Farao forstyrre eller ødelegge. Han skulle befri folket fra trelldommen i landte og føre det til et annet land.

Folket var uverdig og maktet ingen ting selv. Derfor står det: Herren gjorde vei. Det var hans verk og alt var av nåde for folket. Slik er det forresten alltid. Gud handler og gir sin frelse av bare nåde.

Vi ser også at det var et under. De gikk tørrskodd gjennom Rødehavet. En ny vei ble åpnet midt gjennom det som stengte. Slik var utgangen av Egypt og hele reisen gjennom ørkenen. Dette minnes jødene fremdeles, det er en stor merke dag i påsken. Først gikk de gjennom blodbestenkte dører og senere ledet av skyen helt fram til målet.

Slik er det med oss også. Mange ufrelste ser bare stengslene og mener det er umulig. Hvis du skulle tenke slik, vil jeg si deg: Gud gjør fremdeles under, og han har all makt i himmel og på jord. Overgi deg til ham.

II. Babel.

Situasjonen for Jesaja var: Han så i profetisk syn at folket skulle til Babel som fanger. Etter 70 år skulle utfrielsen komme. For da skulle noe nytt skje. Enda en utfrielse var i vente.

Profetien senere er klar i Jer. 29, 10. Det var Guds plan at folket skulle i fangenskap – på grunn av deres synder og ulydighet. De skulle være i et fremmed land blant hendinger. Det ble en stor prøve.

Nå skulle de også gjennom ørkenen. Det var lang vei fra Babel til Jerusalem. Det ville bli slitsomt og noen ville kanskje angre at de var med. Men Gud sørget for dem som han alltid gjør med sine. Han gav dem vann å drikke, v. 20. Det er viktig i et tørt land.

Men ingen ting er fortalt i Bibelen om den reisen – i motsetning til truen fra Egypt. Derfor vet vi ikke noe om denne reisen. Men hovedsaken var at de kom fram velberget gjennom alt. Og det står det skrevet om. - Det er mye ulikt blant oss som Guds folk nå også. Men utfrielsen fra synden og frelsen er det viktigste for oss. Det vil vi vitne om.

III. Golgata.

Denne tanken om utfrielse går mye lenger enn det jordiske. Det forepeiler bare dramaet på Golgata. Der skjedde noe veldig stort.

Hele verden var i slaveri og fangenskap på grunn av synden. Rom 3, 23 sier at alle har syndet. Og Johannes skriver i 1. Joh. 5, 19 at hele verden ligger i det onde. Og ordene i kap. 43, 24 gjelder alle mennesker åndelig talt: ”Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger.” Det er en hard dom. Men den er sann. Slik er Guds attest om hver enkelt av oss etter naturen. Utgangen av dette er den evige fortapelse for alle mennesker. Her nytter det ikke å komme med gode gjerninger og tro om seg selv at man er god nok. Løsningen må ligge et annet sted.

Og den ligger i langfredagens budskap. På korset ropte Jesus i sin siste stund: Det er fullbrakt. Joh. 19, 30. Guds egen sønn steg ned til jorden og ryddet vei for syndere. Alle ble gjenløst da. Han gjorde det ved ta på seg alle verdens synder.

Og du får del i det ved å tro på Jesus. Da blir du fri. Herren selv sier til deg: ”Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu,” v. 25. Tenk det. Han utsletter det – og vil aldri minnes det mer. Jfr. Kap. 44, 22. Han tilgir synder ubegrensa. Da får du også glemme din fortid, gjemme den i Jesu sår.

I min tid som lærer husker jeg godt en time i kristendom for en 10. klasse. Jeg hadde skrevet tavla full av årstall og setninger om noe vi holdt på med. Men jeg var ikke ferdig. Jeg sa til klassen at vi må viske ut alt sammen så vi får plass til noe mer. Og mens jeg stod der og vasket tavla del for del, tenkte jeg på noe. Og da jeg var ferdig, sa jeg til elevene: Er det noen som vil komme fram og hente fram igjen alle tall og ord og setninger og sette dem tilbake på tavle. Jeg har jo ikke båret dem bort.

De trodde nok at jeg var litt ”tullete” den gangen. Og til slutt rakte en gutt opp handa og sa: Det går jo ikke an, for alt er borte! – Ja, sa jeg, det er sant. Og slik gjør Gud med oss når vi kommer til ham med syndene våre. Han stryker alt sammen ut. Og vi kan begynne på nytt med blanke ark – slik vi gjorde resten av den timen.

Men dette må bli forkynt ut over jorden. ”Det folk jeg har dannet meg, skal forkynne min pris,” står det i v. 21. Og i kap. 12, 5 har Jesaja sagt: La dette bli kunngjort over hele jorden. Det er misjonens oppgave. Vi skal bringe ordet om Jesus ut til alle folk.

-En gang skal den endelige utfrielsen komme! Det skal skje i den siste tid. Da vil vi aldri mer oppleve synd og vondt. For da er Jesus alt i alle. Også i oss troende. Amen.

Jes 44, 1

2008-01-09T11:50:00.001+01:00

Jes 44, 22

2008-01-09T11:49:00.006+01:00

Jes 45, 1

2008-01-09T11:49:00.005+01:00

Jes 45, 20-25

2008-01-09T11:49:00.003+01:00

Jes 46, 4

2008-01-09T11:49:00.001+01:00

Jes 47, 4

2008-01-09T11:48:00.003+01:00

Jes 48, 9

2008-01-09T11:48:00.001+01:00

Jes 49, 1-6

2008-01-09T11:47:00.005+01:00

Jes 49, 1-6.
Den andre Herrens-tenar-songen om Messias.

Jes. 49, 1-6. Den andre Herrens-tenarsongen.
Messias skal verta vanvørd, men likevel bli frelsar for alle.

Jes. 49, 6. For lite.
Det er Gud sjølv som talar med og til Sonen sin, Messias. Han er Herrens tenar. Her seier han m.a.: Det er for lite at du er tenar for Jakob. Du skal reisa opp att heile verda. Her er ein profeti om Messias som vart oppfylt i Jesus.

Me kjem også nå attende til syndefallet og synda som har øydelagt alt i folket. Fallet i Edens hage gjorde alle til syndarar utan syn og vilje til å gå Guds veg. Profetien om Guds frelse gjeld:

1. Israel.
a) Nasjonalt
skal Israel få igjen landet sitt og bli ein nasjon som då David og Salomo var kongar. Messias skal atterreisa folket og landet. Difor er 1948 eit viktig årstal i profetien si soge. Etter mest 200o år var det atter ein jødisk stat i verda og dei kalla han ”Eretz Israel” – Israels land. Israel skal ikkje vera ein vedrsvid stat med herredøme over andre folk, men dei vil vera herre i eige hus som me alle ynskjer.

b) Åndeleg.
Guds plan er ikkje berre at jødane skal få att landet sitt som dei fekk lovnad om ved Abraham. Gud vil at alle menneske skal bli frelst (1. Tim. 2, 4). Og han har ordna det slik at det kan me berre bli ved eit einaste namn som er gjeve under himmelen. Det er Jesus. Apg. 4, 12. Det siste ordet var forresten sagt til jødar. Profetordet seier at ein dag skal heile Israel blir frelst. Rom. 11, 26. Me har altså noko i vente, det skal skje noko stort med det folket.

2. Heidningane.
Det var ikkje nok at Messias skulle berga Israel og vera frelsar for dei. Alle folk er skapt av Gud og er difor med i Guds frelsesplan. Det står noko om det her også:

a) Eit lys.
Messias skulle vera eit lys for heidningane. Dei lever i eit forferdeleg åndeleg mørke som viser att i moral og samfunn. Dei kjenner ikkje Guds veg og finn ikkje fram ved eige vit og forstand. Difor søkjer dei til døde gudar og er sjølv åndeleg døde. Ein blind kan ikkje leia ein blind, og døde kan slett ikkje visa veg for levande.

Her kom Jesus som lys for verda og viser veg til himmelen på same tid som han er vegen. Han kom for å gjera Guds vilje, Johs 9, 4. Difor kan me berre koma til Jesus og gi oss over til han. Han vil føra oss vel fram til målet.

b) Mi frelse, står det.
Det er Gud som seier det. Jesus kom som Guds tenar og frelsar for verda. Og han var Guds eigen Son. Det var Guds verk han gjorde då han var på jord. Ropet på høgda utafor Jerusalem var til Gud og det lydde over alt folket. Han seier til far sin: Nå har eg gjort alt. Det er fullført. Johs 19, 30. Då blodet rann og livet ebba ut, var forsoninga ferdig for heile verda og nåden ligg klar for alle.

3. Til enden av jorda.
Gud sa til sonen: Mi frelse må nå ut til enden av jorda. Alle var med i frelsesverket og gjeld difor kvar einaste sjel på jorda. Det tyder at misjonen også må ut til alle. Guds ord skal lyda i kvart land og kvar stamme og for kvart språk på jorda. Misjonsfolket kan ikkje vera nøgde før kvar bygd i alle land er nådd med evangeliet om Jesus. Misjonærane skal gå til kvar grend, og Guds born i alle land må be han som eig grøda senda ut mange nye. Og så skal me for for misjonærane og dei nye kristne i andre lnad og for heidningane. Det er vårt største teneste for dei. Det står at det kjem frelste frå alle land. Op. 5, 9 og kap. 7, 9.

Nå gjeld det deg! Vil ikkje du vera med til himmelen? Han gjekk i døden for din del, og det er ennå rom i Guds rike. Det er mogleg å koma nå.
Blir du med?

Jes 49, A.

2008-01-09T11:47:00.003+01:00

Jes 49

2008-01-09T11:47:00.001+01:00

Jes 50, 4-9

2008-01-09T11:46:00.000+01:00

Jes. 50, 4-9.

Dette er den tredje songen om Herrens tenar, etter den frøste i kap. 42, den andre i kap. 49. Sidan kjem den fjerde og siste i kap. 52-53. Denne tredje songen er eit preludium til den store songen om den lidande tenar i kap. 53, som den engelske predikanten Alexander Maclaren seier.

Også i denne songen er det tale om liding, men me får ikkje vita kvifor han lid. Det er først kap. 53 som gjer det klart. Desse versa kan høva både for Jesus Messias og for ein kristen. Vers 4 er viktig og sentralt: Herren har gjeve meg ei læresveins-tunge. Der ligg ei av oppgåvene hans.

A. Messias.

1) Meininga er at tenaren har fått kunnskap av Herren slik at han kan tala trøyst og hjelp til dei som treng det. Messias var vel førebudd då han kom. Som ein læresvein må gjera det Meisteren seier, er alt det Messias talar frå Gud. At denne førebuinga også inneheldt liding og død, får me først vita i kap. 53.

Kvar morgon blir han vekt, og det minner oss om at Gud heile tida er merksam på kva me treng. Og tenaren er lydig og gjer det Gud vil. Han stridde ikkje imot, v. 5 (Då Jesaja levde, visste dei ikkje at Messias var Jesus og Guds Son, difor skriv han slik. Guds Son vil sjølvsagt gjera det Gud vil.)

2) Tenaren måtte lida, v. 6. Her er det tale om fysisk, lekamleg liding. Det minner om Jesu liding i Mat. 26, 67ff og kap. 27. 26ff og Joh. 19, 1ff. Det gjekk slik profeten hadde sagt. Men det viser og kor fullstendig lydig tenaren var. Han veik ikkje unna og gøymde seg som slag og hån.

Folket var altså imot han. Dei ynskte han ikkje velkomen og tok ikkje imot den frelsa og trøysta han hadde fått å gå med.

3) Tenaren sette si lit til Gud, v. 7ff. Han var trygg på at Gud ville hjelpa han. Difor ser me her noko av det åndelige livet hjå Messias, med tillit og tru til sin Gud. Han veit at han ikkje skal bli til skammar – dvs. han skal sigra til sist. Motstand og liding er førebels. Det kjem nye dagar. Då skal fienden tapa, ”og møll skal eta dei”.

4) Tenaren si oppgåve er å hjelpa dei svake, v. 4. Han skal styrkja den trøytte. I lys av NT er det tydeleg at dette er ei åndeleg oppgåve. Han skal ikkje berre vera doktor og hjelpa dei sjuke. Han ser at dei trøytte og svake er slik på grunn av synda. Difor er det hovudoppgåva hans.

Og korleis skal han hjelpa og trøysta? Han gjer det med sine ord! Noko anna duger ikkje. Og slik skjer det når Jesus skal hjelpa ein syndar: Han ber oss ikkje om å ta oss saman, gjera mange gjerningar eller gråta i veker og dagar.

Han seier: Tru på meg. Eg har sone di synd og betalt alt. Frelsa er di av nåde – på grunn av mi gjerning. ”Ordet forkynner at mine synder, kommer han aldri mer i hu.” Har du kome til han?

B. Ein kristen.

Me har og fått ei læresvein-tunge. Gud vil tala med oss og læra oss vegen. Er me og lydige og viljuge som Meisteren var det? Høyrer me det Gud seier i sitt ord?

Og det me sjølv har fått, kan me bera vidare til andre. Trøysta i evangeliet gjeld alle. Og alle må bli frelste på same måten. Den beste hjelpa me kan gi, er å lesa eit vers eller to frå Guds bok. Det kan vera til ein sjuk eller gamal, eller til ein som er åndeleg sliten og trøytt. Då hjelper ikkje ein setning frå Snorre eller ei avis. Men Bibelens ord har kraft i seg til å reisa opp den svake.

Jes. 51. 1-8.

2008-01-04T16:39:00.001+01:00

Jes 51, 5.

2008-01-04T16:37:00.000+01:00

Kap. 52-66 - i desember.

2008-01-04T16:36:00.000+01:00

Jes. 52, 1-3.

2007-12-28T15:19:00.002+01:00

Jes. 52, 1-3.

Dette er ord til Israel, om utfriinga frå Babel. Profeten talar profetisk inn i framtida. Difor seier han: Dei må vakna! Gjer deg laus frå det som bind deg.

Men det talar og til oss. Framhaldet i dette kapitlet og neste er om Messias – og han er for heile verda. Også vår utfriing er nær. Difor blir alle truande formana: Vakna opp, slik at du blir med!

Dette kjem att i Rom. 13, 11: Timen er komen då me skal vakna opp or søvne. Og i Ef. 5, 14 står det: Vakna du som søv, stå opp frå dei døde. Me lever i ei farleg tid. Det er mange krefter som vil gjera oss sløve og røva livet frå oss.

Me kan tenkja på fleire sider ved livet vårt der dette er naudsynleg. Lat meg nemna nokre her:

1) Du må vera vaken for ditt eige gudsliv. Det er aldri spørsmål etter kva me ein gong var. Heile tida gjeld det: Eig du livet i dag? Er du verkeleg frelst? Eller er du ein fråfallen, eller på veg bort frå Gud? Eg bed deg inderleg: Ransak deg sjølv og sjå---!

Til kyrkjelyden i Sardes står det: Du har namn av at du lever, og du er død. Vakna difor. Op. 3, 1-2. Og til dei kristne i Laodikea står det: Då du er lunka og korkje kald eller varm, vil eg spy deg ut or munnen min. Det skulle ikkje vera slik med det norske folk nå?

Dette skjer ved synd, verdslegdom og eit likegyldig liv med det åndelege. Kristendommen blir ein vane og dermed kvardagsleg.

Bodskapen til oss er slik: Kle dykk i høgtidsskrud! Det er Jesus for oss. Du må tilbake til krossen og det Jesu blod er for deg. I v. 3 skriv jo profeten: Utan pengar vart det atterløyste. Ein song uttrykker det slik:

”Ein kledning eg fekk av min Frelsarmann kjær, i blodet hans reinsa den er.

Den høver for himlen der gullgater er, den høver for vandringa her.”

Var du kledd slik, om Jesus kom i denne stund? Det er spørsmålet nett nå.

2. Me må vakna også for korleis kristenlivet vårt ert, for vandringa vår.

Er det rett etter Guds ord? Lever me i Guds vilje, eller står me sjølve ved roret? Paulus skriv eit underleg ord i Tit. 2, 10: Tenarane, slavane skulle elva slik at dei var til ein prydnad for lære til frelsaren vår. Livet vårt er med og forkynner Jesus for folk. Men kva slags bilete får dei av han gjennom oss?

Jesus ville at livet vårt skulle vera ein prydnad for evangeliet. Ordet på gresk for pryd er det same som kosmetikk. Og det pleier folk å bruka for å stasa seg opp, bli fin og tiltrekkande. Slik er livet vårt!

I omsetjinga (parafrasen) som heiter NYTT LIV, står det: ”På denne måten vil de skape et ønske hos folk om å tro på vår frelser og Gud.”

Kva slags ynskje skaper me hjå dei ufrelste? Det er sanneleg eit alvorsfullt emne.

Er det kanskje slik at me er fylte av sladder, kritikk og lureri eller ugreie med naboar og slekt?

Du er ingen stor syndar, seier du. Nei, det skulle vel berre mangla. Men i v. 2 her står det slik: Ryst støvet av føtene dine. Der er vel litt støv hjå deg og, slik eg finn i mitt liv og alle andre har det. Kan eg be deg så fint: Ransak ditt eige kristenliv, om du finn upassande støv!

Jesus gav læresveinane eit fint eksempel, i Joh. 13, 10: Han vaska føtene deira – og slik skulle me gjera og. Etter reisa hadde dei nok fått ein del støv på seg. Og det måtte bort.

Gjer deg laus nå – frå verda, synda av alle slag og det jordiske som vil knusa deg og gjera deg til ein verdsleg igjen.

I 1986 skulle dei fornya Fridomsstøtta i New York. Den var laga av kopar frå Noreg, frå Visnes på Karmøy. Den såg framleis fin ut på utsida. Då dei kom innafor, la dei merke til at rust hadde tæra bort mykje. Og det indre var viktigare enn det ytre. Ei heil fornying måtte til.

3. Dinest: Me må vakna opp for ansvaret for andre.

Me er Jesu vitne, og me skal vera med å vinna verda for Gud. Det er misjonsbefalinga. Jesus stoler på deg, og han vi kanskje syna deg ein liten flekk eller krok i hans åker der det ikkje er nokon ennå. Kanskje ein gammal har blitt trøytt i søndagsskulen eller i barnelaget og foreininga. Nå kviskrar han kanskje: Der er din plass.

Gud har bruk for deg. Du kan be – og mange kan vera på lista di. Nokre ventar at du skal koma på møta, det er og ein del av Guds rikes sak. Du kan tala vel om Guds ord og Guds folk når praten går. Det er lett å kritisera, men det byggjer ikkje opp.

Mange vil realisera seg sjølv, som det heiter. Det er eigentleg mykje egoisme i det. Der me sjølve kjem i midten, vil Jesus koma bort. Kan han rekna med deg nå?

4. Du ufrelste, fråfalne ven!

Du vil vel til himlen? Då er vegen til Jesus først. Nå vil eg bed deg: Ver vaken for det Guds ord seier: Søk Herren medan han er å finna, kap. 55,6. Og Paulus skriv: Sjå, nå er ei høveleg tid, nå er frelsesdagen. 2. Kor. 6, 2. Og i Hebr. 3, 7-8 står det slik: I dag om de høyrer røysta hans, då forherda ikkje hjarta dykkar.

Jesus spør etter deg. Vil du koma når kallet lyder. Det kan ta slutt og du sit att utan billett til himmelen. Amen.

Jes. 52, 13-15

2007-12-28T15:19:00.001+01:00

Dette avsnittet talar om Frelsaren. Det høyrer med til den såkalla fjerde songen om Herrens tenar som gjeld heile kapittel 53. Der er tale om den lidande tenaren for Herren.

Og teksten byrjar med orda: Sjå, min tenar. Og tenarar har me når eit arbeid skal gjerast. Gud hadde ei oppgåve som nokon måtte utføra. Han ville skapa ei frelse slik at syndarar kunne bli berga frå den evige fortapinga. Og kven kunne gjera det?

Berre Guds eigen tenar kunne det. Han hadde valt han ut og sende han til jord. Oppgåva var så stor og unik at ikkje noko menneske kunne ta på seg å sona all verda si synd. Difor måtte Guds eigen Son vera Guds tenar. Og julenatta kom han.

Korleis var han og korleis vart han motteken?

Ordet seier litt om det:

Her byrjar den fjerde songen om Herrens tenar, og desse versa er som ei innleiing til det mektige kapittel 53 om den lidande tenar. Luther delte inn kapitla slik at kap. 53 byrja ved kap. 52, 13. Overskrifta han ser er ”Om Kristi liding og herlegdom”.

Jesus er Guds tenar.

Han hadde ei oppgåve for sin Far – å frelsa dei fortapte menneska. Difor vart tenar ein tittel ofr hans som tala om oppgåva hans. Calvin skriv at folk ikkje skulle tru han var ein privatperson. Tenesta hans skal stå i fokus.

1. Han er vis, v. 13. han skal gå fram med visdom. Det er ofte slik at me gjer noko av god vilje, men øydelegg det sjølv ved måten me gjer det på. Me er uviselege og tek ikkje omsyn til noko.

Men Jesus gjekk viseleg fram. Han kunne det, for han var Gud. Difor gjorde han alltid alt rett. Og likevel fekk han motstand og vart mistydd. Det viser kor djupt folket er falle frå Gud og kor øydelagd vår natur er. me er ikkje i stand til å sjå Guds veg, og skjønar heller at han gjer det så viseleg som det kan gjerast.

2. Han er stor og skal bli større. Han kom frå himmelriket ned til jord. Men her skulle han bli for alltid. Han skulle lyftast opp frå jorda og bli overlag høg.

3. Han må lida mykje på lekamen, v. 14. Lidinga skal bli så uhyggeleg at folket vil undra seg over det. Han såg ikkje ut som eit menneske, står det. Slik var han ikkje i himmelen. Det er jordelivet og synda som har gjort det.

4. Likevel: Han blir til hjelp for mange, v. 15. Det viser kap. 53 og elles dei mange stader i Bibelen der fruktene av Messias skal visa seg. Mange folkeslag skal merka velsigninga frå han. Frelsa skal nå til dei ytste krokane av verda. Misjonssoga viser at det skjer. Mange vil bøya seg for han og ta imot frelsa. Til og med store leiarar skal gjera det (kongar).

Alle frelste må vedgå det som står her: Det me ikkje hadde høyrt eller sett før, opplever me i samfunn med Jesus. Så stor er frelsa.

Jes. 53.

2007-12-28T15:18:00.001+01:00

Jes. 53: En lidende tjener.

Dette kapitlet er påskeevangeliet i GT. Her er mange fine sannheter fra evangeliet. Vers 5 er kanskje det mest sentrale vers i hele GT, slik Joh 3,16 er det i NT. For her møter vi i en sum det Jesus har gjort for oss, selv om han ingen herlighet hadde (v. 2), og menneskene foraktet ham.

La oss stanse litt for v. 5 som viser oss Jesu frelsesverk: "Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom." Her er særlig tre ord - verb - som viser Jesu gjerning. De skal vi stanse for nå - og resultatet for oss.

1. Jesus ble såret: "Men han ble såret for våre overtredelser." Det er første trinn nedover på lidelsens vei i dette verset. Jesus ble såret.

Nå vet vi at hele Jesu liv var en lidelse. han ble såret helt fra han kom til verden: Julenatt var det ikke rom for ham i hærberget. Helt fra begynnelsen forkastet de åndelige lederne i Israel ham, og motstanden økte, særlig det siste året av hans liv. I Getsemanehagen flyktet til og med alle disiplene. Ja, en av dem bannet på at han ikke kjente Jesus. Slik behandlet Peter sin Mester. Både som menneske og frelser må dette ha såret ham.

Hans legemlige sår var også smertefulle. han ble hudstrøket - en smertefull prosess med 39 slag ryggen slik at blodet fløt og bare kjøttet kom fram. Han fikk en tornekrone på hodet, og deretter naglet de ham til korset som en forbryter.

Ordet såret kan også bety gjennombore, slik er det oversatt i kap. 51,9. Det minner oss på en særlig måte om Jesu lidelse i påsken. Da ble han gjennomboret på hender og føtter og fikk et spydstikk i sin side.

Likevel: disse legemlige sår var ikke alt. De var ikke engang hovedsaken eller det verste. Andre fanger hadde lidd samme skjebne før og flere kom etter. Jesus hadde noe mer - han hadde sjelesår og åndelige lidelser. Guds rene og hellige Sønn var i en syndig verden. han tok på seg all verdens synd. Og hver eneste synd vi gjør, har gjennomboret Jesus og såret ham på det verste.

Og det leder oss til det neste:

2. Jesus ble knust for oss. "Han ble knust for våre overtredelser." Dette ser Jesaja i et profetisk syn. Lidelsen og døden var for syndens skyld. Han bar synden står det i v. 12. Og under denne veldige byrde ble han knust. For byrden var tung. Det å bli knust er å bli til intet, til støv, eller som å knuse vindruer i pressa.

Men det var ikke på grunn av hans egen misgjerning. Han hadde ingen synd, det var et ukjent begrep for ham erfaringsmessig. Bibelen framstiller Jesus som den rene og hellige i alt.

Nei, det var vår synd han bar - dine og mine, de som har levd før oss og de som kommer etter. Alt var samlet på Golgata.

Det var den tyngste byrde.

Derfor henger han på korset langfredag.

Derfor må han bli såret og knust - og dø.

Og bak alt stod Gud. han ville det slik, og ønsket det slik: "Det behaget Herren å knuse ham," sier v. 10. Kan vi forstå det? Den himmelske Gud og Herre så med velbehag på korset og det Sønnen led. Hvorfor? Jo, korset og lidelsen var den eneste vei til frelse. I hele Guds visdom fantes ingen annen utvei for mennesket. Guds Sønn måtte lide og dø i menneskehetens sted.

Så høyt elsket Gud verden. Og "Gud var i Kristus og forsonte verden med seg selv," 2. Kor. 5,19. "Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss," v. 21.

Så dypt måtte han gå - og bli knust for oss.

Så sank du i vår jammer ned, så dypt som ingen vet.

3. Jesus ble også straffet for oss.

"Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred," står det. Det er i en sum hans lidelse og smerte. For da led han straffen for synden og tok den dom som vi burde tatt og som vi fortjente. Straffen for synden er død. Det sier hele Bibelen, helt fra syndefallets dag. Da advarte Gud mennesket og sa: ""Treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av. For på den dag du eter av det, skal du visselig dø" (1. Mos. 2,17. Og profeten Esekiel forkynte: "Den som synder han skal dø," Esek. 18,4. Paulus gjentar det slik: "Syndens lønn er døden," Rom. 6,23.

Når Bibelen taler så strengt og alvorlig om synden og dens konsekvens, mener den selvsagt noe mer enn den legemlige død som alle må gjennom. Den taler om den "annen" død der alle ufrelste en gang må komme. Det er ildsjøen, den evige fortapelse. Åp. 20,14-15. Det er den evige straff borte fra Gud. Den er så alvorlig at ingen av oss kan forestille oss den her i tiden. Men Bibelen sier det er en pine i all evighet. Ingen unngår det, og ingen her i verden kan ta den for oss.

Derfor måtte Jesus komme. Derfor måtte han bli dømt: "Ved trengsel og ved dom ble han rykket bort," v. 8. Og dommen lød på den dypeste fordømmelse. han led og smakte døden og fordømmelsen for oss alle - for at vi skulle være fri. Så langt gikk Guds kjærlighet. Derfor kan Paulus bryte ut i triumf: "Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus," Rom.8,1.

Straffen lå på ham.

Det er påskebudskapet - og det er kristendommen.

Den er ikke regler og bud, moral eller politikk. Kristendom er troen på Han som døde i vårt sted. La det slik være påske for oss hele året og hele livet.

Du gikk for meg en blodig sti,

og jeg som skyldig var, slapp fri.

Guds vredes skål du tømte ut,

så dyrekjøpt er jeg din brud.

Og hva er resultatet av hans lidelse og død? Det må vi stanse for nå.

4. Jesu gjerning ble til fred og legedom.

Jesaja får se det og skriver: "For at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom." Mennesket søker etter fred. Vi vil ha politisk fred, og fred i hjemmet og i nabolaget. Fred er blitt en slags religion for mennesket. Man vil ha fred for enhver pris.

Men Gud sikter lenger inn. Han er ikke fornøyd med en ytre og menneskelig fred. Han vil inn i vårt hjerte med sitt budskap. Og hjertefred kan bare synderen få hos Jesus. Vi var og er skyldige for den levende Gud og fortjente dom og straff og evig fortapelse.

Men vi kan eie fred i hjertet! Vi kan komme i en slik stilling til Gud at han blir vår venn og far.

Hva er det som har skjedd? Hva er årsak til det?

Jesus ble straffet. Jesus ble dømt. Jesus har gjort alt det som skulle og måtte gjøres. For oss. I vårt sted.

Så kan synderen hvile og eie fred i sjelen og samvittigheten.

For synderen er løst fra sin synd. Han er kjøpt fri! En annen har tatt dommen. "Det er fred mellom meg og min Gud." Slik synger han.

Han får til og med kjenne fred i sjelen, for den allmektige Gud ikke lenger er vred. Gud er på hans side.

Nå innbyr han alle - "syndere og fromme" - til å ta imot den ferdige Golgata-frelse. Ingen gjerninger duger her. De er alle unyttige. Hvis våre egne gjerninger skulle telle med, måtte vi alltid spørre: Har jeg gjort nok? Er mitt liv slik at det holder for Gud? Og da ville du aldri finne fred.

Men ordet sier altså: Han ble straffet - og i det finnes fred og trygghet.

Denne frelse kalles også legedom. Synden har jo skapt så dype sår i oss mennesker. Syndesykdommen er så alvorlig at den er dødelig.

Det har også Jesus ordnet for oss. Der har han hjelp å gi. Han kan hjelpe både i legemlig og åndelig nød og skrøpelighet. Hans ord har så stor makt. Alle har vi plager og skrøpeligheter i livet. la oss gå til ham med det, og der finner vi hjelp.

Ved han sår, står det. Når synderen legger sine syndesår inn mot Jesu frelsessår, blir det frelse og fred. Ordet om Jesu lidelse og død har en utrolig kraft i seg når vi hører og leser og tar imot det. Derfor sier Paulus: "Ordet om korset er en Guds kraft til frelse for oss som tro," 1. Kor. 1,18.

Har du tatt imot det?

Jesus er frelsen og veien til frelse. "Det kan ei forklares, det kan blott erfares." Det gjelder også for deg.

Jes. 53, 1-5.

2007-12-28T15:16:00.004+01:00

Jes. kap. 53, 1-5.

Dette er ein veldig tekst. Det er Langfredag i det gamle Testamentet. Det er som ein reportasje frå Golgata, med ei mektig forkynning om Messias. Han skal vera frelsar for heile verda.

V. 1 tek til med spørsmålet: Kven trudde den bodskapen me høyrde? Tragisk nok var det få som trudde. Og dei fekk det openberra av Guds Ande, ingen andre vil tru slike ord. Dei er imot all fornuft, og me treng den himmelske visdomen for å fatta det. Den får me og i møte med Jesus, som er visdomen. Kap. 52, 13f.; 1. Kor. 1, 29-31.

Det er mange som stenger seg sjølv ute frå frelsa av di dei ikkje vil ta imot Jesus og høyra om han.

I første omgang var det jødefolket det handla om. Det var til dei han først var send. Men mange ville ikkje ta imot, Joh. 1, 11. Og i endetida vil truleg mange jødar som heidningar spørja seg sjølv og kvarandre: Kven var det som trudde? Svaret er enkelt: Det var syndarar som såg dei trong nåde.

Her stansar me ved 4 sider ved Jesus Messias:

1. Han var liten og ringe, v. 2.

Han var som ein kvist av turr jord: Jesus vart fødd som eit lite menneskebarn i eit okkupert land. Det gav lite von. Han var som eit rotskot. Det var lite, men det hadde liv i seg og difor var det von her.

Han hadde ingen herlegdom og ingen skapnad som folk ville sjå. Han kom som menneske og var forakta av dei store. Til slutt akta dei han som ei røvar og vart drepen som røvar. Det var lite å ha som leiar og redningsmann. Det å vera liten vil folke ofte støyta seg på.

Verda er motsett. Dei ser opp til dei store og ventar av ein leiar at han skal vera større enn folk flest. Den verdslege ånda har ikkje tru på det som er lite. Jo større jo betre.

Bibelen seier noko anna. Paulus skriv til korintarane: For dykkar skuld var han fattig for å gjera dykk rike. 2. Kor. 8, 9. Og til ein annan kristenflokk skriv han: Jesus tok ein tenars skapnad på seg og nedra seg sjølv. Fil. 2, 8-9. Det er grunnen til det enste:

2. Jesus var forakta.

Det var reaksjonen på Jesu menneskelege liv. Ein slik mann kunne ikkje vera frelsar for folket. Han var difor vanvørd og rekna for inkje. Folk foraktar ofte det svake og ser opp til det sterke og store. Ein boktittel var talande ein gong: ”Vår forakt for svakhet.” Likevel har songaren rett: ”Vidunderligst av alt på jord er Jesu Kristi rike.

Men Jesus kom ikkje som konge den gongen. Då ville nok mange bøygd seg i undring og tilbeding. Men først måtte Jesus gjera ei heilt annan gjerning.

Då han kom, såg dei ikkje at han skulle skapa eit åndeleg rike av frelste syndarar. Det er i grunnen underleg at jødefolket ikkje såg det. Ingen kjende Skriftene slik som dei. Og her står tydeleg om ein lidande tenar. Dei undra seg og vart forferda, kap. 52,14. Så ufatteleg og fråstøytande var dette.

I ein moderne jødisk studiebibel (for GT!) er det sagt om dette avsnittet (kap. 53) at det ikkje viser til Messias, av di han ikkje er omtala andre stader i denne delen av Jesaja. Men dei viser til den gamle Targum der tenaren fleire stader (i ulike Midrasjim) er identifisert med Messias. Det viser at det har vore ulike meiningar om desse versa.

3. Kvifor kom Jesus?

Kva var gjerninga hans? Det er hovudsaka.

Svaret er: Han kom som ”stedfortredar” for oss. Han skulle lida i vår stad. Det ser me klårt frå v. 4-5.

Grunna er synda. Det kjem att gong etter gong i Bibelen. Synd er fleire ting. Det er å bøya av frå Guds veg og bryta Guds bod og ikkje nå det målet Gud har sett for oss. Våre sjukdomar er bilete på alle lidingar og det som gjer vondt. Ikkje minst har me åndelege lidingar.

Pinslene våre bar han, og han vart såra på grunn av våre synder. Det er kanskje eit svakt uttrykk. Men det aukar i intensitet: Han vart knust og dermed gjort til ingen ting. Det er som med druer eller glas. Dei vert øydelagde.

Jesus vart og straffa – etter rettargong og dom. Han måtte bera det andre skulle ha vore. Det var me som var skuldige. Men han tok alt på seg. Det er sterke ord. Vår synd og skuld og misgjerning vart hans. Han tok det alt.

Forsoninga er at Gud let Sonen sin lida for vår synd og tok vår dom. Heile Bibelen vitnar om det. Dette er ein profeti som gjekk i oppfylling på krossen på Golgata. Gjeldsbrevet vart innløyst og alt er fullbrakt.

Fleire ord i Bibelen seier noko om dette: Kol. 1, 20 og 22; Kol 2, 14-15. Joh, 1, 29. Mat. 27, 29-44. Og Luther skriv i den vesle katekisma: Han har atterløyst meg fortapte og fordømde menneske, kjøpt meg fri frå alle syndene mine.

4. Resultatet:

Etter Golgata kan alle syndarar blir frelste personleg. Dei kan koma til Jesus utan gåver og gode gjerningar. Han står og ventar på syndarar som vil erkjenna synda.

Me kan bli fri synda, det vonde samvitet og uvissa for døden og æva som mange gruar seg for.

Då får du fred. Sjela får kvila hjå Gud. Og du får lækjedom for syndesåra. Synda blir tilgjeven og stroken ut. Og alt dette er nåde. Me får det gratis ved trua på han. For alt er ferdig. Me kan kvila i at det er fullbrakt.

- Kven trudde dette? Kven får sjå frelsa med sitt åndelege auga?

Den fattige, angrande syndaren. Ikkje dei kloke eller dei store og mektige. Men dei som ingen ting åtte. 1. Kor. 1, 26.

Du er vel ein av dei?

Jes. 53, 6.

2007-12-28T15:16:00.003+01:00

Jes. 53, 6.

Det er om dette verset Luther sier: ”Skriv det med gullbokstaver på ditt eget hjerte.” - For her vi de to største og viktigste dager i hele verdenshistorien. Det har aldri hendt noe som har slik virkning for alle mennesker enn dette.

Hver får vi først høre hvem det er som gjør dette – Jesus i v. 2-3. Vi ser ham her som Guds Sønn.

Dernest: Hvorfor gjør han det? Vi hadde falt i synd, selve grunnmuren vår var ødelagt.

Så: Hva gjorde Gud for oss? Han kastet all vår synde på Jesus.

Uten å tenke dette, vil ingen forstå hva kristendom er. Vi må ha et klart syn på synden før vi får et klar syn på frelsen. Adam var vår stedfortreder og representant før Jesus ble det.

I. Først kom Syndefallets dag.

I 1. Mos. 3 leser vi om den. Og verset vårt er en fortolking til det: Vi for alle vill.

1. Det er sant om alle mennesker og alle land. Alle mennesker var med i fallet. Det var så dypt at vår natur blesyndig. Rom. 5, 12-19 sier at fallets følger nådde hver sjel på denne jord. En mann syndet – og alle syndet med ham. Derfor er alle fortapt i Adam. Jesus kunne si med all rett i Luk. 19, 10: Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt. Her er ingen unntagelse.

Bibelen forkynner: Vi er på feil vei like fra starten.

2. Vi har alle personlige syndefall. Vi vendte oss hver til sin vei, står det.Og Paulus skriver: Alle har syndet, Rom. 3, 23. Vi synder nok forksjellig og i ulik grovhet, men alt er mot Gud. Det er hovudsaken. Ingen er gode nok til å nå fram. Vi står personlig ansvarlig for livet vårt. Og alt er oppskrevet i himmelen. Store bøker rommer alt. Åp. 20.

Men all synd kan samles i det ene: du vil ikkje tro på Jesus. Du har forkastet ham. Derfor går du fortapt. Joh. 3, 36. Joh. 16, 9-10. Alle har brutt Guds hellige lov og er like skyldig som Adam. Rom. 3, 19-20. Hver munn skal lukkes.

Bibelen forkynner: Vi er skyldige til straff.

3. Vi sammenlignes med sauer. De kan noen ganger oppføre seg tankeløst, de går der det passer dem best. Sml. 1. Pet. 2, 25. Se også Salme 119, 176. Det betyr:

- Vi gikk vår egen vei, og egoismen er ei hovedsynd. Vi vil ikke bøye oss for Guds vilje. Mennesket følger sin egen lyst og vilje og gjør helst det vi liker å gjøre. Det er et merke på vår tid. Vår egen vei går alltid bort fra Gud. Slik var det også på Jeremias tid: To onde ting har mitt folk gjort. De har vendt seg bort fra meg, - og gravet seg egne brønner. Jer. 2, 13.

- Som sauene var de uten beskyttelse. De var overgitt til fare og undergang blant de ville dyr og tyver, i ørken og på øde steder. En enkelt sau er håpløst fortapt i en slik situasjon. Og det er vi. I Ef. 2, 12 skriver Paulus: Dere var uten Gud og uten håp i verden. Mange en sau har dødd ute i heia. De fant ikke hjem igjen.

Bibelen sier at vi er uten mulighet til å finne Gud.

Menneskene behøvde altså hjelp på alle måter og områder. Hvis det ikke hadde kommet en ny dag, ville vi alle vært hjelpeløst fortapt.

II. Da kom Langfredag.

Det var en frelsens dag. Da ordnet Gud opp for oss på Golgata – han la all vår skyld på Sønnen. Jesus gjorde alt. I en eldre bibel stod det slik her: Herren lot våres alles misgjerninger ramme ham. Hva skjedde så i Jesu dødsøyeblikk?

1. Han førte oss tilbake til Gud, 1. Pet. 3, 18. Luk. 15, 5-6. Han åpnet en ny dør, det er den åpnede dør i Åp. 3, 8.

2. Da betalte han all skyld og tok all straff, v. 5.8 .10. Det er Jesu soning. Den verste dom et menneske kan få er døden. Alt annet kan vi skaffe igjen, men døden er endelig. Denne evige straff tok han. Rom. 5, 8. Og det har alt skjedd. Du skal ikke vente på at det endelig må skje. Det er fortid.

Jeg hadde lån på huset i lang tid. Og det måtte betales. Sett nå at en venn kom og sa: Jeg skal overta lånet og betale deg ut? Hva da? Var det mer å betale da?

Jesu ble min stedfortreder. Gud la ansvaret på ham.

3. Nå oppsøker han oss i syndelivet. Han stiger ned i søla der vi er. Han leter til han finner oss – og gir oss sin rettferdighet, v. 11. Derfor er vi med i misjonsarbeid. For hedningene søker heller ikke Gud. Og vi kan peke på Jesus for noen og rope: Kom, du også!

Det må bli en personlig langfredag for oss. Da ser vi med troens øye: Tenk at det var for meg! Forut går alltid erkjennelse og bekjennelse av synd. Og så tillit til Jesu verk på korset. Der skjedde noe som gjelder meg. Det skal vi få ta imot.

Kong Karl V lånte mange penger av en kjøpmann i Antwerpen. Regningen forfalt, men kongen var stadig i gjeld. Det forstod kjøpmannen, og han kalte sammen til et stort selskap der også kongen var. Foran seg hadde kjøpmannen et fyrfat der det brann ild. Så tar han opp gjeldsbrevet til kongen og sier: Kjenner du dette? Ja, sier kongen, og jeg skal betale, men jeg har ikke penger nå.

Da la kjøpmannen gjeldsbrevet inn på fyrfatet og det tok til å brenne. Da bare asken var igjen, spurte han kongen: Hvor er gjelden nå?

Og kongen forstod: Den var borte. – For 2000 år siden tok Jesus mitt og ditt gjeldsbrev med til Golgata. Der ble det borte for alltid.

Kom du også!

Jes. 53, 7-9.

2007-12-28T15:16:00.001+01:00

Jes. 53, 7-9.

I Apg. 8, 32 er det fortalt om Filip som leste dette verset for den etiopiske hoffmannen – og det ble ham til frelse. Da Filip møtte en søkende, brukte han altså ordet om Jesu lidelse og død for å hjelpe ham til Gud. Bare det kan frelse en synder.

Her leser vi altså om Jesu lidelse, grunnen til det og folkets reaksjon.

1. Jesu lidelse.

Han ble mishandlet og han bli plaget, men han opplot ikke sin mun, lik et lam som føres bort fro å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn. Ved trengsel og ved dom ble han revet bort, v. 7-8a.

- Lidelsen var altså stor. Jesus ble slått, spyttet på, spottet, tornekronet, hudstrøket og naglet til korset. Mishandlet og plaget kaller profeten det. Ingen kan forstå hvor mye han led i sin sjel. Den ytre lidelse var en ting. Det har mange andre mennesker også vært gjennom. Martyrene gjennomgikk stor lidelser i gamle dager, og vi at folk måtte tåle uhyggelig mye i f. eks. nazistiske og kommunistiske fengsler i nyere tid.

Men Jesus var den rene i sjel og sinn, en som aldri hadde tenkt en uren tanke eller gjort det minste galt. Som menneske ble det en veldig lidelse og ta på seg slike pinsler.

- Han gjorde det frivillig. Han tidde og gjorde ingen motstand eller protest da han ble ført til rådet og til korset. Han visste at det måtte skje. Dette var frelsens vei og han måtte gjennom det.

- Jesus led stille og ydmykt. Han opplot ikke sin munn, han kom ikke med noe selvforsvar når onde mennesker fanget ham. Også det er guddommelig. 1. Pet. 2, 23. – I fortsettelse av vers 8 står det så at han ble utryddet eller rykket bort. Det var ikke rom for ham i denne verden, slik det ikke var rom i herberget da han ble født. Luk. 2.

Vi kan bare bøye oss i stillhet og se hans lidelse – og takke.

2. Hvorfor led han?

Da spør vi om grunnen til det. Gud må ha hatt en god grunn til å la Sønnen gjennomgå dette. Vi finner flere svar:

- Han led ikke for sin egen skyld. Han hadde ingen urett og det var ikke svik i hans munn, v. 9. Og det har vi vitnesbyrd om i Bibelen. I mat. 3, 17 og 17, 5 står det at Gud kaller ham sin Sønn som han har velbehag i. I Luk. 23, 41 leser vi at den ene røveren på korset sa til den andre: Han har ikke gjort noe galt. Folk kjente altså til det, også denne røveren.

I Hebr. 4, 15 står kjente ord: han er prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. Det var hans venner som sa det. Og Paulus skriver i 2. Kor. 5, 21: han som ikke visste av synd… Jesus var syndfri, derfor behøvde han ikke å lide for noe han selv hadde gjort. Det må ha en annen grunn.

- Han led for folkets synd. Men hvem tenkte i hans tid – at det var for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham. Slik står det. På Jesu tid var det ikke mange som skjønte det. For dette var guddommelige saker. Da handlet himmelen på selve jorden, og det kan ikke vi forstå.

Han var altså stedfortreder for oss. Han gjorde soning og tok straffen. Han var som et offerlam som ble slaktet på grunn av andres synd.

Det fortelles om kong Schamyl i Kaukasus i begynnelsen av 1800-tallet. Noen hadde stjålet kongelig papir fra ham, og kongen var rasende. Dommen var streng: 100 piskeslag på bar kropp. Så viste det seg at den skyldige var kongens mor. Da fikk han det vanskelig: Kunne han se på at hans gamle mor så å si ble slått til døde? Etter tre dager kastet han kongekappen av seg, stod fram for bøddelen og sa: Slå meg! Jeg er min mors kjød og blod. Jeg går inn i hennes sted.

Slik hendte det. Han ble såret for våre overtredelser, v. 5. Og resultatet var som i 1 Joh. 2, 2: Han ble en soning for våre synder…

3. Hva gjorde folket?

Hva tenkte så folket på hans tid? Og hvordan tenker vi om det nå? Vers 1 og 4 sier at de ikke skjønte sammenhengen eller betydningen av det. Men gjør folk det i dag?

Saken var jo at han gjorde det for andre. Og det var den eneste utvei for syndere til å bli berget fra den dype og fryktelige fortapelsen. De betraktet ham som en ugudelig, v. 9. Noen så likevel at han ikke var skyldig.

Det er ikke nok å se det og forstå at han er og var en annen enn vi vanlige mennesker. Skal hans død bli til nytte og hjelp for oss, må vi vende oss til han i bønn og be om nåde og frelse. Det er ikke vår bønn som frelser. Gud gjør alt. Men vi må likevel ta imot. Ellers går du fortapt på tross av hans lidelse for deg.

Jes. 53, 7-10 B.

2007-12-28T15:15:00.002+01:00

Del A.

Jes. 53, 7-10. B.

Dette er et avsnitt som er mindre talt om f. eks. v. 5 i dette kapitlet. Det er så langt jeg selv kan bedømme det etter det jeg har hørt. Men hele kapitlet er om Jesus Kristus og det meste henger sammen med påskebudskapet.

Og her ser vi litt mer av Jesu lidelse og hvorledes han ble behandlet. Jesus ble ikke bare forkastet og forlatt. Det skjedde noe mer med Jesus i påsken. Og det meste er av åndelig art. Hva skjedde så med ham?

1. Først: han ble mishandlet. Og det skjedde både legemlig og psykisk og åndelig. Vi forstår ikke hans lidelse uten at vi tar med alle deler. Og de henger sammen, særlig når det gjelder Jesus. Han var ikke bare et menneske, han var både Gud og menneske. Derfor er det så vanskelig å sette seg helt inn i hvordan hans lidelse var.

Gjennom nesten hele hans voksne liv opplevde han forakt og motstand. Noe av det verste i slike tilfelle, tror jeg er å møte det fra sine egne og nærmeste. Det svir ganske sterkt. Og Jesus måtte også oppleve det.

Vi tenker likevel mest på den siste påsken han levde. Han ble tatt til fange i Getsemane og bundet som en fange. Og en av hans nærmeste var en ytre årsak til det, nemlig Judas.

Jesus ble tatt til fange i Getsemane og bundet. Det var et overgrep mot Guds Sønn og Messias. Han ble hudstrøket, som var en utsøkt og fryktelig pine. Han ble spent med ryggen over en krakk og ble så slått med 39 slag til ryggen var et åpent sår av bare kjøtt og blod. Før korsfestelsen ble en krone eller krans av torner presset ned på hodet hans. Også det medførte pine og smerte, og i en slik tilstand måtte han bære sitt eget kors gjennom gatene i Jerusalem til stedet Golgata der korset ble reist. Det v ar utenfor den daværende bymuren.

Under alt dette står det: Han opplot ikke sin munn. Han tidde som et lam, 1. Pet. 2, 23. Under anklagen svarte han ikke, Mat. 26, 63. Selve anklagen var også en lidelse da han ble beskyldt for noe han ikke hadde gjort.

2. Jesus ble dømt, v. 8. Det skjedde etter både jødisk og romersk rettergang. Men den var ikke korrekt etter gjeldende lov. Man har funnet at det var minst 7 ulovlige punkt i denne retten.

Rett og dom skjedde i løpet av en dag, etter jødisk lov skulle det gå to dager. Noe av retten foregikk om natta, mens jødisk lov sa det skulle skje om dagen, m.m.

Dermed var dommen juridisk ulovlig og ugyldig. I Mat. 26, 45 sa Jesus til disiplene: Timen er nær da Menneskesønnen skal overgis i synderes hender. Og syndere tar det ikke så nøye med lovligheten. De gjør ofte det som passer deres egen henskit best.

3. Jesus ble drept. Han gikk i døden. Fra Guds synspunkt gjorde han det frivillig og oppgav selv sin ånd. Men menneskelig talt var det mennesker som myrdet ham.

Han ble slaktet som et lam, v. 7. Han ble rykket bort ved dom, v. 8. Han ble utryddet av de levendes land, v. 8. I slutten av v. 8 kommer så grunnen til at dette skjedde – og måtte skje. Det var for syndens skyld. Han ble stedfortreder for alle mennesker i den stunden. Han var ikke en vanlig martyr.

I døden ble han båret fram som et skyldoffer, v. 10. Han var offerlammet som skulle gjøre soning for våre synder. Dermed tok han ansvaret for synden i vårt sted. Han gjorde det vi ikke kunne gjøre. Det har vi mange bibelsteder for i NT.

Døperen Johannes så det og ropte til folket: Se, der er Guds lam som bærer verdens synd. Joh. 1, 29. Peter forstod det og skrev: Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, 1. Pet. 2, 24. Og evangelisten Johannes skriver så fint: Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens. 1. Joh. 2, 2. Og han føyer til i samme brev at leserne også kjenner til dette: Dere vet at han er åpenbart for å ta bort våre synder … Guds Sønn ble åpenbart, for at han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger. 1. Joh. 3, 5 og 8.

Intet menneske kunne gjøre noe slik. Den eneste måten var å la Sønnen – som var Gud – gå inn i vårt sted og bære syndens dom.

Derfor heter det i v. 10: Det behaget Herren å knuse ham, eller: Det var Herrens vilje (NO78). Slik var den eneste mulige frelsesvei. Slik kunne både jøder og hedninger bli frelst. Uten dette offer var vi alle fortapt og uten noe håp for evigheten. Da hadde vi vært som passasjer i en sunket ubåt midt i Atlanterhavet.

”Er det underlig at jeg er glad?”

4. Jesus ble begravet, v. 9. Hos en rik var han i sin død. Han ble korsfestet blant røvere og regnet som en av dem. Men etter begravelsen gikk en rik mann til Pilatus og bad om å få hans legeme. Det var Josef av Arimatea, Mat. 27, 57f. Slik gikk det også i oppfyllelse.

5. Jesus skulle likevel leve, v. 10. Jesus ble knust og dømt og døde som en forbryter. Likevel står det: han skulle se etterkommere og leve lenge. Den døde skulle leve. Det må være en skjult hentydning til Jesu underfulle oppstandelse. Da seiret han ikke bare over synden, men over syndens lønn som er døden. Det kunne han gjøre fordi han var Gud. Peter forkynte det sterkt på pinsedag: Gud oppreiste ham, idet han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde ham fast. Apg. 2, 24.

Paulus skriver mye om det i 1. Kor. 15. troen på oppstandelsen kritiseres nå, for det passer ikke med den jordiske tankegang som preger mye folk i dag. Men Jesus lever. Og han kan frelse og hjelpe oss. Amen.

Del B.

Jes. 53, 7-10. B. Del B

Da Jesus ble mishandlet og døde, ble han sammenlignet med et lam, v. 7. Lammet er et kjent begrep i GT og NT. Og det gir egentlig hele dette kapitlet innhold. Det er ikke noe som skjer tilfeldig. Jødene som hørte dette, tenkte på offerlammet. Slik er et dyr ofte blitt brukt i GT. Vi kan bare tenke på utgangen av Egypt, 2. Mos. 12 og de mange offer som ble gitt både i tabernaklet og senere i templet.

Her skal vi ta fram noen eksempler på offer som står som forbilder på Jesu død og soning. Alle offer står egentlig slik i Bibelen. Alt som skjer i GT sikter fram mot Jesus og hans gjerning i NT.

1. Abels offer er det første, 1. Mos. 4, 4.

Det var åpenbart en stort forskjell på Kain og Abels offer. Gud så helt forskjellig på dem. Og det må ha sin grunn i at personene var ulike i sitt forhold til Gud. Men det må være rett som A. W. Pink sier at Kain var ingen vantroende eller ateist. Det var ikke der forskjellen var.

Det viktigste ved Abels offer er at det var det første blodige offer i historien og dermed i GT. Og slik var ikke Kains offer. Abel hadde forstått at et menneske ikke kunne møte Gud uten ved et blodig offer. Noen måtte altså dø før veien var åpnet til Gud.

Derfor fant han et lite dyr, slaktet det og ofret det til Gud. På en eller annen måte hadde han skjønt at han behøvde soning, og det måtte skje ved en stedfortreder. Rekken av offer senere viser at Guds folk Israel hele veien kom til Gud ved offer. Det var symbolsk for den nye pakt og Jesu død.

2. Noahs offer. 1. Mos. 8, 20. Nå er vi kommet til tiden etter syndfloden. Noah hadde på Guds bud tatt med seg dyr av alle slag inn i arken. Det første han gjorde da han gikk ut av arken på det tørre land, var å bygge et alter og ofre til Herren. Og Gud gav et løfte den dagen, v. 21. Han skulle aldri mer rydde ut alle mennesker ved en vannflom, slik han hadde gjort nå. Til tegn satte han regnbuen på himmelen og gjord en pakt med folket.

Noahs offer kan her være et uttrykk for bønn om nettopp det. Mennesker har aldri fortjent et slikt løfte. For det har hele tiden fortsatt med å synde og gjør det fremdeles. Derfor er Guds ord her et uttrykk for Guds ufattelige nåde mot syndere. Han gjør et løfte uavhengig av om folket kan eller vi følge hans ord og vilje.

3. Abrahams offer, 1. Mos. 22.

Isak var på reis sammen med faren til Moria berg. De skulle ofre. Gutten spør da: Hvor er lammet? V. 7. han visste at et lam var nødvendig til offeret. Men når Gud skal ofre, må han bruke sitt lam. Og det finnes bare ett lam som er skikket til det – Sønnen.

Isak skulle ofres. Men han ble berget ved en stedfortreder, v. 13. Abraham ofret væren i stedet for Isak, står det. Og just det skjedde på Golgata. Vi var alle syndere og dermed dømt til den evige fortapelse. Våre egne gjerninger er ubrukelige. De kan ikke frelse en eneste en. Og det visste Gud. Derfor sendte han sin Sønn i tidens fylde, Gal. 4, 4. Og korset ble han sofferalter, og dit bar han all synd og skyld. Så lød det et ”fullbrakt” ut over Golgata-høyden. Nå er offeret ferdig. Den skyldige blir skyldfri – ved troen på ham.

4. Utgangen av Egypt, 2. Mos. 12.

Da Israel skulle dra ut fra trelldommen i Egypt, fikk de klar beskjed: Hver husfar skal ta ut ett lam for hvert hus, v. 3. De skulle slakte det, ta vare på blodet og stryke det på dørstolpene. Når domsengelen kom ved midnatt, skulle den førstefødte i hvert hus dø. Men blodet på dørstolpene ble redningen til Israels barn. Dommen gikk forbi alle hus der blodet var. For der hadde døden allerede vært! Lammet var stedfortreder for alle førstefødte i Israel den natta.

Her ser du Jesus. Hans død og blod blir redningen for alle som tar sin tilflukt til ham. De skal ikke dømmes skyldig. Salme 34, 23. Ved troen på Jesus, er vi fri i den siste store dommen. Og allerede her på jord kan vi glede oss over frelsen. Salme 5, 12.

5. Innvielsen av prester, 2. Mos. 29.

Innvielsen av prestene skulle vare i sju dager. Hver dag skulle de ofre to årsgamle lam, ett om morgenen og det andre om kvelden ved solnedgang. Sammen med lammet skulle de ofre mel, olje og vin. Det skulle være et stadig brennoffer for etterslekten, v. 42. Og det skulle skje ved inngangen til tabernaklet. I tillegg skulle de ofre en okse hver dag som syndoffer. Jfr. 3. Mos. 6, 6.

Det fløt med andre ord mye blod. Prestene kunne ikke gjøre sin gjerning uten en slik begynnelse. Og det peker på vårt liv: Vi begynner ikke kristenlivet før vi har vært ved blodofferet.

6. Skyldoffer, 3. Mos. 7.

I tredje Mosebok er skrevet om flere offer i tabernaklet, og de ble ført videre i templet da det ble bygd. Noen offer er blodige, andre ikke. Skyldofferet er et blodig offer. En okse ble ofret, og blodet skulle stenkes på alteret. Det var som ved syndofferet, samme lov skulle gjelde.

Det blodige offer var en soning for synden. Et dyr måtte dø. For syndens lønn er døden. Det israelske folk hadde en stedfortreder i offeret. Og de trodde på løftet om en frelser som skulle komme, den salvede, Messias. Slik peker alle disse offer fram mot Jesus og hans død på korset.

7. Den store forsoningsdagen, 3. Mos. 16.

En gang om året ble denne dagen feiret. Den har de tydeligste trekk om offertanken, og flere ting er sagt om den. Se egen tale om forsoningsdagen, 3. Mos. 16 under talergt. Her trer Jesus tydelig fram som Guds lam. Denne hendingen er sikkert noe av bakgrunnen for flere vers i NT.

a) Se der Guds lam som bærer verdens synd, Joh. 1, 29. All synd ble lagt på Jesus. Luther sier om det: Synden kan bare være på to steder, enten er den på dine skuldre, og da er du fortapt; eller den er lagt på Jesus, og da er du fri.

b) Filip siterer Jes, 53 for hoffmannen fra Etiopia, Apg. 8, 32. Det viser at de brukte dette kapitlet som tekst om Jesus i den første tid. Ordet sier at det er kraft i ordet om lammet. Det kan gjøre deg fri.

c) Peter skriver at vi ble kjøpt fri ved et ulastelig og lyteløst lam, og viser til Jesus. 1. pet. 1, 19. Derfor kunne Jesus frelse.

d) Og i himmelen synger de frelste en ny sang: Verdig er du som ble slaktet og med ditt blod har du kjøpt oss til Gud av alle folkeslag. Åp. 5, 9. Det er frelsens grunn og innhold. Hva er da vår glede og fryd som kristne? Jo, ordet om Jesus som lammet, han som bar mine synder.

Kan du synge den nye sangen,

synder som ferdes på sorgens jord?

Jes. 53, 10-12.

2007-12-28T15:15:00.001+01:00

Jes. 53, 10-12. A.

I denne teksten finn me nokre mektige ord om Jesu liding. Dei viser alvoret i synda og djupna i evangeliet. Det må stå noko både om synda og om nåden i Guds ord. Ellers blir forkynninga ingen ting.

Kva står det så om Jesu liding og kamp for vår frelse? Noko kan me samla her:

1. Gud hadde hugnad i å knusa Jesus, v. 10. På bokmål er ordet ”behaget” nytta. Luther omset at Gud ville knusa han. Det stemmer med orda: Herrens vilje skulle ha framgang.

Det var altså Guds plan å ordna alt slik. Jesus måtte døy syndaren sin død, v. 5. Og det er å bli knust under dommen.

For dette var den einaste veg til frelse. Jesus måtte tola det verste, han vart til og med ei forbanning for oss, Gal. 3, 13. Utan dette, ville alle menneske gå fortapt. Så alvorleg er synda. Jesus tok vår liding og dom på seg, og slik vart han vår stefortredar. For Gud elska verda så høgt at han måtte gjera det. Joh. 3, 16. Synda var stor, difor trong me ei sterk frelse.

2. Gud gjorde sjela hans til eit skuldoffer. V. 10 b. Dette var det Herren ville. Eit offer måtte til, for å gjera soning og gje betaling for syndeskulda. Sjel tyder her liv, og det er den største gåva ein kan gje. For det er alt me har. Det står om fleire offer i GT, til ulike synder og tider. I dette tilfelle skulle offeret godtgjera og erstatta synda med full verdi. Etter jødisk lov skulle dei i tillegg gje 1/5 del aller 20 % meir enn det dei t.d. hadde teke. 3. Mos. 5, 23. I v. 19 står det slik: han har vorte skuldig for Herren.

Slik blir det når me syndar. Synda må erstattast med meir enn verdet. Først då fekk dei tilgjeving.

Jesus er vårt offer. Han ble lagt på altaret og son skulda vår. Og han erstatta alt – og meir til. Det tyder lammet for oss.

3. Han skal bera misgjerningane deira, v. 11. Det står i fleirtal og tyder då: Alle synder i verda er samla. Kvar einskildt skal erstattast. Og det skulle skje ved eit einaste offer, Hebr. 10.

Jesus bar denne dommen på krossen. Peter var ein av dei som svikta Jesus stort. Lenge etterpå skreiv han slik: Han som var våre synder opp på treet. 1. Pet. 2, 24. Han visste at han hadde synda – og han visste at hans personlege synder var med på krossen. Det gjev frimot!

Og døyparen seier noko stort: Guds lam ber verda si synd. Joh. 1, 29. Heile verda var med. Då er det von for alle.

I kap. 53, 12 seier profeten: Han som bar mange sine synder. Her ser profeten den store mengda av synd. Han blir overvelda: Her er mykje synd – og Herrens tenar skal bera alt saman!

4. Han tømde si sjel til døden, v. 12. Det talar om det totale offer. Han hav heile livet sitt, og tømde seg liksom ut til siste blodsdråpe. Han kunne ikkje gjera meir! Nå var alt ferdig – og det sa han så tydeleg på krossen då han ropte: Fullbrakt.

Luther skriv at det ”i heile Skrifta i GT er det ingen klårare tekst om Jesu liding”. Her har du alt. Du treng ikkje meir. Sei det til sjela di i tunge stunder. Rosenius skriv at Jesu død er ”den store hovudlærdomen i alt Guds ord”.

Der er meir enn nok for deg. Når du har synda, når du kjem i anfekting og når tvilen set inn med stormangrep på sjelslivet ditt – gå til Jesu død. Du er frelst på det, og fullstendig rettferdig for Gud.

Og det får du – ved at me kjenner Jesus, v. 11. Difor vil me tala og vitna om det. Det er her frelsa er.

I Joh. 17, 3 ber Jesus: Dette er det evige livet at dei kjenner deg den einaste sanne Gud og Son hans…

Og Paulus skriv: Så eg kan kjenna han. Fil. 3, 10.

Jesus gjer oss rettferdige, han frikjenner oss frå alt – ot tilreknar oss alt han har.

Gud for alle rike, dømmer selv og sier: Denne, han er fri!

Jes. 53, 10-12. B.

Nå vil me stansa for resultatet og fylgjene av Jesu liding og soning.

1. Først: Jesus blir metta, v. 11. Han skulle sjå at det lukkast og at det vert frukt av lidinga hans. Trass i døden skulle han sjå. Det må vera eit uttrykk for Jesu oppstode frå dei døde. Me finn den same tanke att i t.d Salme 16, 10f.

Og i Fil. 2, 9-11 kommenterer Paulus dette og skriv: Difor har Gud storleg opphøgd han. Jfr. Hebr. 12, 2.

Det blir altså glede i himmelen – ikkje berre over ein syndar som blir omvendt. Luk. 15, 7 og 10. Dei fryda seg då Guds Son kom att frå jorda og dødsriket. Kvar syndar som blir frelst er ei gåve til Jesus frå Faderen, Joh. 17, 6. Alle desse er til saman Jesu brud som er i himmelen, Åp. 21, 9.

Berre slik blir Jesus tilfreds. Då får han løn for sine smerter og sår.

2. Dinest: Jesus får mange. Eg vil gje han dei mange til del, v. 12. Den frelste skaren som ingen kan telgja kjem frå alle land til alle tider i soga. Åp. 7, 9 og 5,9. Himmelen blir altså full av frelste sjeler. Jesus seier det klårt i Mat, 22, 10: Huset vart fullt av gjester. Ingen ledige stolar finn du er. For mange skal koma frå aust og frå vest og sitja til bords i Guds rike, Mat. 8, 11. Du er vel mellom dei?

I v. 12 står eit anna uttrykk: sterke skal han få til bytte. Dei fleste i Guds rike er visst dei små og ringeakta, som Paulus skriv i 1. Kor. 1. Men det vil vera nokre sterke, står det her. Ein av dei var Paulus. Han var ein av dei lærdaste i si tid, men Jesus fekk bøya han. Det skal ofte mykje til for å frelsa dei store og mektige. Men me kjenner til at kongar og fyrstar har vore truande. Og den lovnaden stod her i v. 12.

3. Jesus skal gjera syndarane rettferdige. Av natur er me ikkje det. Synda tyder det motsette av rettferd. Me lever av natur i opposisjon til Gud. Og synda har teke frå oss alle krefter til å bli rettferdige sjølv. Det maktar me ikkje.

Men Gud har skapt ein utveg: Ved å kjenna Jesus som vår frelsar, skjer det. Joh. 17, 3: Dette er det evige livet at dei kjenner deg … Rettferdiggjeringa er hovudpunktet i kristentrua og hjå Luther.

a) Luther kalla frelsa og rettferdiggjeringa for ”det salige bytte”. Me fekk byta den skitne syndedrakta ut med Jesu fullkomne rettferd. Han hadde betalt alt og ordna frelsa heilt og fullt. Då han døydde på krossen, sona han alle synder. Han tok konsekvensen av synda vår og bar dommen, v. 10.

b) Når me kjem til han og erkjenner det at me er fortapte i synda, tilgjev han alt. Og då kler han oss i si eiga rettferd. Me kan ikkje skjøna dette fullt ut, men me får tru det.

Han gjer oss ikkje rettferdige slik at me vert fullkomne i oss sjølve og aldri tenkjer eller gjer ei syndig gjerning. Rettferdiggjeringa skjer ved at Gud held dom over syndaren. Då ser han ikkje på vårt liv og våre feil og synder. Han ser berre på den rettferdsdrakta me fekk av Jesus. Så seier han: Eg erklærer denne syndaren for å vera rettferdig. Han er frikjend frå alle synder og er nå fullkommen i Jesus.

Nå handlar han med oss som om me var fullkomne i alt. Det seier Pontoppidan også noko om: sp. 503: Han anser oss i Kristus som om vi aldri hadde syndet. Me er ikkje betre i oss sjølve, men i Kristus. Det er den store løyndomen.

Å kjenna Kristus er ikkje berre historisk kunnskap. Det er ei erfaring, i fylgje med Jesus. Og det kan berre skje i tru, utan våre gjerningar. Mange bibelvers viser det: Fil. 3, 8-10, Rom 3, 21-25. 28; 4, 11; 4, 25; 5, 1 og 19.

Vers 12 talar og om misjon og om at den vil lukkast. Han vil få mange som løn. Og i kap. 54 er tale om heidningane som får del i frelsa. Fleire stader står det om dette. Difor heiter det i Misjonsbefalinga: Gå ut i all verda. Mat. 28, 19.

Jes. 54, 10. Pakta med Gud.

2007-12-28T15:14:00.000+01:00

Jes. 54, 10.

Her er det tale om ei pakt, og v. 9 viser til pakta med Noah: Gud skulle aldri meir øydeleggja alt i verda ved ein flaum. Det var Guds eid. I v. 3 er dette utvida til å gjelda heidningfolka. Slik viser Gud i den gamle pakta fleire gonger at frelsa skal gjelda for alle folk i heile verda. Det er den fredspakta han talar om. Her gjeld det ikkje politisk fred mellom alle land. Her talar han om fred med Gud.

1. Oppretta på Golgata.

Den nye pakta vart oppretta på krossen, særleg då Jesus ropte Fullbrakt. Joh. 19, 30. Jesu død og blod betalte for alle synder. Og i oppstoda sa Gud: Eg er nøgd. Då var alle syndarar rekna med. Difor er det mogleg for alle å få fred med Gud.

I Kol. 1, 20 skriv Paulus: Han gjorde fred ved blodet på krossen. Og til Efesarane kap. 2, 14 skreiv han: Han er vår fred. Det får me når me tek imot han.

2. Fastare enn fjell.

Denne pakta er sikker og trygg, ho er fastare enn fjell. Og dei kan ikkje skakast eller rikkast bort. Alt i denne verda er eigentleg usikkert, våre eigne planar og gjerningar og alt meg gjer. Det ser me nærast kvar dag.

Men Guds miskunn og nåde er fast. For det kviler på Gud. Han gjer alt til vår frelse og tar alle omkostningar. Hans miskunn skal ikkje vika frå oss, står det. Det er ein trygg og sikker grunn.

3. Noah fekk teikn.

Då Gud gjorde pakta med Noah, viste han eit teikn: bogen i skya. Alle fargar er med der. Me veit at denne bogen har naturlege årsakar når lyset bryt gjennom regndropane. Men Gud brukte dette og sa: Så lenge det skjer, skal det ikkje koma ein slik flaum meir.

På Golgata har me eit like sikkert teikn. Det er krossen. Og det som hende der, er skildra i kap. 53. Då Jesus hang der, hende alt som skal henda om vår frelse. Det er ein evig kross på den måten.

Difor må me alltid løfta fram krossen, for alle treng han.

Jes. 55, 1-3

2007-12-28T15:13:00.002+01:00

Jes. 55,1-3. Innbydelsen.

Dette er en veldig tekst, som konklusjon på kap.53-54. Nåden i Kristi gjerning er nok for alle syndere, sier kap. 53. Og i kap. 54 ser vi at all fornedring er blitt til herlighet. Kapittel 55 har så dette velige budskapet: Nåden må mottas, derfor kommer innbydelsen. Derfor må vi stansa ved det. Det sier noe om vår frelse.

1. Først: det må bli tørst.

Barn som eter slikkeri, blir ikke hungrige og de vil ikke ha vanlig mat. Verden døyver himmellengten hos mange. Mange ser ikke sin egen nød. De er som sovende barn i et brennende hus.)

--000

2.Kor. 4,4: Djevelen har forblindet folk.

Menn. er skapt til Gud, er utilfreds utan. Men mange søkjer andre stader. Finn dei fred?

Jes. 41,17: Dei arme og fattige leitar etter vatn, men det finst ikkje!

Må bli tørst: sjå si naud, vita kva som står på spel: di sjel i all æve. Kor skal du vera i æva?

- Til desse kjem kallet!

2. Gud gir ein veldig innbydelse. Kom 4 ganger. Gud opnar himmeldøra: her er plass.

Ofte i B.: Mat. 11,28: Kom, alle som strevar og har tungt å bera. Er det deg?

Luk.14,17:Kom, for nå er det ferdig, til bryllup og gjestebud.

Åp. 22,17: Anden og brura seier:Kom! Den siste invitasjon frå Jesus.

Innbyr fienden, dei som ikkje vil eller søker han. Gud oppsøker oss, leitar, ber oss venda om. Det er einaste utveg for syndaren.

For ingen spør etter Jesus. Rom. 3,11. Difor er alt nåde. Og dei som kjem: blir ikkje støytt ut, Joh.6, 37.

3. Kva Gud gir: mat, drikke, vin og melk.

Det treng me mest! Det viktigaste.

Me synest mykje er nødvendig. Kjøper alt me ser. Er me lukkelegare av det?

Gud seier: ein ting viktig: ei frelst sjel, plass i himlen, vera rede når Jesus kjem att.

Mat.16,26: Kva gagnar det eit menn. om det…

V. 2: alt anna verdilaust. Kvifor er de opptekne med det som ikkje tilfredsstiller, som ikkje hjelper deg til himlen? Folk strevar med det jordiske - og alt er nyttelaust.

"Ville alt som i dag er så viktig og stort, også da så betydningsfullt bli." når Jesus kjem.

Guds gave: Guds nåde,v.3. Ei evig pakt, Davids rike nåde, den visse.

= frelsa i Kristus. Den nye pakt på korset.

Den seier: Alt er betalt, ferdig, berre ta imot.

Det er nåde. Kvifor? Ein annan har betalt, det er ordna på førehand.

2.Kor.5,21: Jesus den syndfrie tok synda. Kjøpte ei evig rettferd - tilbys syndaren.

Kol.2,14: Han strauk ut skuldbrevet mot oss, som var skrive med bod, det som gjekk oss imot. Det tok han bort då han nagla det til krossen!

Golgata er grunne til vår frelse. Sikker, trygg, for alle som kjem.

(Vaska tavla - kan du finna bokstavane?)

Tit.2,11: Guds nåde er openberra til frelse for alle menn.

Ef.2,8: Av nåde er det frelste ved tru, og det ikkje av dykk sjølve, det er ei Guds gåve.

Guds ord er klårt, sikrare enn norske fjell.

Den Gud som var på Mose tid er likedan i dag. (Martin Sandve).

4. Korleis får eg det? Kan det bli mitt?

V. 3: (N.30: Bøy eders høre hit!) Høyr, så skal sjela dykkar leva. Noko med å høyra. Ikkje gjera, arbeida, bli betre, gi mykje. = farleg. Du kan bli farisear av å arbeida.

Men høyr: Om di synd, ditt fall, lovbrot - at du går fortapt om du døyr slik du er.

Og så høyr: om Jesu død, kors, blod, seier.

At alt gjorde han for deg.

Høyr evangeliet, ta imot i tru - og du er frelst.

Rom.10,17: Trua kjem av forkynninga. Du må høyra mykje, om du vil ha ei sterk tru.

Då får du alt gratis, av nåde. Og den er rik, nok for alle i heile verda. Davids rike nåde.

Ef. 1,8: Denne nåden har han gjeve oss i rikt mål-- v. 7: etter rikdommen av hans nåde.

Det tar aldri slutt, når aldri botten. Du kan rekna med eit hav av nåde og frelse og tilgivelse.

Guds rike er eit nåderike - heilt fram til himmelporten.

Difor står det: Søk Herren, v. 6.

Er det nokon her som vil søkja Gud og frelsa nå? Då er Jesus mellom oss. Du kan koma, gi det til kjenne, be om forbøn. Og Gud vil svara.

Jes. 56.

2007-12-28T15:13:00.001+01:00

Jes. 57, 15: Guds bolig.

2007-12-28T15:12:00.002+01:00

Jes. 57, 15.

Dette ordet viser hvem Gud er og hva han gjør.

Profeten har refset folk for deres vantro. Har de sluttet å tro og regner de ikke lenger med Gud?

Slik kan vi også spørre om vårt eget folk. Danser vi ikke rundt gullkalven, eller kanskje må vi si ”Oljekalven”? Mammon og velstand er folks gud, og vårt velferdssamfunn det alter vi kneler ned for?

Herren roper til slike folk og kaller det tilbake. Han vil gjøre det klart at han er Gud og lever i himmelen og hos ydmyke mennesker. Det er kanskje hovedbudskapet til oss i dag.

1. Gud er den høye og opphøyede.

Det er himmelens Gud som taler, skaperguden og han som eier alt. 1. Mos. 1, 1. Han er en evig Gud og dermed enestående i forhold til alt menneskelig.

2. Gud er hellig.

Han bærer navnet Hellig, står det. Han er fullkommen i sitt vesen og krevet fullkommenhet av alt omkring seg. Helligheten er slik at han kan ikke andre enn hellige rundt seg. Ordet sier at han bor i det høye og hellige – det er slik hans natur og vesen er.

3. Gud bor hos noen mennesker.

Alle skjønner at Gud bor i himmelen. Det er naturlig når vi tenker på hvem Gud er. Men Guds ord forkynner ofte noe helt usannsynlig og uvanlig. Det viser en annen side ved vår Gud, han har også et annet vesen eller ”natur”.

Gud bor også hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Det er det uvanlige. Hvem vil ha samfunn med slike svake og elendige skapninger? Slik tenker vi mennesker lett. For her tales om ydmyke mennesker. De har erkjent sin synd og vet at de ikke har noen rett hos Gud.

Men de kommer med bønn om nåde. De har ingen rett å kreve. For de er knust under sin syndeskyld, og nedbøyd ved tanken på at de ikke kan berge seg selv. Hvem kan gjøre noe for dem? - Her er Gud velkommen. Her stiger han inn med nåde. Frelsesverket er nettopp for slike mennesker.

4. Gud gir dem liv.

Han bor hos de svake – for å gjøre dem levende. Det er hensikten med at han vil bo hos dem og være dem nær. Han kommer ikke for å skremme og dømme og bare anklage. Guds ord anklager alle mennesker for synd og svik mot Gud. Det er vår skyld.

Men til de som er knust og erkjenner sin uverdighet, kommer han med liv. Han gjør de nedbøyde og knuste hjerter levende.

Guds egen Sønn døde for å gi sitt liv for at vi skulle få liv. Jesus er mellommannen vår. Det er han som må gi oss livet og gjøre oss levende igjen. Han gir en ny ånd i oss, som en bibel sier (The Message) og får oss til å gå igjen, vi som var så nedtrykt.

Det nye testamentet kaller dette gjenfødelsen og at vi blir en ny skapning. Det er den store forandringen som skjer med en kristen. Vi er ingen ting i oss selv, men vi får alt av Gud når vi våger å tro det.

Eier du dette nådelivet fra Gud? Det er gratis!

Jes. 58,

2007-12-28T15:12:00.001+01:00

Jes. 59, 1-3. Omvending og frelse.

2007-12-28T15:08:00.000+01:00

Jes. 59, 1-3.

Her er det tale om Isarel med tanke på fangenskapet i Babel. Korleis var det med folket der då? Her ser me åndeleg på det. Korleis stod det til?

V. 1 talar om Guds hand og Guds øyra.

Med tanke på frelse står det ikkje på Gud. Det er aldri hans feil. Han vil høyra syndaren sitt rop, og handa hans rekk ut til alle, kor djupt dei er falne og kor langt borte dei er. Israels si soge viser det.

Han ga mange lovnader, om Messias og berging og frelse. Abraham fekk ein slik lovnad og mange seinare. Gud var tålmodig med folket sitt – slik han er det for oss. Han rekker stadig ut handa og høyrer på oss. Gud har gjort alt. Det er kjærleiken hans som driv han til det.

Guds kjærlighet er langt, langt større enn penn og tunge tolke kan.

Den når høyt over himlens stjerner og ned til dødens mørke land.

Så dypt vi falt, den sonet alt,da Jesus dødens led.

Sitt fangne barn i syndens garn Gud frelste og gav fred.

Difor kan han frelsa heidningar og dei djupast falne. Det har han alltid gjort.

V. 2: Men misgjerningane dykkar.

Der ligg stengselet. Synda er alvorleg – for den er mot Gud. Den set skilje mellom oss og Gud, utan omsyn til om den er stor eller liten i menneskeaugo.

Det er fleire slag synd. I v. 3 les me om hender, fingrar, lepper og tunga som syndar. Det er tale om konkret synd. Og skal eit menneske bli frelst, må me erkjenna og vedkjenna oss synda for Gud – og nokre gonger og for menneske når me har synda mot dei.

Guds bod eller lova er ein kortversjon av Guds vilje. Når me bryt dei, syndar me mot Gud. Og det tek mange i dag ikkje på alvor. Difor må me minna folket om det.

1. Avgudar er ei slik synd. Ein avgud treng ikkje vera av tre eller stein som me tilber. Avgudar er alt me set høgare enn Gud, det du er mest oppteken av og som fyller sjela di og som difor styrer livet ditt. I Luk 14, 18-20 les me om dei som orsaka seg og ikkje tok imot innbydinga til gjestebodet. Det var lovlege ting alt saman. Det var arbeidet, heimen og eigedomen.

Kva var då galt? Det kom i vegen for Guds rike. Og alt det som hindrar Guds rike hjå oss, er avgudar. Då får ikkje tid for Gud, mange andre ting fyller dag og tid.

2. Guds namn er viktig, for namnet er personen. Har du synda der? Du bryt ikkje dette bodet berre ved å banna. Namnet brukar me og når me be. Ein søndag i året kallarm e bededag. Men eigentleg er det bededag kvar dag i året for ein kristen. Har du forsømt noko der?

3. Kviledagen. Kom i hug at du held kviledsagen heilag, står det i dette bodet. Det er lett å gløyma. Red. Arthur Berg i Dagen skreiv for mange år sidan: Tilhøvet til kviledagen viser om me er eit frafalle folk. – Her trur eg er mykje synd mellom oss. Søndagen blir nytta av mange til hagearbeid, plenklypping, reparasjon på hytta, båt og hus. Då har folk gløymt at søndag er Herrens dag og dermed ein heilag dag framfor alle andre dagar.

Norge må ned på kne her. Me har synda mot Gud og krenka han med fritida vår. Den høyrer Gud til.

Desse tre første boda gjeld vårt tilhøve til Gud. Det kjem først og er mest alvorleg. Dei neste boda gjeld tilhøvet til andre menneske. Korleis er me i høve til andre folk med møter?

Her trur eg er mykje hat, uvilje, uoppgjorde saker, pengar og lån. Det ligg og gneg i samvitet og mange prøver å gløyma og bortforklara alt saman. Men så lenge det ikkje er gjort opp med Gud og menneska det gjeld, står synda som ein vegg mellom deg og Gud. Du kjem aldri inn i himmelriket med uoppgjorde synder.

Lat oss ransaka oss og prøva oss sjølve. Og så gjera opp. Gå i bot og bøn til Gud den Allmektige. Gå så til nabo og slekt og gjer ditt for å ordna opp. Betal di gjeld lever attende det du lånte og erkjenn at du har sagt usant og løge på dei.

V. 20: Ein utløysar for dei som vender om.

Ja, slik står det. Det er Guds lovnad til Sion og alle heidningar – for dei som vender om til Gud. Utløysaren er Jesus fra Nasaret som gjekk til Golgata. Der på krossen betalte han all syndegjeld. Sonen sine hender fekk naglemerke og sår. Då vart kvar synd sona, og difor kan du frimdoig koma til han. Det er først då du sjølv får del i den frelsa som var ferdig Langfredag. Kom, for nå er det ferdig! Amen.

Jes. 60, 1-3. Til alle.

2007-12-28T15:07:00.000+01:00

Jes. 60, 1-3+

Herrens lys skal skina – i Jerusalem og Israel. Det skal skina over deg. Det skal koma ein atterløysar for Sion, kap. 59, 20.

Jesus kom som verda sitt lys. Joh. 8,12. Han viste veg til himmelen. Alle som vil, kan koma.

Over deg skal Herren renna opp, v. 2. – Men jødar flest tok ikkje imot han. Joh. 1, 11. – Men ein dag vil deis eia ja til Jesus. Rom. 11, 26: Slik skal heile Israel bli frelst.

Ein grunn til at det var så naudsynleg, var det v. 2 sier:

Mørket dekker jorda.

Det er bilete på synda og all gudløyse mellom menneske. Det gjer at folket ikkje kjenner vegen til himmelen.

Heidningane er utafor Guds rike. Berre Jesus er frelse for dei og. I dette er jødar og heidningar like innfor Guds ansikt. I v. 3 finn me eit nytt uttrykk:

Folkeslag skal ferdast i ditt lys.

Det tyder at heidningane skal venda om til Gud og tru på Jesus, som er det sanne lyset. Til og med fjerne kystar ventar på Herren, v. 9.

I kap. 51,5 står det slik: Til meg skal fjerne kystar setja si von, og dei skal venta på min arm. Dette må tyda m.a.:

Evangeliet om Jesus skal nå ut til alle.

Slik seier han det i kap. 49, 12: Dei kjem langt bortanfrå, frå Sinnims land. Det er det gamle ordet for Kina. Ordet sinologi tyder læra om kinesisk. Kina er eit av dei land som er lengts borte frå oss og Midtausten. Guds ord skal altså nå til dei ytterste grenser, og det tyder alle folk og land.

Jes. 61, 1-4.

2007-12-28T15:04:00.000+01:00

Jes. 61. Forkynnelsen.

I dette avsnittet får vi høre litt om Messias' forkynnelse, og det er også en rett kristen forkynnelse. Ikke allslags kristen religiøs tale er sann evangelisk forkynnelse. Mange ganger hører vi en vag og uklar veiledning i de alvorligste kristne spørsmål. Og enhver kristen forkynner skal en dag stå til rette for sin tale. Det blir en alvorlig stund for lek og lærd.

Om dette avsnittet har vi klare ord i NT om at det handler om Jesus. Jesus står fram i synagogen i Nasaret og sier: I dag er dette skriftens ord oppfylt. Dermed har vi litt av Jesu programtale her.

Det første vi må merke oss er at Herrens Ånd var over ham. I første rekke var profeten salvet av Herren, men i enda større grad var Messias det. Han kom ikke i verdslig prakt og makt, men med et åndelig rike som han vil opprette i menneskenes hjerte. I den tjenesten var han ilket en ufattelig åndskraft fordi han selv var Gud. "Vidunderligst av alt på jord er Jesu Kristi rike…"

Noe av dette må enhver forkynner ha - om han skal være en sann og rett prest og predikant for Gud. Uten åndskraften blir han en talemaskin som ikke har noe budskap til menneskehjertet, selv om han fornyer seg aldri så mye i taleteknikk og bibelsk bakgrunn for tekstene. Vi trenger åndskraft fordi vi står i en åndskamp. Det er ikke nok å vinne gunst hos mennesker eller skaffe oss tilhengere..

I vår tid har vi nok et særlig behov for talere som er sendt av Gud med et "tidsriktig" budskap. Derfor må Guds barn gjøre som Jesus bad oss om: Å be at Han vil drive ut noen som han selv har utrustet og kalt…

Hva er så budskapet som må forkynnes?

Profeten regner opp 5 deler av budskapet, og alt er like aktuelt i vår tid. Og vi skal merke oss at alt dette må lyde i Guds forsamling om det skal være rett. Det er ikke nok å velge seg ut noen "yndlingstekster" og bruke dem flittig. Vi skal forkynne hele Guds råd.

1. Vi skal forkynne evangeliet.

Dette er det første kjennetegn på en sann forkynnelse og at Jesus er nærværende. For dette er forkynnelsen av Guds rike, det glade budskap fra Gud selv til en syndig verden.

Men Guds rike skal forkynnes fram! Det skal ikke presses fram med makt eller verdslige virkemidler. Det er Guds rod som skal vinne. Det skal nå hjertet. Og bare så langt kommer Guds rike.

Evangeliet er ordet om Jesus, hans død og oppstandelse, om nåde og frelse og syndenes forlatelse. Det har makt i seg og det skal omskape hjerte og liv i denne nådens tid. Slutter vi å tro på dette virkemidlet, har vi gitt opp og tapt kampen.

For de saktmodige, sier profeten. Lukas sier: for de fattige. Bibelen Guds ord (1997) oversetter også: for fattige. Men her menes ikke fattige på jordisk gods, men slike som er små i seg selv, ydmyke og saktmodige i egne øyne. De ser og erkjenner sin synd i all dens gru og vet så inderlig vel at de er skyldige for Gud. Ingen ser nok all sin synd på denne jord, men de ser nok til å vite at de er fortapt.

Og så går de til Jesus med synden, bekjenner den for Gud og føler seg ydmyke og små i egne øyne. De er "knust og nedbøyd i ånden" (Jes 57,15) og er "forferdet over Guds ord" (Jes 66,2).

På kne for Frelseren får Guds Ånd åpenbare evangeliet for et slikt hjerte. De får lov å tro syndenes forlatelse, blir kjent fordi Jesus gjorde alt for dem. "Når Jesus kommer, kjært at sige, det blir et ganske annet liv…"

2. Frihet for fanger.

Det er en del av budskapet. men han mener ikke politisk frihet eller at alle fanger skal slippes ut av fengslet. Her gjelder det mennesker som er bundet i synd. der lyder frihetsbudskapet. Den som gjør synd, er syndens trell, sa Jesus (Joh.8,34). Og noen er fanget i djevelens snare, skriver Paulus (2. Tim, 2,26). Og verst av alt er det at folk er fanget i synd uten at de vet det eller forstår alvåret i det.

For slike kom Jesus. Han vil løse den bundne og sette fanger i frihet. Det er gode uttrykk for frelsen. Vi finner det også i Salme 124,7: "Vår sjel er sluppet fri som en fugl av fuglefangerens snare, snaren er revet i stykker og vi er unnsloppet." Det som ingen andre kunne gjøre, det kunne Jesus. Den verste synder kan bli fri, den dypest falne bli oppreist. Jesus har all makt til å frelse. "Får da Sønnen frigjort dere, blir dere virkelig fri," sa han (Joh. 8, 36). Og Paulus roper det ut: "Til frihet har Kristus frigjort dere!" (Gal. 5,1). Og det skjer enkelt ved troen på Kristus.

3. Han skal forbinde såret.

Mange går med et såret hjerte, knust og sønderbrutt. Det kan ha menneskelige årsaker, de er sveket og misbrukt på forskjellig måte. De har mistet troen på mennesket og ofte på Guds makt. Her er ufattelige lidelser i mange hjerter. Porten er ofte stengt slik at våre ord aldri når innenfor muren.

Også der lyder Åndens stille sus, med legedom og salve. Salomo har erfart noe av dette. Han skriver det slik: "Ditt navn er en utgytt salve," (Høys. 1,3). Jesu navn er slik. Det kan lege de største sår. Legedommen er en tilgivelse for all synd og så får vi del i Jesu sinn . Vi lærer å tilgi og legge bort alt det vonde. det er en god salve.

4. Han skal rope ut et nådens år.

Nåde er et kjennetegn på kristendommen. Alt i Guds rike er nåde. Vi får alt, og alt er ufortjent. Som kristne lever vi i et nåderike der Gud gir oss alt. "Han giver og giver og giver igjen." Og et Guds barn synger frimodig: "Han søkte meg i nåde som gikk på syndens vei." Og han vet så godt: "Av nåde alt jeg får av Gud fra først til sist." Uten denne nåde var vi alle fortapt.

I den gamle Bibelen stod: et velbehagelig år fra Herren. Det er velbehagelig for Herren å ta imot en synder på Kristi regning, og han har gitt oss en tid å søke ham - det er nettopp i nådens år.

Ordet her viser sikkert til sabbatsåret eller jubelåret i Israel. 5. Mos. 15. Hvert 7. år var det et "ettergivelsesår" i Israel da alle slaver ble frigitt og all gjeld slettet. Og hvert 7. sabbatsår kom et jubelår (3.Mos. 25) da alle fikk frihet, all eiendom og jord ble ført tilbake til slekta osv.

Dette er et godt bilde på evangeliets tidsalder. Åndelige fanger blir satt fri, det er fred i hjerte og jubel i sjelen. Og i evigheten skal alle ting gjenopprettes på en fullstendig og fullkommen måte. Da blir Sef. 3,9 oppfylt til punkt og prikke: "Da vil jeg gi folkene nye, rene lepper, så de påkaller Herrens navn og tjener ham med et nytt sinn." Og det begynner allerede her i nådens tid.

Dette skal Messias og alle forkynnere rope ut til folkene. Så lenge det er dag.

5. En hevnens dag.

Da Jesus leste fra Skriften i synagogen, stanset han ved nådens dag. For han var kommet for å forkynne det og opprette Guds rike i våre hjerter. Jesus kom ikke som dommer og hevner da han lå i krybben i Betlehem. Da var han frelser.

Men Gud har mer å si til menneskene. Det ser vi av hele Bibelen. Jesaja ser helt fram til siste dag: Da vil Gud dømme og straffe de som ikke tok imot. han har ikke glemt dommedag, selv om mange mennesker prøver å glemme den eller å bortforklare den. Det er nok upopulært å tale om dette, men det må forkynnes. dagen nærmer med raske skritt. Da skal alt fram i lyset - det som ikke allerede er skjult av forsoningsblodet. Derfor blir dommen en fryktelig dag for mange. Det blir en regnskapens dag der alle bortforklaringer kommer for sent. da er det bare Guds egen mening som teller.

Vi må regne med dette.

Men ennå er det nådetid på jord.

Du kan komme og ta imot en fullkommen frelse - der du også blir fri dommens dag. Amen. - NDH

Jes. 62.

2007-12-28T15:03:00.004+01:00

Jes. 63.

2007-12-28T15:03:00.003+01:00

Jes. 63, 14.
Om Guds forhold til Israel - og dermed til alle mennesker i utvidet forstand.

Gud som hyrde.
Han skal være hyrde, står det. Og da er det viktig å se på hyrdens oppgave. For slik er Gud for oss som er hans barn.
En av disse oppgavene er nevnt her: Han skal lede dem til beitemarkene, dvs. til steder der det er mat. Og det var ofte nede i dalen - og ikke på høydene og fjellet.

Det Nye Testamentet sier at Jesus er vår hyrde, Joh. 10, 11. Han er den gode hyrde, og han har denne oppgaven for oss. Og vi ser i NT at han førte noen ganger sine disipler ned i dalen, dvs. bort fra folkemengden og inn i stillheten. Det er nødvendig for oss kristne. For der får vi et annet møte med Gud, et sted der ingen ting i den ytre verden vil forstyrre oss. Mon ikke Jesus mente det da han sa: Gå inn i ditt lønnkammer.

I Guds verden kan det være mange daler for et menneske. Vi vil spasere ned i noen få nå.

1. Sorgens dal.
Det er når sykdom og skuffelser og sorg, motgang og trengsel møter oss. Noen mennesker må møte mye av dette. Det er kanskje ulikt fordelt. Noen av oss synes vi slipper ganske lett fra denne dalen. Og det takker vi Gud for og vet at han gir oss ikke mer enn det vi kan makte. Og han ser nok at noen er for svake til å ta imot de store prøvelsene.

For deg som kanskje er inne i en skikkelig depresjon og vanskelighet, vil vi gjerne hilse fra Gud og si: Han går med deg der nede nå. Han vil ingenlunde slsippe deg og ikek forlate deg, står det i Ordet. Hebr. 13, 5. Det er ikke sikkert at du merker det så godt - men Jesus er hos deg likevel. Det kan du være trygg for.

Jesus var i Getsemane i påsken. Der kjempet han og stred for oss. Rent menneskelig talt var det en slik dal han var i. Han skulle jo bli prøvd i alle ting i likhet emd oss - dog uten synd. Hebr. 4, 15. Han vet hvordan det er.

2. Ydmykelsens dal.
Det er ikke lett å bli ydmyket. Noen av oss har blitt det av andre mennesker, og det er en bitter drikk å få. Det kan skje ved nederlag og der du kommer til kort. Det hender i arbeidet livet, og det kan skje i Guds rike, midt i de helliges forsamling. Du føler deg kanskje urettferdig behandlet og blir misforstått når du mente godt.

Eller du blir ydmyket av Gud. Du får se at du er en større synder enn det du trodde. Ånden peker på ting i livet ditt som ikke er rett. Noe har du glemt, og så dukker det plutselig opp. I Guds lys får du se at synden var verre enn du hadde tenkt. Til og med tale og vitnesbyrd kan bli syndig i lyset fra Guds nåde.

Det er ydmykende å bli ydmyket. Du synker ned i kne og føler deg som ingen ting verd. - Men det er også nyttig å gå inn i denne dalen: Du lærerb å bli avhengig av Gud. Du får mistillit til deg selv og ser at alt må være av Gud. Alle sanne Ordets tjenere må gjennom det flere ganger i livet. Det er da du ser nådens rikdom og hvor ufattelig frelsen er.

3. Stillheten og ensomhetens dal.
Vi lærer visst sent å være stille for Gud. Vi er så opptatt og strever med så mange ting. Noen av det er visst ikke helt nødvendig. Da må vi prioritere bort noe og slik få mer tid til stillhet. For den tiden du bruker her nede i dalen, er ikke bortkastet. Den er meget nyttig for ditt gudsliv og din tjeneste for Herren.

For her møter du Gud på en annen måte enn i midt i menigheten og salmesangen og arbeidet for Gud. Alt dette er nødvendig. Men stillheten har noe mer med seg. Der får du et mer inderlig samfunn med Gud, og da får han anledning til å tale til deg på en annen måte. Derfor kan det bli en vidunderlig dal.

Det gjelder også for deg som ufrivillig lever i ensomhet på en eller annen måte. Herren er hos deg også og vil gi deg en rikdom som mange ikke kjenner. Slik er det i sangen: "Når eg og Jesus åleine er, då ynskjer eg ikkje meire her."

Han ledere meg til hvilens vann, sier David. Salm 23, 4. Stillheten kan være hvile, og da kan du suge til deg kraft fra Gud selv.

4. Syndens dal.
Gud leder oss aldri til denne dalen - i i den mening at han frister oss til å synde. Det gjør djevelen. Men av natur er vi i syndens dal. Peter så det: Gå fra meg, sa han, for jeg er en syndig mann.

Men der i synden møter vi kallet fra Gud. han sier: Kom til meg. I erkjennelse av at vi er syndere og i bønn om nåde, får vi oppleve tilgivelsen. Syndenes forlatelse er komplett og fullstendig. Han stryker det ut alt sammen. Da kan vi synge med sangeren slik: "Å, hvor vi to passer sammen."

Er du inne i syndens dal i dag? Du ser noen synd som ikke er oppgjort med Gud og som derfor hindrer gleden og lovsangen i ditt sinn. Da kan du komme i denne stund. Bøy deg i ydmykhet for Jesus og si det som det er. Hvor nær han er da! Hele frelsesverket er for deg. Og han vil så gjerne gi deg all frelse og fred. For han elsker syndere. Amen.

Jes. 64.

2007-12-28T15:03:00.001+01:00

Jes. 64.

Dette avsnittet handler om Israel og er en profeti om tida i Babel. Det kan stå som bilde på oss kristne i denne verden nå. La oss se litt kort på hva det handler om.

1. Israels bønn.

Folket ber om at Herren må komme, han er deres eneste håp og redning da, v. 1-2. Profeten ser og hører folket, og elngter etter nye tider. Noe er galt. Og de forstår at bare Gud kan berge dem og gi dem en ny tid.

Det er godt for det folket som ser det og handler deretter. Mange lever som om de ikke forstår det. Eller er det slik at folk nå ikke tror at Gud er til og at han kan hjelpe oss?

2. Minne om gamle dager, v. 3-7.

Israels folk kjente sin historie, både Abrahams historie, tida i Egypt, reisen gjennom ørkenen og livet i Kana’ans land senere. De hadde aldri sett noen annen Gud enn Herren. Bare han kunne hjelpe i nød. For han er god og stor. Og alltid er han den samme.

Derfor kommer de til ham nå også. De øyner et håp om redning – og ber om det.

3. Israels synd, v. 5.

Men folket var ikke syndfrie og fullkomment. De hadde syndet, slik vi alle gjør. Ja, alle var urene, som et skittent klesplagg. Det innrømmer de villig og bekjenner. Og da er det håp for alle.

De gjør som profeten hadde sagt i kap. 1, 18: De gikk til sin Gud og hadde oppgjør. Det er den eneste vei ut av nøden. Slik er det for alle mennesker.

Det hadde ikke alltid vært slik. Lenge hadde de vært ulydige, som v. 6 sier. Da var det ingen som påkalte Herren og bøyde seg for ham. Og kanskje er det ofte og alltid slik at de fleste ikke vil ydmyke seg for Gud. Og da er det ingen redning i vente.

4. Israels far, v. 7ff.

Men nå, sier pårofeten. Det må ha inntrådt en ny tid, en forandring for dem. Noen har i alle fall sett at Herren er deres far. Han tar dette nytestamentlige ordet og bruker det om folket. De erhans eiendom, og Herren Gud kan forme dem slik han vil, som leire.

Vil han ikke berge dem nå?Alt synes å være ødelagt. Nå må han komme og befri dem fra nød og ulykke. Profeten ber liksom om nåde for folket: Vær ikke vred på oss, vi er jo dine alle sammen!

Også vi kan be slik for vårt folk. Her er mye synd blant oss, og nå ber vi for alle i vårt land: Vil du ikke komme og frelse folket før det er for sent? Vi ber om det. Amen.

Jes. 65,1-7.

2007-12-28T15:02:00.000+01:00

Israels folk ber om hjelp og frlse. Herren gir svar. Han er alltid villig å tilgi og ta imot dei. Han har til og med teke imot heidningar, som ikkje spurde etter han. - Det må særleg peika framover mot evangeliet si tid.

Men Israel var gjenstridig og gjekk sin eigen veg. Jfr. kap. 1.
Difor må Isarel betala for si synd.
Er det ofte slik? Ser me vår eiga tid som i eit speil her?

Han seier fleire ting i dette avsnittet:
1. Folket var gjenstridige mot Gud, v. 2.

Her er det tale om Israel i den gamle pakta. Det er ei sørgjeleg soge. Jesus seier i Mat. 23, 37: du som slår ihel profetane osv. Folket synda ofte, grovt og openlyst. Dei fylgde heidenske gudar og gjekk på den vegen som ikkje er god. Dei fylgde ofte sine eigne tankar og gjorde det det tykte var best.

Korleis er det med oss i dag? Korleis er det norske folk? Her er nok mange sider ved det. Mange er skuldige i fosterdrap (abort), og mange lever verdsleg i fest og kvardag. Mellom oss kristne merker me sløve hjarto og lunka kristne.

Det er sant som Jes. skriv i kap. 29, 13: Dette folket held seg nær til meg med munnen og ærar meg med leppene, men hjarta er langt borte frå meg. Og då er det galt. Mange i vår tid har det nok slik.

2. Gud var tålmodig, v. 2.

Heile dagen breidde eg ut hendene mine, seier han. Det var eit nådeteikn og kall til frelse. Han kan og vil hjelpa og gir oss alle lange nådedagar. I kap. 59, 1 skriv Jesaja: Herrens hand er ikkje for kort til å frelsa. Han har prova det gjennom dei mange år han kallar på folket – også her i landet vårt.

Gud har gitt oss tusen år med nådetid og tålmod. Norge har opplevd mykje nåde. Me tenkjer på årstal som 1814, 1905 og 1945. Dei vart til fridom for landet og folket. Korleis har me takka han for det? Framleis i dag er det nådetid trass i all den synd som florerar i bygd og by.

Difor må me forkynna Guds ord i Norge i dag meir enn nokon gong før.

3. Dommen – ei evig lov.

Ein gong tek tålmodet slutt. Då kjem oppgjersdagen. Det er ei evig lov i Guds rike. I v. 6-7 les me: ”Eg vil ikkje teia før eg får gjeve dei si løn.

Heile Bibelen fortel at Gud må døma synda. For synda si løn er døden, Rom. 6, 23. Tenk om folket ville skjøna det i tide!

Me seier det ikkje for å skremma folk. Men det er ein realitet. Det vil henda ein dag. Slik hausten kjem etter våren. Skal me ikkje forkynna dette nå – medan det er tid å snu?

Israel opplevde det – ved fangenskapet i Assyria og i babel og etter år 70 e. kr. då folket vart spreidde til mange land. Synda blir aldri ustraffa for noko folk. Det kan ta tid, men dagen kjem. Det må Norge sjå nå! Jer. 1,12. 4. Mos. 32,23.

4. Nye kall.

Når nokon seier nei til kallet, flytter ofte Gud lysestaken til andre land. Nye folk får høyra. Og det er alltid nokon der som tar imot. Det viser misjonssoga. I kap. 66, 18 står noko om det: Den tida kjem då eg samlar alle folk og tungemål, og dei skal koma og sjå herlegdomen min. Slik talar Gud.

Den puritanske presten frå 16-1700-talet i England skriv om dette ordet: ”Dette er ein profeti om heidningane som var langt bort, og som skulle koma nær til.” Og det er sant.

Lysetsaken vart flytta, slik Op. 2, 5 seier. Dels skjedde det ved misjonen og dels ved krig og uro i landa. Men Israel skal få ei ny nådetid der dei får venda om. Rom. 11, 26. Forherding er berre delvis kome over folket.

Og nå er det misjonstid. Gud byr seg fram og seier: Sjå, her er eg! Det er evangeliet som skal ut til alle folk. Gud kjem med si frelse og seier: ta imot, alt er ferdig – kom!

Er du framleis en ufrelst? Kjære deg – ta imot, det er nådetid på jord. Men veit du kor lenge den kan vare? Du kan få full tilgjeving for alle synder – om du kjem i tide.

Jes. 66, 19.

2007-12-28T14:59:00.000+01:00

Jes. 66, 19.

Poenget med dette ordet er at noen som bor langt borte, har ikke hørt om Guds frelse. Men en dag skal det skje at alle disse skal få høre.

De som bor ved de fjerne kystene er hedningfolk uten kjennskap til evangeliet. De har ikke opplevd Guds herlighet i Kristus.

Og disse må få høre om det. Uten å kjenne evangeliet kan de ikke bli frelst. Det er sikker teologi. De som er utenfor samfunnet med Jesus, går fortapt. Det er ikke vi mennesker som har sagt det – det er Guds ord. Ansvaret for å bringe ordet om Jesus til jordens ende, er lagt på oss disipler. Vi skal være Guds tjenere her.

Hvorfor er vi så villige til å gjøre det?

Jo, vi har selv opplevd evangeliet. Vi vet at det kan løse hver syndebunden trell, som sangeren sier. Vi er blitt frigjort fra syndens skyld og dom og vet at vi er frelst på dette grunnlaget.

De fjerne kyster er land langt borte – i Asia, Afrika og Sør-Amerika. Der bor det mennesker som ikke har hørt. Og derfor er de ikke frelst. Noen må være villige å gå. Derfor ber vi om misjonærer som skal være våre sendebud.

I vår tid kan vi også nå folk med Guds på andre kanaler enn før. Radioen er en god kanal. Mange millioner mennesker har hørt Guds ord der. Og nå er TV kommet for fullt nesten i alle land. Og ikke minst kan mennesker lese og høre Guds ord via internett.

Nå kan vi ta et ekstra løft. Det betyr at vi går inn i bønn til Gud for mange land og mange sendebud. Og alle kan gi en gave til Guds rike, liten eller stor etter evne og lyst. Og noen har råd til å gi mye til Guds rike. Og mange gjør det, men kanskje sprer de gavene på flere slik at ikke noen vet at de gir mye. Og det er sundt i Guds rike. Vi skal ikke blåse i basun om det vi gjør for Gud. Det skal være en hemmelighet mellom oss og Den Allmektige. Det er da han velsigner mest.

En dag vil alle folk komme og se frelsen, v. 18. Ikke hver ebkelt individ blir frelst i denne tiden. Men noen fra alle folkeslag skal bli det. Det ser vi i f. eks. Åp. 5, 9 og 7, 9. Skal du være en av dem? Og får du noen av dine nære med deg på veien? La oss gå inn i bønn om det.